Gi lokalsamfunnene økt valgfrihet

Valget 2019 har for alvor synliggjort at beslutninger nasjonalt og internasjonalt med stor kraft slår inn i lokalsamfunnenes mulighet til å være med å styre egen utvikling. Velgerne gir tydelig beskjed om at de vil ha en ny politikk og tror det er mulig. Det er konstruktive krefter som er valgvinnerne i Norge.

Av Cathrine Strindin Amundsen
Trykket i Nationen 23.09.19

Sentral politikk har alltid skjedd i samarbeid og konflikt med lokaldemokratiet. Problemet i 2019 er at den sentrale styringsideologien fører til mer konflikt enn samarbeid, mer overstyring og mindre tilrettelegging for lokale tilpasninger.  I Norge har staten sin sentraliserings- , normerings - og kontrollpolitikk nå strukket seg svært langt inn i den lokale sfæren. Mye tyder på at flertallet har fått nok. Flertallet har stemt på en stat som er til stede i hele landet, et likeverdig og godt lokalt tjenestetilbud og fellesskapsløsninger der regningen deles rettferdig. Flertallet vil ha en politikk som tar vare på naturen og miljøet og de vil at det skal være forskjell på skattefinansierte tjenester, forvaltningen og privatfinansierte tjenester, forretningen.

Regjeringen vil oppheve det tradisjonelle skillet i blandingsøkonomien mellom velferdstjenester finansiert av fellesskapet og kommersielle markeder. Med seg har de aktører som NHO og Private Barnehagers Landsforbund (PBL). Debatten i Nationens spalter om barnehager og kommersielle skattefinansierte velferdstjenester viser dette.

Erfaringen er imidlertid at kommersialisering av skattefinansierte velferdstjenester gir større geografiske og sosiale forskjeller og kun fører til valgfrihet for noen få. Distriktene risikerer å tappes ytterligere for fagfolk, fordi de ikke er attraktive markeder for de nordiske velferdskonsernene. Dette er særlig godt dokumentert i Sverige. Likevel er det nettopp Sverige regjeringen viser til i Granavolden- plattformens program for privatisering av offentlig velferd. Privatisering er dyrt, fordi kontrollapparatene som må til for å administrere ordningene og følge med på pengestrømmene er betydelige, når aktører med formål om å tjene penger skal drive tjenester der innbyggerne forventer at alle pengene går til formålet. Byråkratiseringen truer i seg selv kvaliteten i tjenestene. I velferdstjenestene utvikles kvalitet i møtet mellom de som utfører tjenesten og de som mottar den, her er individuell tilpasning og mulighet til å gjøre endringer fortløpende gullstandarden. Dynamiske tjenester for sårbare brukere er vanskelige å kontraktsfeste i bestiller/utfører-modeller som regjeringen vil rulle ut over hele landet.

Alle de rød- grønne partiene har i valget 2019 tatt til orde for politikk som vil gi større tillit til førstelinjene, fagfolkene. Rapportering, måling og kontroll må erstattes av fagutvikling med basis i arbeidshverdagen ute i tjenestene, i samarbeid med tjenestemottakere, pårørende, ansatte, frivillige, lokalsamfunn og folkevalgte. Stykkprising, normer, indikatorer, oppfølging og resultatvurdering, er alle styringsformer som har gitt mindre tillit til fagfolkene i skolene, barnehagene og i eldreomsorgen og mindre lokaldemokratisk styring. Skal utviklingen snus må offentlig sektor endres og samarbeid om drift av tjenester må skje med private ideelle aktører uten mål om fortjeneste.

I valgkampen har høyresiden pekt på barnehageforliket fra 2003 som modell for et nytt «eldreforlik». Mange kommuner har erfart at det lokale handlingsrommet i barnehagepolitikken er begrenset under dagens system med stykkprisfinansiering og liten lokal frihet til å bestemme sammensetningen av privat og offentlig drift. Regjeringsrapporter dokumenterer at mye av pengene kommunene bevilger til barnehage ikke brukes på barnehage når den drives av kommersielle aktører. Rapportene viser at fortjenester som oppnås ved barnehagesalg er svært høye.

Stortingets svar har vært å innføre en minimumsnorm for bemanning. Det er eksempler på kjeder som forsøker å løse kravet uten at kostnadene stiger ved å ikke ansette fagarbeidere eller ikke gi opprykk for assistenter som tar fagbrev og å ansatte kun med lav ansiennitet (Espira, Dagbladet, 27.05.19). Regjeringens svar på å unngå kommersielle tilpasninger er at de vil sentralisere det økonomiske tilsynet til staten. Staten tar fra kommunene makt og må bruke stadig større ressurser på tilsyn av kommersiell barnehagedrift. Ressursene kunne vært brukt til barnehagedrift.

Barnehageforliket er ikke en god modell for eldreomsorgen, som i tillegg er mer kompleks, krever større individuelle tilpasninger og krever mer samhandling mellom andre tjenester i kommunene og sykehusene.

Valget 2019 må føre til økt valgfrihet for lokalsamfunnene.

Kommunestyrene må avvise politikk som vil svekke lokaldemokratiet og lokalsamfunnenes mulighet til å utvikle gode tjenester for sine innbyggere. Det er flertall for en annen politikk. Velgerne har bedt om større lokaldemokratisk innflytelse og endringer, ikke mindre lokaldemokrati og mer av det samme.

Cathrine S. Amundsen

For velferdsstaten

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit