EØS-debatten: Hva nå etter LO-kongressen?

Nok en gang fikk vi en LO-kongress med et sterkt fokus på EØS-avtalen og dens betydning for norsk arbeidsliv. Nok en gang fikk vi et kompromissvedtak. Lite tyder imidlertid på at EØS-debatten vil forstumme etter dette.

Asbjørn Wahl, spesialrådgiver i For velferdsstaten

Snarere tvert imot, utfordringene står i kø, og kommende begivenheter vil snarere skjerpe enn dempe debatten. Da kan vi nok også vente oss større oppmerksomhet omkring et underkommunisert tema i dagens debatt. Det gjelder den indirekte virkningen den totale EU/EØS-politikken har på styrkeforholdet mellom fagbevegelsen og arbeidsgiverne. Denne virkningen, som for tida er gjenstand for omfattende debatt innad i EU, kan på sikt være vel så alvorlig som de direkte angrepene på lov- og avtaleverk og ILO-konvensjoner, som vi har opplevd de siste årene.

Kongressvedtaket
Som på forrige LO-kongress fastslår vedtaket også denne gangen at EØS-avtalen utgjør «grunnlaget for LOs faglige europapolitikk». Videre mener LO, som fagbevegelsen i resten av Europa, at «den sosiale dimensjonen i det indre marked må styrkes», samtidig som det erkjennes at «utviklingen har gått i motsatt retning, med angrep på eksisterende rettigheter og færre nye minimumsregler». Så kreves det, som på forrige kongress, at «norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EUs regler». Kravet om at «en slik forrang må avklares mellom EØS-avtalens parter» er imidlertid ikke med denne gangen.

ILOs kjernekonvensjoner
Det nye i vedtaket på årets kongress er kravet om at «ILOs kjernekonvensjoner tas inn i Menneskerettsloven og ved konflikt går foran annen lovgivning». Dette kravet hadde sitt utspring i Arbeiderpartiets landsmøte, men ble skjerpet av LO-kongressen. Det skjedde både ved at man la til at de aktuelle ILO-konvensjonene også må gå foran «lover med tilsvarende forrangsbestemmelser» (i realiteten en henvisning til regelverket i EØS). I tillegg ble det reist krav om at «det må startes et arbeid for å sikre at ILOs kjernekonvensjoner tas inn i Grunnloven».

Hva dette kravet vil bety i praksis, hersker det imidlertid stor uklarhet omkring. Debatten både før og etter tyder på at langt fra alle aktørene hadde klart for seg hva ILOs kjernekonvensjoner er. Det dreier seg ikke om ILO-konvensjoner generelt. ILOs kjernekonvensjoner utgjøres av åtte klart definerte konvensjoner, og verken de omstridte konvensjonene 137 (om havnearbeid) eller 94 (om offentlige innkjøp) hører til blant disse. Av de åtte kjernekonvensjonene dreier to seg om barnearbeid, to om tvangsarbeid og to om likestilling og diskriminering. Det skal bli riktig ille her i landet, dersom disse skal få noen reell anvendelse i utviklingen av det norske arbeidslivet.

De to siste kjernekonvensjonene er imidlertid blant ILOs absolutt viktigste. Det dreier seg om konvensjonene 87 og 98, som fastslår så vel organisasjons- som forhandlingsretten. Det har lenge vært en alminnelig forståelse at også streikeretten er hjemlet i ILO-konvensjon 87, selv om det ikke uttrykkes eksplisitt i teksten. I takt med at det historiske kompromisset mellom arbeid og kapital har vært i oppløsning de siste tiårene, har imidlertid arbeidsgiverne gjennom flere år nå avvist at streikeretten kan utledes av denne konvensjonen. Hvorvidt og på hvilken måte disse konvensjonene kan brukes mot angrep fra EØS på lov- og avtaleverket, er høyst uklart, og det vil nok først og fremst måtte henvises til jussens langsomt roterende kvern.

Tre veier å gå
Hvilke andre måter finnes det så for å forsvare seg mot eller slå tilbake angrep på lov- og avtaleverket i arbeidslivet som kommer gjennom EU/EØS, samt mot andre politiske pålegg som bidrar til å svekke eller undergrave faglige og sosiale rettigheter eller fagbevegelsens rolle? Tre områder går igjen i debatten: 1) Bruk av reservasjonsretten (også kalt vetoretten) i EØS-avtalen. 2) Å benytte seg av «handlingsrommet», det vil i all hovedsak si å forsøke å begrense negative effekter av EØS-regelverk gjennom å benytte unntak eller ved kompenserende tiltak, slik det ble gjort av den rødgrønne regjeringen gjennom tre tiltakspakker mot sosial dumping i 2008 og 2013. 3) Endelig foreligger selvfølgelig muligheten av å si opp EØS-avtalen, eventuelt reforhandle den.

Reservasjonsretten

LO-kongressen var samlet i synet på at reservasjonsretten må brukes «når EU-direktiver innskrenker nasjonale virkemidler mot sosial dumping og reduserer faglige rettigheter og velferdsordninger». Politisk har det imidlertid vist seg å være nesten umulig å benytte denne retten. Tilhengere av norsk medlemskap i EU har konsekvent motsatt seg å bruke reservasjonsretten. En av grunnene til dette er at enhver reservasjon fra EU/EØS-regler sannsynligvis vil utgjøre en ekstra barriere, om man nok en gang vil forsøke å få Norge inn i EU. Reservasjonsretten har derfor kun vært tatt i bruk en eneste gang, som resultat av at Arbeiderpartiets ledelse ble nedstemt på sitt landsmøte i 2011, som krevde bruk av reservasjonsretten mot EUs postdirektiv. Prosessen tok imidlertid tid, og den blåblå regjeringen trakk reservasjonen tilbake da den kom til makta i 2013. Med en enstemmig LO-kongress bak kravet om at reservasjonsretten må brukes når vitale interesser trues, har både den politiske fallhøyden og LOs ansvar for eventuelt å utløse krav om bruk av reservasjonsretten, økt betraktelig. Likevel må man nok være forberedt på at det kan bli nødvendig med et sterkt press og en formidabel mobilisering for reelt å kunne benytte seg av den, slik den langvarige kampanjen om postdirektivet så tydelig illustrerte.

Handlingsrommet
Å bruke handlingsrommet er også et område med klare begrensninger – og med ulike muligheter på forskjellige sektorer. Lov- og avtaleverk som direkte regulerer forholdene på arbeidsmarkedet, utgjør en særlig utfordring. Inngrepene her kommer oftest i form av avgjørelser i EFTA-domstolen, der deler av tariffavtaler, lover eller ILO-konvensjoner dømmes for å være i strid med regelverket i EU/EØS. Et eventuelt handlingsrom vil i så fall dreie seg om å finne kompenserende tiltak. Spørsmålet er da i hvor stor grad man kan demme opp for negative virkninger av EU/EØS’ regelverk, når hensynet til markedsfrihetene, den frie konkurransen og den frie etableringsretten uansett må ligge til grunn for det regelverket som utvikles. Tiltakspakkene mot sosial dumping har i alle fall ikke klart å hindre at den sosiale dumpinga og kriminaliseringa innen arbeidslivet fortsetter å spre seg – ifølge rapporter fra Arbeidstilsynet, Økokrim, Riksrevisjonen mv.

Innen driften av offentlige tjenester foreligger det imidlertid et reelt handlingsrom på en rekke områder, om man vil hindre at disse tjenestene markedsorienteres, anbudsutsettes og kommersialiseres. Det heter å drive tjenestene i offentlig egenregi. Fagbevegelsens erfaringer er entydige: Anbudskonkurranser og kommersialisering svekker fagbevegelsen ved å legge et nedadgående press på lønns- og arbeidsforhold, pensjoner, arbeidstidsordninger mv. Samtidig svekkes også den politiske styringen av tjenestene så vel som tjenestenes innhold. Etter siste kommunevalg har en rekke kommuner her i landet faktisk benyttet seg av handlingsrommet, ved å ta sykehjem, renhold og renovasjon tilbake i offentlig drift, samt demme opp for ytterligere kommersialisering av barnehager, barnevern og hjemmehjelp.

På andre områder har det imidlertid vist seg å være like vanskelig å få gjennomslag for krav om å bruke dette handlingsrommet som å bruke reservasjonsretten. Eksempelvis har Fagforbundet gjennom flere år forsøkt å få med Arbeiderpartiet på å drive kollektivtrafikk i offentlig egenregi. Det er Arbeiderpartiet som sitter med nøkkelen dersom man skal kunne få flertall til å gjennomføre noe slikt. Hittil har det imidlertid vært umulig å få dem med på det i de fylkene hvor dette er forsøkt. Entusiasmen for bruk av handlingsrommet ser med andre ord ut til å være større i debatten omkring EØS enn i praktisk politikk.

EU/EØS-regelverket utvider for øvrig stadig sin markedstvang. Allerede finnes det områder der heller ikke offentlig egenregi lenger er et tilgjengelig politisk alternativ, slik som innen posttjenester. Samtidig arbeides det stadig for å underlegge flere sektorer liknende krav, som blant annet innen arbeidet med Jernbanepakke 4. I de nye direktivene om offentlige anskaffelser fjernet man også de tidligere mulighetene til å utlyse anbud spesielt rettet mot ideelle aktører.

Si opp/reforhandle EØS-avtalen
Ettersom stadig flere arbeidstakere opplever at tariffavtaler og faglige rettigheter angripes og svekkes i EU og gjennom EØS’ regelverk, så øker motstanden mot avtalen i fagbevegelsen – både i Norge og i EU. Her i landet har kampen om Holskip-saken på havnesida, ILO-konvensjonen om offentlige anskaffelser og striden omkring allmenngjøring av tariffavtaler alle bidratt til dette. Ettersom EFTAs overvåkingsorgan ESA har fastslått at dekning av reise, kost og losji i Industrioverenskomsten og i allmenngjorte avtaler er i strid med EØS-avtalen, vil selvsagt dette ha føringer også for andre avtaler med slike bestemmelser. Det kan bli en drøy sak å svelge, og den kan bidra til å produsere sterk misnøye og motstand i mange avtaleområder. Det bemerkelsesverdige i saken er at det kan se ut som om Fellesforbundet/LO har sagt seg villig til å «forhandle» fram en løsning på dette området med NHO, innafor rammer som ESA kan godkjenne – altså med ESA som overdommer. Det vil i så fall representere et inngrep i den frie forhandlingsretten som blir historisk. I tillegg kjenner alle til den såkalte Laval-kvartetten, fire dommer fra EU-domstolen i 2007-08 som alle bidro til å legge begrensninger på faglige rettigheter og den faglige kampen.

Fire fagforbund har til nå vedtatt krav om å si opp avtalen (Norsk Transportarbeiderforbund, El og IT Forbundet, Fellesorganisasjonen og Norsk Lokomotivmannsforbund). I tillegg har Handel og Kontor og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund krav om reforhandling av avtalen, og en rekke andre fagforbund og faglige organisasjonsledd har sterkt kritiske vedtak angående EØS-avtalen.

Nødvendig for norsk næringsliv?
Det viktigste motargumentet de blir møtte med, er at avtalen er «nødvendig for at norsk næringsliv skal få solgt sine varer til EU». Det er imidlertid liten vilje til å gå inn på de konkrete argumentene omkring denne påstanden. Det som er klart, er at dersom EØS-avtalen sies opp, så har avtalen selv en klausul som sier at den tidligere framforhandlede frihandelsavtalen vil bli gjort gjeldende. I tillegg vil WTOs avtaleverk og de felleseuropeiske standardiseringsorganene utgjøre rammene for vår handel med EU. Hva er det da som mangler på å gi norsk næringsliv den adgang de trenger til EUs markeder? Uten at man går inn på en konkret vurdering av disse rammebetingelsene, samt ser dem i sammenheng med de negative effektene av stadig å påføres nye regelverk som entydig springer ut av prinsippene om de frie markedskreftene, den frie markedskonkurransen og den frie etableringsretten, så får vi ingen reell debatt om vårt forhold til EU gjennom EØS-avtalen.

Det som er klart, er at EØS-avtalen, som en såkalt «dynamisk avtale», har ekspandert på områder den ikke skulle gjelde, eller hvor det i alle fall ble lovet at den ikke skulle gjelde. Like klart har vi fått dokumentert de siste årene at avtalen griper inn med begrensninger i arbeidslivets lov- og avtaleverk. Mye av debatten har forståelig nok dreid seg om de sakene der EØS har intervenert i forhold til konkrete tariffavtaler, lover eller ILO-konvensjoner.

Indirekte virkninger
De indirekte virkningene av EU/EØS-regelverket er mindre diskutert, men ikke mindre viktig. Med utgangspunkt i de fire friheter har EU gjennom årene gjennomført en formidabel avregulering og liberalisering av marked etter marked. Gjennom å innføre konkurranse som overordnet styringsprinsipp på område eller område i samfunnet har lønns- og arbeidsvilkår blitt satt under et økende press.

Etter finanskrisa i 2008 har det skjedd en ytterligere skjerping av disse forholdene. Gjennom en rekke nye traktater, avtaler og regelverk (den såkalte «sixpack», Det europeiske semester, Euro-pluss pakten, Fiskalpakten m.m.), ble det i rekordhastighet gjennomført en enda sterkere institusjonalisering av markedsliberalismen som EUs økonomiske system. Gjennom de såkalte Maastricht-kriteriene (om maksimumsgrenser for gjeld og underskudd) og de etterfølgende tilstramminger av disse – samt innføring av straffetiltak mot dem som bryter med denne innstrammingspolitikken, så er keynesiansk motkonjunkturpolitikk i krisetider, eller det vi kan kalle tradisjonell sosialdemokratisk økonomisk politikk, de facto forbudt ved lov i EU.

Sammen med såkalte «strukturelle endringer i arbeidsmarkedet» har dette dramatisk endret styrkeforholdet mellom arbeid og kapital i EU – i fagbevegelsens disfavør. I gjennomsnitt har organisasjonsprosenten i arbeidslivet blitt redusert med en tredjedel i løpet av de siste 25 årene i Vest-Europa. Hvor langt de markedsliberale kreftene innen EU er villig til å gå, og i hvilken retning, får vi et inntrykk av når vi ser hvilke betingelser de for tida påtvinger Hellas når det gjelder privatiseringer, avreguleringer, sosiale nedskjæringer og begrensninger av fagbevegelsens makt. Det har bidratt sterkt til at om lag en fjerdedel av den greske befolkningen nå befinner seg under fattigdomsgrensa – og enda flere står i umiddelbar fare for å havne der.

Markedsliberal offensiv
Selv om ikke alle traktater, avtaler og regelverk innen EU gjelder for Norge, så gjelder de på de markedene Norge blir stadig sterkere integrert i gjennom EØS-avtalen. Disse forholdene må med dersom vi skal få en reell diskusjon om karakteren og rollen til EU/EØS. Innad i EU har denne debatten tiltatt i styrke de siste par årene – i alle fall på venstresida og i store deler av fagbevegelsen. Mens troen på at EU skulle utvikles til «det sosiale Europa» lenge dominerte i europeisk fagbevegelse, erkjennes det nå i økende grad at det er det motsatte som er tilfellet – sosial og demokratisk nedbygging. Med det demokratiske underskudd, som faktisk bare har økt de siste årene, har markedsliberalistene og arbeidsgiverne fått et enda sterkere grep om EUs utvikling – mens politisk og ideologisk krise preger de tradisjonelle arbeiderpartiene, som gradvis desimeres i land etter land. Fagbevegelsen motarbeides, velferden svekkes, og «den klassiske europeiske velferdsmodellen, der stor vekt legges på jobbsikkerhet og rause velferdsordninger, er en saga blott», for å si det med sjefen for Den europeiske sentralbanken, Mario Draghi (E24, 24.2.2012).

Det er fra generalstaben i dette prosjektet angrepene på lov- og avtaleverk, ILO-konvensjoner og offentlige velferdsordninger kommer – også gjennom EØS-avtalen. Det er med andre ord ikke tilfeldige enkelthendelser som vi kan forholde oss til isolert fra hverandre. De er ledd i en systematisk og bevisst omdanning av våre samfunn i markedsliberal retning. Ønsker vi ikke det, må vi ta konsekvensen av det, og sakene står i kø. LO-kongressen gjorde flere vedtak som vil komme i konfrontasjon med EØS-avtalen. Forbud mot innleie av arbeidskraft, avvisning av Jernbanepakke 4, sikkerheten for helikoptre som transporterer oljearbeidere på sokkelen, i tillegg til striden omkring betaling for reise, kost og losji, representerer store utfordringer i denne sammenhengen. LOs oppfølging av kongressens vedtak blir avgjørende i disse sakene. Man trenger med andre ord ikke å være noen stor spåmann for å forutse at EØS-debatten nok bare er i sin begynnelse her i landet.

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit