Landbruksmeldinga: Hund begravet på side 72

Bak en kronglete setning på side 72 i regjeringas landbruksmelding, ligger hunden begravet: «Sjølforsyningsgraden korrigert for import av fôr bør ikke være et resultatmål for økt matproduksjon med grunnlag i norske ressurser».

Av Svenn Arne Lie, For velferdsstaten 

Forsøket på å begrave det importerte kraftfôret i definisjonen av sjølforsyning, er en tilsløring av en lang historisk konflikt i norsk jordbruk. Kjernen i jordbrukspolitikken er nettopp forholdet til importert kraftfôr. Dette er politisk sprengstoff.

I 1935 dominerte troen på volum og frihandel. Som dagens Frp-landbruksminister, påsto den gang Venstres landbruksminister Håkon Five, at norsk jordbruk var en suksess. Produksjonen økte og landbruksdepartementet proklamerte at bondeinntektene vokste.

Den gang som nå, speilet ikke myndighetenes tallbruk og virkelighetsbeskrivelser realitetene i sektoren. Bøndene produserte mer, men tjente mindre. Volumøkningen var basert på stadig større mengder importert kraftfôr. Sjølforsyninga stupte. Gjelda vokste. Myndighetene tilslørte realitetene.

Avstanden i virkelighetsforståelse ble etter hvert for stor. Den økonomiske krisa i jordbruket gikk over til en i tillitskrise. Landbruksminister Five sin liberalistiske produksjonsaktivisme, med fokus på billig kraftfôr og økt volum, skapte overproduksjon, ustabilitet og et høyt konfliktnivå.

Store endringer tvang seg fram. Kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet på vårparten i 1935, bygget på en annen forståelse av jordbrukets samfunnsrolle. Matproduksjonen hadde mål og oppgaver som inngikk i den helhetlig bygginga av en velferdsstat. Beredskapshensyn, befolkningas trygghet og sjølforsyning var sentralt. 

På veien måtte tilsløringene avsløres, og realitetene erkjennes: «Vi importerer fôrstoffer som i mengde tilsvarer hele vår produksjon av korn og erter pluss vår produksjon av sildemel», uttalte den nyslåtte landbruksministeren Hans Ystgaard (Ap). Importen av kraftfôrråvarer utgjorde den gang, som nå, et like stort åkerareal i utlandet som det vi brukte her hjemme (Bonde og statsråd i krisetid. Ystgaard 2016).

For å redusere importavhengigheten og øke sjølforsyningen, måtte produksjonen av mat og fôr på det norske arealet prioriteres. To tiltak var nødvendige: Økte produsentpriser og økt arealbruk i Norge. Det måtte bli mer lønnsomt for bøndene å dyrke eget fôr til husdyrene, og mindre lønnsomt å fôre med importert kraftfôr. Prisforholdet mellom kraftfôr og gras avgjorde verdien av fôrproduksjonen på eget areal. Og dermed også sjølforsyningen. Graset måtte bli mer verdt, og kraftfôret mindre lønnsomt å bruke. Ystgaard innførte en kraftfôravgift.

Motstanden mot økte kraftfôrpriser var stor. Liberalistene i Høyre og Venstre ville ha billig kraftfor, mer frihandel og økt produksjon, og hevda at høyere kraftfôrpris ville svekke næringas økonomiske kraft. I deler av Ap frykta man at dyrere kraftfôr ville gi økte matvarepriser.    

Ystgaard og Ap hadde en krevende oppgave. Men de faglige realitetene var på deres side: Billig kraftfôr førte til fallende produsentpriser fordi det ble overproduksjon. Inntektene i jordbruket falt enda mer fordi innenlandsk fôrproduksjon ble erstattet av importert kraftfor. Sjølforsyningen sank.

Historien om kriseforliket tilbyr nyttig lærdom: Jordbrukets vei ut av krisa, var en ny plattform der samfunnsoppdraget sto i sentrum. Sjølforsyning handler om den grunnleggende forståelsen av jordbrukets formål og samfunnsoppdrag. Om hvordan samfunnsmålene skal nås, og hvilket areal matproduksjonen foregå på. Den som vil mene noe om sjølforsyning, må forholde seg til importert kraftfôr, og til kraftfôrprisen. Både i 1935 og i 2017. 

Forslaget til landbruksminister Jon Georg Dale på side 72 i landbruksmeldinga om å definere norsk sjølforsyning uten å korrigere for importen av fôr, har en historisk parallell til landbruksminister Five sitt forslag i januar 1935 om å fjerne alle restriksjoner på import av kraftfôr.

Opptakten til kriseforliket i 1935 har visse likheter med dagens situasjon. Verden preges av finanskriser, sosial uro og politisk ustabilitet. Sjølforsyningen i norsk jordbruk er i dag svært lav. Økonomien i sektoren er sårbar, der produksjonen er i høygir og gjelda skyhøy. Bøndene produserer seg til fant.

Det er også forskjeller. Mens jordbruket en gang var en progressiv samfunnskraft som forsto jordbrukets samfunnsoppdrag, tilslører mange av jordbrukets ledere i dag sjølforsyningssituasjonen når krever billig kraftfôr og mer tilskudd til volumproduksjoner.Ap har i dag ingen Ystgaard, og blir i praksis pådrivere for den produksjonsaktivistiske linja som gir lav sjølforsyning.

Situasjonen er alvorlig. Realitetene må nok en gang erkjennes, men først må tilsløringene avvises. Jordbrukets samfunnsoppdrag må ligge til grunn for den nye plattformen jordbrukspolitikken skal utvikles på. Derfor: «Sjølforsyningsgraden korrigert for import av fôr, skal være resultatmålet for økt matproduksjon med grunnlag i norske ressurser».

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit