Finland: Den nordiske modellen under avvikling?

av | apr 28, 2016 | Arbeidsliv

Den nordiske modellen under avvikling?

Av Asbjørn Wahl

I Finland har arbeidsgiverne og regjeringa gått til frontalangrep på fagbevegelsen og dens tilkjempa rettigheter i lov- og avtaleverk. Til nå har dette ført til ett års forlengelse av tariffavtalene – inkludert lønnsstopp; økte trygde- og pensjonsavgifter for de ansatte – lavere for arbeidsgiverne; 30 prosent reduksjon i feriepengene for offentlig ansatte i treårsperioden 2017-2019; to bevegelige helligdager er gjort ubetalte; arbeidsåret er forlenget med tre dager – uten lønnskompensasjon; forhandlingssystemet er ytterligere desentralisert til bransje- og bedriftsnivå.

Dette avspeiler nye maktforhold i samfunnet. Fagbevegelsen er på defensiven. Det velkjente trepartssamarbeidet er i ferd med å bryte sammen etter hvert som arbeidsgivere og regjering trekker seg ut. Spørsmålet er om fagbevegelsen klarer å omstille seg til den nye virkeligheten.

De pågående angrepene på lønns- og arbeidsvilkårene, på den nordiske modellen, ble atskillig skjerpet etter parlamentsvalget i Finland i april 2015. Høyresida vant stort ved dette valget, og ei regjering med Senterpartiet, det konservative Samlingspartiet og det nye, høyrepopulistiske partiet Sannfinnene, ble dannet. I sitt program satte regjeringa seg som overordna mål å styrke konkurranseevnen – blant annet ved å redusere arbeidskostnadene med minst 5 prosent. I tillegg har regjeringa gjennomført store kutt i offentlig sektor. Offentlige tjenester skal privatiseres og konkurranseutsettes i stort omfang.

Streiker og aksjoner mot tvangslov

Regjeringas opprinnelige forslag til innstramminger gikk enda lengre enn det som oppsummeres ovenfor. De inneholdt i tillegg krav om å redusere, ikke bare feriepengene, men også ferien for de offentlig ansatte – fra 38 til 30 dager. Videre var det planer om å innføre en karensdag ved sykdom, samt redusert sykelønn til 80 prosent av lønna de neste 8 dagene. Tillegget ved søndagsarbeid skulle reduseres fra 100 til 75 prosent, mens overtidstilleggene skulle halveres. Det skulle bli forbud mot å forhandle fram bedre ordninger enn det regjeringas tvangslov fastla.

Så vel Finlands som hele Nordens fagbevegelse protesterte mot dette og konstaterte at slike inngrep i fagbevegelsens arbeid ikke bare var i strid med den nordiske modellen, men også med ILOs kjernekonvensjoner nr. 87 og 98 om den frie forhandlingsretten.

Etter at regjeringa lanserte sine forslag til nedskjæringer, innstramminger, inngrep i lønnsdannelsen og omfordeling fra arbeid til kapital, ble det iverksatt en prosess med trepartsforhandlinger. Disse brøt imidlertid sammen i august i fjor. Det førte i sin tur til omfattende uro på det finske arbeidsmarkedet. Det ble gjennomført både store demonstrasjoner, en generalstreik og flere mindre streiker. Det toppet seg den 18. september i fjor, da 30.000 demonstrerte gjennom gatene i Helsingfors, mens hele 300.000 deltok i demonstrasjoner landet over. Flere store fagforbund hadde samtidig, etter press nedenfra, tillyst en kort generalstreik. Disse protestene og aksjonene førte til at regjeringa trakk tilbake noen av de verste angrepene på tariffavtalene – blant annet kuttene i søndags- og overtidsarbeid.

Fra sammenbrudd til kapitulasjon

Etter at forhandlingene hadde brutt sammen, truet regjeringa med tvangslov for å få gjennomført sine omfattende forslag. Da valgte fagbevegelsen til slutt å kapitulere og forhandlet fram en krisepakke med arbeidsgiverne, der den aksepterte de dramatiske innstrammingene som er nevnt innledningsvis. Nå forhandles det i de ulike avtaleområdene om hvordan tiltakene skal gjennomføres i praksis, og da viser det seg at opptil flere tunge fagforbund avviser den pakken finsk LO (FFC) satte sin signatur under. Forhandlingene skal være ferdige innen utgangen av mai, og det er fortsatt usikkert hva det endelige resultatet blir.

Regjeringa påstår i kjent stil at krisepakken skal bidra til å skape flere arbeidsplasser og på den måten redusere den høye arbeidsløsheten (omkring 10 prosent). Hvordan omfattende kutt i offentlig sektor, utvidelse av arbeidstida og redusert kjøpekraft for de ansatte skal kunne skaffe flere arbeidsplasser, sies det imidlertid lite om. Det minner imidlertid mye om den innstrammingspolitikken som har vært ført av EU og den såkalte Troikaen (EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet) de siste årene – med en vedvarende massearbeidsløshet i Europa som resultat.

En modell under avvikling?

Situasjonen i Finland er et viktig tidsbilde på hva som nå skjer med den nordiske modellen. Finland har i en lengre periode slitt med omfattende økonomiske problemer, der Nokia-krisa, krisa i papirindustrien og nå sist vestens boikott av Russland, har hatt store virkninger. Også i 2010 førte dette til kriseforhandlinger mellom regjeringa, fagbevegelsen og arbeidsgiverne. Også den gang brøt forhandlingene sammen. Dette stemmer dårlig med den nordiske modellen, der slike krisesituasjoner skal løses i fellesskap av regjeringa og partene i arbeidslivet – basert på «en høyere form for fornuft», som enkelte faglige ledere påstår – og «til fordel for alle».

Kan hende er tida inne til å revurdere denne forståelsen? Det er lite som tyder på at det er noen høyere form for innsikt, erkjennelse eller fornuft hos arbeidsgiverne som har gjort at trepartsforhandlinger og den nordiske modellen har hatt en viss suksess gjennom noen tiår etter andre verdenskrig. Snarere tyder mye nå på at det er makt- og styrkeforholdene i arbeidslivet, påvirket også av de ytre økonomiske forholdene, som er avgjørende for hvordan arbeidsgiverne opptrer. Det er interessekamp de driver. Etter 30-40 år med omfattende avregulering og økt markedsmakt føler de seg sterke nok til å gå til angrep på fagbevegelsen og dens tilkjempa rettigheter i lov- og avtaleverk. Faren er at fagbevegelsen blir stående alene igjen bak den nordiske modellens ideologi, med en «samforståelse» som ikke lenger eksisterer, mens arbeidsgivere og regjeringer angriper fra alle kanter. Det kan bli så vel en ensom som en nedslående erfaring.

På Den skandinaviske velferdskonferansen 14.-15. november i år skal vi se nærmere på denne utviklinga, på utviklinga i arbeidslivet, på det presset og de angrepene sterke økonomiske og politiske interesser i våre samfunn nå retter mot fagbevegelsens styrkeposisjoner i den nordiske modellen, og hvordan vi sammen kan møte angrepene – med våre alternativer og maktmidler.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.