Vil regjeringens land-for-land-rapportering stoppe kapitalflukt?

OECD har foreslått en standard for land-for-land-rapportering (LLR), og regjeringen har hatt en norsk versjon av denne på høring. Men vil deres forslag sette en effektiv stopper for kapitalflukt? Les hele analysen av debatten om land-for-land-rapportering

Kapitalflukt, at selskaper flytter penger over landegrensene eller til skatteparadis for å slippe skatt, er et av de største problemene i dagens globale økonomi. Land-for-land-rapportering anses for å være et viktig tiltak mot slik kapitalflukt og multinasjonale selskapers skatteplanlegging. Tanken er at en slik rapportering vil synliggjøre selskapsstrukturer og den økonomiske aktiviteten i hvert enkelt land der et multinasjonalt selskap opererer. Slik vil det bli enklere for skattemyndighetene å kreve inn skatt på den aktiviteten som har foregått i landet, og vanskeligere for selskapene å flytte overskudd til skatteparadiser. OECD har foreslått en standard for land-for-land-rapportering (LLR), og regjeringen har hatt en norsk versjon av denne på høring.   

Enigheten er tilsynelatende stor om at en slik rapportering vil være et viktig verktøy i kampen mot ulovlig kapitalflukt, men som så ofte ellers ligger djevelen begravet i detaljene. Høringssvarene viser stor uenighet om effekten av den rapporteringsformen som OECD og regjeringen nå foreslår. Et kjernepunkt er hvem som skal ha tilgang til informasjonen: Skal dette være taushetsbelagte opplysninger kun for skattemyndighetene, eller skal informasjonen gjøres tilgjengelig for offentligheten? Regjeringen foreslår det første, men møter sterk kritikk. På muntlig høring i stortingets finanskomite den 14. juni sa åtte av ni høringsinstanser at åpenhet var en forutsetning for effektiv kontroll. Se Tax Justice Network Norge sin oppsummering av denne høringen her.

Et annet sentralt punkt i kritikken mot regjeringens forslag er hvordan rapporteringen skal foregå. I sitt høringssvar skriver Fagforbundet at «Det er grunn til å stille spørsmål ved om denne rapporteringen vil ha noen som helst nytte slik forslaget er utformet.» De peker blant annet på at forslaget fra regjeringen vil frikoble land-for-land-rapportene fra den ordinære innrapporteringen av regnskap til skattemyndighetene, og at den heller ikke vil være obligatorisk for kommersielle velferdsselskaper som Aleris, Espira og Attendo. Fagforbundet anbefaler såkalt utvidet land-for-land-rapportering (ULLR) som sikrer sammenliknbar regnskapsinformasjon. Dette er også anbefalingen fra Publish What You Pay Norge, et globalt nettverk med formål om mer finansiell åpenhet og innsyn i utvinningsindustrien. I sin høringsuttalelse ramser de opp ti grunner til at regjeringens (og OECDs) forslag er irrelevant for å oppnå formålet om å beskytte de nasjonale skattegrunnlagene mot overskuddsflytting (Base Erosion and Profit Shifting (BEPS) er den betegnelsen OEDC benytter).

Det er dessverre et hinder for god offentlig debatt at skillelinjene går mellom de kryptiske LLR og ULLR, altså mellom OECD/regjeringens forslag og et forslag om utvidet land-for-land-rapportering, men det beviser også at debatten om kapitalflukt er betydelig flyttet. Selv Frp, som tidligere har omtalt selskapers bruk av skatteparadis som «sunn skattekonkurranse», anerkjenner nå at kapitalflukt og skatteparadis er et problem som trenger en politisk løsning. I alle fall trengs politiske grep som kan fungere PR-messig for å vise handlekraft overfor dette problemet. Men det betyr altså ikke at regjeringen (eller OECD der flere skatteparadis inngår) er rede til å innføre et effektivt regelverk som kan hindre kapitalflukt og sikre offentlig innsyn i selskapers skatt på lik linje med innsynet i enkeltpersoners skatt. Kampen for å stoppe kapitalflukt må derfor fortsette med full styrke i Norge – og internasjonalt.

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit