Kronikk: Pensjonsparadokset

Angrepet på vanlige ansattes ytelsespensjoner er høyaktuelt. Gjennom en tilsynelatende liten endring i regnskapsreglene ble risikoen for ansattes pensjoner flyttet fra forsikringsselskapene til arbeidsgiver, og med ett slag ble ytelsespensjonene svært dyre for arbeidsgiver.- Myndighetene kan redde ytelsespensjonene. Men da må regnskapsreglene endres, skriver Fanny Voldnes i kronikken Pensjonsparadokset.

Av Fanny Voldnes
På trykk i Klassekampen  27.05.2014

Pensjonsordninger er aktuelt nå i lønnsoppgjøret. I den sammenheng er den ferske rapporten «Ytelsespensjon og regnskap – innarbeiding og konsekvenser» interessant.

Den viser sammenhengen mellom regnskapsregler og avviklingen av gode ytelsespensjoner i privat sektor på 2000-tallet. Jon Lundesgaard ved Høgskolen i Hedmark har i flere caser vist hvordan reglene gjør at virksomheter utarmes økonomisk og nærmest tvinges til å avvikle ytelsesordninger og erstatte dem med innskuddsordninger. Vi ser nå det samme i offentlige virksomheter som Operaen og Østfoldmuseene, og ideelle Frelsesarmeen. Kommuner med gode ytelsesordninger taper anbud i konkurranse med private aktører, som har billigere og dårligere ordninger. Vi snakker om det samme fenomenet.

Virksomhetene går ikke dårlig, og tjenestene er ikke dyre. Hovedårsaken til at det ser sånn ut, er at de må bruke regnskapsreglene for ytelsespensjon. Hvis reglene ikke endres, kan vi glemme all form for ytelsespensjon og hybridordninger både i offentlig og privat sektor. Tilbake står snart alle vanlige ansatte med risikofylte innskuddspensjoner som først og fremst forsikringsbransjen tjener på. Hva gikk galt?

Bakgrunnen for at det har gått slik med ytelsespensjonene, går tilbake til Tandberg-saken på 1970-tallet. Etter at alle ansatte tapte sin pensjon da selskapet gikk konkurs, ble det pålegg om at pensjonen skulle sikres utenfor selskapet. Det vanligste ble å inngå avtale med et forsikringsselskap. Fram til rundt 2005 gikk dette greit. Ordningen var sikret og virksomhetene regnskapsførte pensjonspremien, og risikoen for pensjonen lå i forsikringsselskapene. Men så ble regnskapsreglene justert og krevde at virksomheten skulle føre opp framtidig pensjon som gjeld i balansen, noe som førte til store underskudd i mange virksomheter.

Det er ikke krav fra EU om slik føring for de fleste norske selskaper. Men det har vært strid mellom LO, NHO og Norges Pensjonskassers forening og Finansdepartementet om tolkningen av nye internasjonale regler. For virksomhetenes del førte reglene uansett til at ytelsespensjon ble uholdbar dyr og førte til at mer enn 250.000 ansatte i privat sektor fikk erstattet ytelsespensjonen sin med innskuddspensjon i perioden 2005 til 2008, ifølge Fafo, altså før finanskrisen.

Nå er det offentlig sektor som står for tur, hvor de samme regnskapsreglene nå gjelder. Særlig paradoksalt er dette når det gjelder pensjonen i Statens Pensjonskasse, hvor staten er garantist. Til tross for at statlig garanti for alle disse ordningene, må virksomheter føre en gjeld inn i sine regnskaper, i form av en fiktiv størrelse som uttrykk for en pensjonsforpliktelse, og som altså gir de store underskuddene vi nå ser ved Operaen, Østfoldmuseene og Frelsesarmeen.

Finansnæringen har egeninteresse av innskuddsordningene, for med slike ordninger kan næringen spekulere med andres penger uten egen risiko. Det er nok mindre interessant for næringen å forvalte en ytelsesordning, hvor den enkelte ansatte har krav på en garantert og sikker pensjon – fordi risikoen da vil ligge i forsikringsselskapet.

Dette dreier seg om ytelsespensjon eller hybridordninger overhodet skal være et alternativ til innskuddspensjon framover. Ved innskuddspensjon vil børssvingningene ha direkte innvirkning på hva hver enkelt får i pensjon. Dette står i kontrast til en kollektiv ytelsespensjon, som er en sikker og forutsigbar inntekt som erstatter arbeidsinntekten når den bortfaller. Ytelsespensjon er derfor langt å foretrekke.

Myndighetene kan redde ytelsespensjonene. Men da må regnskapsreglene endres. Lundesgaard foreslår i rapporten at den enkelte virksomhet, privat eller offentlig, kun skal regnskapsføre premien og at det utfylles med nyttig informasjon i tillegg. Videre er det et poeng at risikoen for den framtidige pensjonen må ligge i livsforsikringsselskapene. Det er vel strengt tatt derfor vi har forsikringsselskaper? Hvor stor andel ansatte og arbeidsgiver skal betale vil være et forhandlingsspørsmål, men pensjonen vil være sikker.

Hvis dette ikke blir rettet opp i, vil det være svært vanskelig å forklare at konsekvensene som er vist i denne rapporten ikke har vært tilsiktet.

Noe å tenke på i lønnsoppgjøret?

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit