En ny gresk tragedie?

I denne artikkelen gir Asbjørn Wahl sin analyse av den politiske situasjonen der den nye, venstreorienterte Syriza-regjeringa står mot den såkalte Troikaen i en nervepirrende konfrontasjon om landets framtid.

Asbjørn Wahl, daglig leder i For velferdsstaten

Det foregår for tida et høyt spill om Hellas’ framtid, etter at landet ble så sterkt rammet både av finanskrisa, av EUs politikk og av et korrupt indre regime. Den nye, venstreorienterte Syriza-regjeringa står mot den såkalte Troikaen (EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken og Det internasjonale pengefondet) i en nervepirrende konfrontasjon om landets framtid. Sistnevnte insisterer på å fortsette den destruktive nedskjæringspolitikken, som til nå har kastet hundretusener ut i arbeidsløshet, nød og fattigdom. Regjeringa har fått mandat fra folket til å bekjempe den humanitære krisa, omfordele verdier, styrke demokratiet og gjenstarte økonomien. De to politiske retningene lar seg ganske enkelt ikke forene.

I denne konfrontasjonen har Troikaen i utgangspunktet et overtak gjennom de omfattende lånene som er gitt, og som Hellas fortsatt er avhengig av. Disse lånene brukes i all hovedsak til å betale renter og avdrag på eksisterende lån. Pengene går altså til vestlige banker, ikke til å bygge landet. «Alle» med en viss innsikt i disse forholdene erkjenner at Hellas aldri vil bli i stand til å tilbakebetale disse lånene. Likevel avviser Troikaen å nedskrive og reforhandle betingelsene for lånene – slik eksempelvis Tyskland oppnådde for å kunne gjenreise landets økonomi etter andre verdenskrig. Troikaen bruker snarere lånene som et pressmiddel for å tvinge Hellas til å fortsette nedskjærings- og privatiseringspolitikken.

Syriza-regjeringa har imidlertid også satt seg selv i en vanskelig situasjon fordi enkelte av deres egne strategiske mål står i motsetning til hverandre. På den ene sida insisterer de dominerende tendenser i partiet på at landets problemer må løses innenfor rammen av eurosonen. På den andre sida går de inn for økonomisk-politiske løsninger som står i direkte motstrid til den markedsliberale politikken som har vært ført, og fortsatt føres, innen EU. Skal begge disse målene nås, må Syriza-regjeringa derfor enten innrømmes unntak fra den kapitalvennlige og dogmatiske politikken i EU, eller så må denne politikken svekkes gjennom en massiv folkelig mobilisering. En slik mobilisering må i så fall rekke langt ut over Hellas’ egne grenser. Oddsene er dessverre ikke veldig høye for noen av disse løsningene. Vi skal imidlertid ikke se bort fra at den dype økonomiske og sosiale krisa som for tida hersker i store deler av EU, og den politiske turbulensen vi har sett så vel i Hellas som i Spania og andre land, kan slå ut i mer omfattende sosiale opprør.

Dersom den greske regjeringa ikke godtar, eller i praksis bryter med, Troikaens politiske og økonomiske krav, kan alternativet bli et press på Hellas for å trekke seg ut av euro-samarbeidet (kanskje til og med ut av EU). I så fall vil Syriza-regjeringa tvinges til å velge mellom EU/euro-deltakelse og den øvrige politikken de gikk til valg på. Velger de å holde fast på euroen, vil det bety politisk kapitulasjon. Resultatet av en slik politikk kan bli både partisplittelse og massiv velgerflukt – og med fare for at det høyreekstreme Gyllent Daggry kan få et comeback.

Fastholder Syriza derimot sin sosiale og økonomiske politikk, og dermed lar seg presse ut av euroen (og kanskje EU), vil de selvfølgelig også møte enorme utfordringer. Det vil umiddelbart kreve en langt mer radikal dreining av politikken – blant annet innføring av kapitalkontroll, nasjonalisering av bankvesenet og ensidig stans i betjeningen av landets gjeld. Det tilbudet Hellas har fått om å bli med i den nye utviklingsbanken til BRICS-landene (Brazil, Russland, India, China og Sør-Afrika) kan vel også komme godt med. En utvikling i denne retningen kan imidlertid også trekke med seg uoversiktlige krisetendenser i eurosonen, samt føre til et enormt omdømmetap for EU som prosjekt. Dette er argumenter Hellas kan bruke til sin fordel i de pågående forhandlingene.

I store deler av vestlige, inkludert norske, medier framstilles Syriza som et ytterliggående venstreparti. Men den politikken Syriza gikk til valg på, og som den greske regjeringa nå prøver å gjennomføre, holder seg godt innenfor det vi kan kalle et keynesiansk perspektiv, med andre ord en politikk av den typen som sosialdemokratiet sto for gjennom et par tiår etter andre verdenskrig. De avviser privatisering, ønsker å regulere markedene, vil omfordele ovenfra og ned i samfunnet, samt underskuddsbudsjettere for å få økonomien i gang. Alt dette avvises imidlertid av Troikaen, med den tyske regjeringa i spissen.

Det virker imidlertid som om de dominerende tendensene i Syriza har undervurdert styrken og besluttsomheten i kapitalens Europa. Gjennom den markedsliberale offensiven vi har opplevd helt siden begynnelsen på 1980-tallet, har de store, dominerende kapitalkreftene i Europa konstruert et EU i sitt bilde. Det er en beinhard interessekamp, en klassekrig, som foregår. Gjennom avregulering, massiv privatisering, nedbygging av velferden, svekking av fagbevegelsen og avdemokratisering av samfunnene har disse kreftene vunnet enormt sterke posisjoner. Markedsliberalismen som økonomisk modell er gjennom denne prosessen blitt både grunnlovsfestet og institusjonalisert.

Kapitalinteressene og den markedsliberale eliten vil derfor selvfølgelig gjøre det som står i deres makt for å hindre tilbakeslag av den typen som Syriza-regjeringas politiske program representerer for dem. Det er dermed lite som tyder på at Troikaen vil gi noe som helst annet enn symbolske politiske innrømmelser til den greske venstreregjeringa. Særlig ettersom slike innrømmelser kan få smitteeffekter – først til Spania ved høstens valg, og så til andre kriserammede land. Den europeiske elitens mål er derfor åpenbart å bli kvitt Syriza-regjeringa, enten ved å tvinge den til politisk kapitulasjon, eller ved å presse Hellas ut av eurosonen/EU – etterfulgt av økonomiske straffetiltak. «Smålige», humanitære hensyn vil neppe bli tatt i denne kampen, slik vi allerede ser tendenser til i de omfattende humanitære krisene som har rammet flere av EUs medlemsland. Det som mest effektivt kan bidra til å hindre en slik utvikling, er en massiv styrking av solidariteten og støtten til det greske folk over hele Europa – også fra oss her i «utenforlandet» Norge.

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit