Gjennom de siste 10-15 årene har vi opplevd en dramatisk
utvikling i arbeidslivet. Et økende antall arbeidstakere
støtes ut og uføretrygding og sykefravær vokser
faretruende. Innen stadig flere yrkesgrupper har det nå blitt
slik at den normale måten å gå ut av arbeidslivet
på er gjennom uføretrygding – ikke ved vanlig
alderspensjon. En sterkt økende andel av arbeidstakerne
opplever økende stress og press på jobben. Store deler
av arbeidstakerne føler seg mer styrt og har mindre
påvirkning på utformingen av sin egen arbeidsdag enn
tidligere. Det foregår en reell brutalisering av
arbeidslivet.
Sykdom og redusert arbeidsevne er normaltilstander i ethvert
samfunn. Trygdeordninger som kompenserer for bortfall av
lønn i slike situasjoner er derfor viktige sosiale
landevinninger som fagbevegelsen har stått i spissen for
å innføre. Disse må fortsatt forsvares med alle
midler. Når folk i dag, i økende omfang og mot sin
vilje, presses ut av arbeidslivet, har vi imidlertid fått en
helt ny og dramatisk utvikling.
Denne utviklingen har sammenheng med den økende
konkurranse, den voldsomme omstillingstakt og de angrep på
faglige rettigheter som har fulgt i kjølvannet av det
markedsliberale frisleppet nasjonalt som internasjonalt de siste
par tiårene. Dette har skapt et arbeidsliv der menneskelige
behov i økende grad settes til side og underordnes hensynet
til konkurranseevnen og målet om høyest mulig
avkastning på investert kapital.
Samtidig med denne utviklingen har vi opplevd at
fagorganisasjonenes og de ansattes innflytelse og medbestemmelse
på arbeidsplassene har blitt sterkt beskåret både
i privat og offentlig sektor. Ansatte holdes utenfor viktige
planleggings- og beslutningsprosesser. Deres kunnskaper og
erfaringer blir ikke brukt. Det gjelder også brukernes
innflytelse over de velferdstjenester som produseres.
Den massive utstøtingen av arbeidskraft er i
samfunnsøkonomisk sammenheng meningsløs. Den
medfører at mange som vil og kan bidra til verdiskaping,
presses over i pasifiserende og kostbare trygdeordninger. Når
snever bedriftsøkonomisk tenking fortrenger
samfunnsøkonomiske vurderinger, blir dette resultatet. Det
er uholdbart at et samfunn med økende velstand, jevn
økonomisk vekst og en fantastisk teknologisk utvikling som
kunne vært brukt til å gjøre livet lettere for
alle samfunnets medlemmer, i stedet opplever forverrede
arbeidsvilkår for store deler av arbeidsstyrken.
De ansvarlige politiske myndigheter har overhodet ikke
vært i stand til å møte denne utviklingen.
Gjennom vedtak om privatisering og oppsplitting av virksomheter,
konkurranseutsetting, avregulering av markedene,
nedskjæringer i offentlige etater og svekking av
arbeidstakernes rettigheter, har de heller bidratt til å
fremme de faktorer som forårsaker brutaliseringen av
arbeidslivet.
De fleste tiltakene for å bøte på skadene,
som «arbeidslinja» og kampanjer for å redusere
sykefravær og uføretrygdning, har mislyktes totalt.
Grunnene til det er åpenbare. Disse tiltakene angriper ikke
de grunnleggende årsakene til problemene, men fokuserer
overflatisk på symptomene.
Blant politikere og bedriftsledere har det utviklet seg en
holdning der de voksende kravene og det økende presset i
arbeidslivet tas som en forutsetning det ikke kan gjøres noe
med. Dermed blir individuelle mestringsstrategier de viktigste
løsningsforslagene. Arbeidstakerne skal altså
lære seg å leve med det umenneskelige presset, heller
enn at presset skal dempes og arbeidslivet humaniseres. Sterke
krefter i samfunnet prøver å gjøre
arbeidslivets brutalisering til et individuelt problem, der den
enkeltes arbeidsmoral, skoft og unnaluring blir hovedbudskapet.
Dette tjener i all hovedsak til å avspore debatten,
tilsløre virkeligheten og legge grunnlaget for et angrep
på tilkjempede faglige og sosiale rettigheter – inkludert
sykelønnsordningen.
Fagbevegelsen og andre folkelige organisasjoner må avvise
disse angrepene. Det er en voksende dokumentasjon på at det
er markedsliberalismen som er helsefarlig, at brutaliseringen av
arbeidslivet ikke er noen naturlov, men ett resultat av endrede
maktforhold i samfunns- og arbeidsliv. Disse maktforholdene
gjør seg utslag i en stadig mer skjerpet konkurranse, angrep
på arbeidstidsbestemmelser og faglige rettigheter
(såkalt fleksibilisering) og en svekking av arbeidstakernes
makt og innflytelse i arbeidslivet.
Brutaliseringen av arbeidslivet må møtes med en
tofronts-strategi. På den ene siden blir det viktig å
møte de konkrete forsøkene på å
undergrave og svekke eksisterende lov- og avtaleverk som beskytter
arbeidstakerne i arbeidslivet. Arbeidsgivernes
fleksibiliseringsstrategi må avvises.
På den andre siden blir det nødvendig for
fagbevegelsen og andre folkelige organisasjoner – nasjonalt som
internasjonalt – å fremme krav og organisere kamp for mer
omfattende reguleringer, inngrep i markedene og tøyling av
de økonomiske krefter som presser fram brutaliseringen av
arbeidslivet – enten det nå skjer gjennom markedsorienterte
nasjonale regjeringer, Verdens handelsorganisasjon, EU/EØS
eller andre institusjoner. Fagbevegelsen må alliere seg med
den globale bevegelsen som vokser fram mot markedsliberalismens
offensiv.
Den pågående kampanjen om et «inkluderende
arbeidsliv» må ta disse problemstillingene opp i seg dersom
den ikke skal ende opp som nok et mislykket
løsningsforsøk. Kampanjen gir en utmerket anledning
til nettopp å fokusere på de grunnleggende drivkreftene
bak brutaliseringen av arbeidslivet. Kun gjennom en slik konsekvent
påpeking kan vi unngå å gå i
arbeidsgivernes «sykelønnsfelle», nemlig at de vil benytte
anledningen til et massivt angrep på
sykelønnsordningen dersom målet om 20 prosent
reduksjon i sykefraværet ikke innfris. Det må avvises
kontant.
Arbeidet med en ny arbeidslivslov må videreføre og
styrke Arbeidsmiljølovens vern av arbeidstakerne.
Fagbevegelsen må avvise enhver svekking av stillingsvernet,
retten til å stå i stilling, uthuling av
normalarbeidsdagen og utvidelse av overtidsbestemmelsene.
Fagorganisasjonenes og de tillitsvalgtes rettigheter etter loven
må styrkes – ikke minst når det gjelder inn- og utleie
av arbeidskraft. En samlet fagbevegelse, og andre grupper som
rammes av dagens brutaliserte arbeidsliv, må mobilisere mot
ethvert forsøk på å uthuling av eksisterende
faglige rettigheter.