WTOs ministermøte: Maktspill om framtidas samfunnsutvikling

15-18. desember 2015 holdes det ministermøte i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i Nairobi. Selv om dette møtet får langt mindre oppmerksomhet enn klimatoppmøtet i Paris, legges det viktige rammer i Nairobi for både miljø- og samfunnsutvikling.

Av Helene Bank
(Helene er tilstede på ministermøtet som sivilsamfunnsrepresentant)

I skyggen av det høyprofilerte klimatoppmøtet i Paris, der verdens øyne var rettet mot å presse ministre og presidenter til å levere en ambisiøs klimaavtale, foregår spillet inn mot et tilsvarende viktig ministermøte i Verdens handelsorganisasjon (WTO, 15-18. desember 2015 i Nairobi) under radaren. I handelsavtalene legges imidlertid store deler av rammene for hvilken klima- og miljøpolitikk som kan føres, og hvilken samfunnsutvikling som framtidas ungdom kan velge. Målet for industrilandene er å binde alt til markedet. USA, EU og Japan ser åpenbart på seg selv som de ledende aktører som kan forhandle nye avtaler på egen hånd, med resten av verden på sidelinja. De andre landene må godta det som kommer. I dette løpet støtter den norske regjeringen linja til USA og EU, der det viktigste blir å forfølge egeninteressene til norske eksportinteresser.

På ministermøtet i Doha i Qatar i 2001 ble det vedtatt at den nåværende handelspolitiske forhandlingsrunden skulle komme utviklingslandene til gode. Denne såkalte utviklingsrunden var ikke så veldig progressiv, men den understreket i alle fall at avtaler i WTO skulle ivareta utviklingslandenes behov. Det som nå skjer, er at de industrialiserte landene, og noen få utviklingsland som pleier å følge dem, prøver å løpe fra løftene sine. Den USA/EU-ledete gruppen ønsker å avvikle den såkalte Doha-runden, blant annet for å unngå WTOs konsensuskrav.

 

Derfor har de nå begynt å forhandle avtaler som de selv eller deres storselskaper har interesse av, utenfor WTO. Så får andre land slutte seg til eller la være. Den politiske og økonomiske makta til USA og EU vil legge sterke begrensninger på andre lands handlingsrom også om de ikke blir med. Dermed kan USA, EU og Japan i praksis innsnevre demokratiet og selv etablere globale regler for verdens vare- og tjenestemarkeder. Slik forhandles så vel tjenesteavtalen TISA, som de omfattende avtalene mellom EU og USA (TTIP), og mellom USA og flere asiatiske land (TTP), utenfor WTO.

Gjennom disse avtalene søker de å avregulere nasjonale reguleringer. Reguleringer som er innført for å beskytte arbeidstakere, kvinner, barn, helse, matsikkerhet, miljø osv. blir da til såkalte tekniske handelshindre. I WTOs ministermøte innebærer en slik politikk at man søker å hindre tiltak som kan bidra til at utviklingsland kan føre sin egen matsikkerhetspolitikk, med tollbarrierer, oppkjøp av lokalprodusert mat for matvarelagre, samt begrense dumping fra industrilands overproduksjon. Norge, som er netto importør av jordbruksvarer, er med på en slik linje.

Dagens industrialiserte land, inkludert Norge, benyttet seg aktivt av proteksjonistiske tiltak da de bygde opp sin økonomi. Industriutvikling ble skjermet av tollmurer inntil næringene var sterke nok til å konkurrere på de internasjonale markedene. Konsesjonslover og reguleringer ble brukt for å bygge den nasjonale økonomien og etter hvert velferdsstaten. Landbruket, som ikke har de beste naturgitte forhold for stordrift, skjermes fortsatt for å kunne bidra mest mulig til landets matforsyning, selv om markedsliberalistene nå forsøker å avvikle viktige deler av den nødvendige tollbeskyttelsen.

Den rødgrønne regjeringen hadde programfestet at utviklingsland ikke, gjennom WTO, skulle hindres i å føre en lignende politikk for å utvikle sin økonomi. En slik holdning fra norsk side var i tråd med intensjonen i Doha-rundens utviklingsagenda. Selv om det nok var mer retorikk enn realiteter i dette, var det en uttalt offisiell politikk.

De blåblå og flertallet i dagens Storting ønsker åpenbart å gå fra lovnadene fra Doha i 2001. Ved behandlingen av stortingsmeldingen om Globalisering og handel, støttet et stort flertall, inkludert Arbeiderpartiet, regjeringen i en slik tilnærming. Handelskampanjen, en allianse av mange organisasjoner og fagforbund i Norge, advarte mot et slikt taktskifte i norsk utenrikspolitikk. Det førte ikke fram.

Norges politikk på området ble godt illustrert da Wikileaks 3.12.2015 presenterte Norges og Islands forslag til avregulering av energitjenester gjennom TISA-avtalen. Det er helt i tråd med tidligere norske forslag i WTO. Her foreslås det at land skal forplikte seg til å likebehandle alle typer energi og teknologier på energi- og klimaområdet. Det skal ikke være lov for et land å diskriminere mellom energiformer – enten det nå er vindkraft eller kull, solenergi eller olje. Med en slik såkalt likebehandling blir det umulig for stater å regulere eksempelvis bilpark eller andre teknologier, for å tilpasse dem til en bestemt energiform. I norsk sammenheng betyr det at vi for eksempel ikke kan satse på infrastruktur for hybrid (elektrisitet og biodrivstoff fra skog) for å tilpasse bilene til en norsk energiblanding. Dersom vi gjør det, vil det kunne dømmes ulovlig i tvister i WTO eller under TISA.

Dersom stormaktene, med Norges velsignelse, klarer å presse gjennom sin politikk i Nairobi 18. desember, kan også nødvendige klimatiltak hindres på grunn av handelsavtaler, uavhengig av hva som er vedtatt på klimatoppmøtet i Paris. Handelspolitikk er helt avgjørende for et lands mulighet til utvikling. I Handelskampanjens Podcast-serie om handel og investeringer kan vi lære mer om dette. Der vises det til eksempler på hvordan handelspolitikk påvirker miljø, helse, demokrati, matproduksjon og matsikkerhet, arbeid og offentlige tjenester.

 

 

 

 

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit