Hvem skal styre Oslo-skolen, og hvordan?

Kampen om Oslo-skolen er ikke et spørsmål om Søgnen og Malkenes, men om hvilken skole og hvilket skolesystem vi skal ha - og om hvem som skal bestemme. I Oslo-skolen lå alt til rette for et skifte da det ble nytt byråd i 2015. Det har foreløpig ikke skjedd.

Av Helene Bank

Til tross for at boka til Malkenes, «Bak fasaden i Osloskolen» (2014), satte ord og struktur på kritikken som lenge hadde ulmet i Oslo, har vi ikke sett et politisk oppgjør i Oslo-skolen. Astrid Søgnen, utdanningsdirektør i Oslo-skolen, representerer et utdatert skolesystem med markeds- og mistillitsstyring, som ikke er tilpasset en inkluderende fellesskole. Utdanningsdirektøren ledet Oslo-skolen til det tidligere Høyre-byrådets fulle tilfredsstillelse fra år 2000. Etter det vi vet, fikk hun ikke ny styringsinstruks etter skifte til rødgrønt byråd i 2015. Selv etter de siste ukenes rabalder virker hun lite i stand til å forstå kritikken og uvillig til å lytte og omstille seg.

Nå er tida knapp før neste lokalvalg. Byrådet må sikre forandring og ta grep som inkluderer alle Oslos elever i et godt skolemiljø der lærerressursene brukes til gode for alle. Mange har tatt til orde for at Søgnen ikke er rett person. Lærere har i årevis meldt om problemer med styringsform, markedstenkning og sentralisering som vanskelig kan tilpasses det enkelte barn og de enkelte klasser.

Først etter spissformuleringene til Malkenes i Dagsnytt 18 ble fryktkulturen til Søgnen og de rektorer som støtter henne, tvunget ut i åpent lende. Malkenes opptrer ikke som kritiker av Oslo-skolen, som noen vil ha det til, men som systemkritiker av en skoleorganisering som hindrer skolen, elevene og lærerne i å oppnå det som er selve formålet med opplæringsloven.

Kritikken har til nå ikke ført til endring i ledelsesstil eller markedsstrukturer verken fra Oslo-byrådet eller Søgnen. Det har allerede gått 3 år av denne byrådsperioden. Mye tid har gått tapt for de elevene som har blitt offer for skolesystemet. For det Malkenes og Oslo-lærerne kritiserer, gjelder såkalt «fritt skolevalg» som fører til karakterbasert segregering i en by med der sosiale forskjeller er økende. Den tilhørende stykkprisfinansieringen, der like stor sum følger hver elev, har resultert i at skoler med elever som har stor sjanse for å falle fra, lager alt for store klasser for å kunne finansiere undervisningen også når elever slutter. Dermed øker faren for dårlig læringsmiljø og frafall. Skolevalg og stykkprisfinansiering fører til en skoleutvikling som det er stor politisk enighet om at vi ikke vil ha.

En annen konsekvens av skolevalgordningen er at omdømme til en skole blir avgjørende for å få flest mulig motiverte elever. Dermed er vi inne i debatten om ytringsfrihet - fordi kritikk eller varsler fra lærere, elever og foresatte kan oppfattes som å gi skolen et dårlig omdømme. Omvendt blir gode karakterer og markedsføring av skolens aktiviteter vurdert å gi godt omdømme. Dette kan føre til at undervisningsressurser går til omdømmebygging og markedsføring, undervisning tilpasses til tester, og konkurranse om elevene fører til karakterinflasjon på samme måte som i svenske kommersielle skoler.

Foreløpig har skolebyråd Inga Marte Thorkildsen hevdet at hun har tillit til at Søgnen tar signalene og endrer ledelsen etter det byrådet ønsker. Antakelig er det nødvendig gitt den prosessen byrådet har lagt opp til. Men det kan ikke gå mange uker før resultatene fra Søgnen og lederteamet vurderes og byrådet får gjennomslag for tillittsreform som sin politiske linje. Hvis ikke er maktforholdet mellom politikk og administrasjon snudd. Det er en farlig utvikling.

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit