Valgfrihetsretorikken – et narrespill

Utdrag fra landsmøtetalen til Steffen Handal, leder i Utdanningsforbundet, 4. november 2019.

Valgfrihet - det er et snedig begrep. Det gir demokratiske assosiasjoner, om selvstendighet og rett til å ta viktige beslutninger i egne liv. Dette er viktig. Frihet til å påvirke eget liv er en verdi vi må verdsette høyt, men frihet kan bare være en verdi for den enkelte, hvis den også tillater de andre den samme friheten. Valgfrihet på bekostning av andres valgfrihet, er ikke ordentlig valgfrihet.

Under overskriften «valgfrihet» diskuteres også såkalt «fritt» skolevalg. Det vi mer presist kaller karakterbasert opptak. Dette fører til at noen skoler tiltrekker seg elever med de beste karakterer, mens andre får en opphopning av elever med lavere karaktersnitt. Elevene med høye karakterer kommer inn på de skolene de velger. Der går de sammen med andre elever som har samme karaktersnitt.  De som ikke har så gode karakterer, får ikke noe reelt valg. De må ta de plassene som er igjen.

Skoler der elevene trenger gode karakterer for å komme inn blir populære, mens de andre blir upopulære. Dette fører i sin tur til at skolene får svært ulike elevgrupper - med de konsekvenser det får. Jeg har til gode å møte en eneste tilhenger av dette systemet, som tør å påstå at det ikke er en sammenheng mellom karakterbasert opptak og den fordelingen vi ser mellom skolene. Men dette ser ikke ut til å bekymre dem. Deres kronargument er at alle elever har lik mulighet til å arbeide hardt for å komme inn på de mest attraktive skolene. Elevene som ikke får sine førstevalg innfridd, har dermed seg selv å takke. Enkelte politikere virker mer opptatt av å forsvare sin ideologiske overbevisning i skolepolitikken enn å gjøre det som er best for elevene.   

Det fins ikke noen enkel fasit på hvordan skoleplasser bør fordeles. Men svaret kan ikke reduseres til et spørsmål om den enkeltes karaktersnitt og valg. Det er ikke i elevenes interesse og det er heller ikke i samfunnets interesse. Markedstenkningen og kommersialiseringen i utdanningspolitikken opprettholder og forsterker ulikhet. Fagbevegelsen har alltid vært opptatt av sosial utjevning, som et politisk prosjekt. Noen prøver å reformulere det til et individuelt prosjekt, der alle forespeiles å ha like muligheter.  Valgfrihetsretorikken som denne politikken innhylles i, er et narrespill: En teori om rettferdighet som tilslører det som faktisk skaper mer ulikhet.

Kjære tillitsvalgte, det er vårt oppdrag å avsløre dette tankegodset. Først og fremst fordi det kan true elevenes rett til en likeverdig utdanning. Vi skal ta vare på og videreutvikle det velferdssamfunnet våre forgjengere overleverte oss. Sveriges tidligere statsminister, Tage Erlander, beskrev politikkens oppdrag som «å bygge dansegulv der folk kan danse sine liv». Det er et vakkert bilde. Vårt felles dansegulv, med plass til alle. Noen vil bytte det ut, med et lagdelt varehus der folk kan shoppe sine liv. Det er ikke bærekraftig. Det bidrar ikke til små forskjeller. Det prosjektet skal de ikke lykkes med!

 

Les mer om åpningstalen fra Landsmøtet her.

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit