For Velferdsstaten Internasjonale og norske erfaringer med privatisering og konkurranseutsetting

Introduksjon
Spiller det noen rolle?
«Britannia rules the waves»
De multinasjonale konsernene
Kollektivtrafikken – monopolisering hos «søta bror»
Konsekvenser for de ansatte
Snusk og korrupsjon
Noen norske erfaringer
Utrygghet satt i system
Del av større hele – kamp om samfunnsmakt
Et alternativ

1. Introduksjon

Anbud og konkurranseutsetting har blitt en dominerende trend i 90-åra, påskyndet av sterke økonomiske interesser og en politisk/ideologisk offensiv. Det inngår som en del av den borgerlige offensiven for å omfordele fra offentlig til privat. Samtidig utgjør de offentlige tjenestene et stort potensielt område for de multinasjonale selskapene. I tillegg til å ekspandere geografisk, er nettopp ekspansjon inn i offentlig sektor den viktigste måten de multinasjonale selskapene erobrer nye markeder på.

Selv om noen prøver å fortelle oss at konkurranseutsetting av driften av kommunale tjenester ikke må forveksles med privatisering, vil jeg heller påstå at det dreier seg om ulike måter å privatisere på. Når en kommunal virksomhet erstattes av et privat selskap, er det svært vanskelig å kalle det annet enn privatisering. Anbud har nettopp blitt den viktigste metoden til å privatisere offentlig virksomhet.

Prosessen her i landet er ennå i en tidlig fase, så erfaringene er ikke overveldende. En del andre land har imidlertid holdt på med dette lengre og i mer omfattende former, og det kan være nyttig å kaste et blikk over grensene for å se hva som har skjedd.

Fra mitt synspunkt er det vesentlig at de langsiktige virkningene denne politikken har på samfunnet er mer omfattende og alvorligere enn de kortsiktige. Det bidrar til å gjøre den konkrete diskusjonen om bruk av anbud på ett enkelt område – i en enkelt kommune – vanskelig, fordi det da er så lett å miste de mer prinsipielle og langsiktige perspektivene. I mitt innlegg her i dag har jeg imidlertid tenkt å legge særlig vekt på disse.

For tida hører vi stadig om hvor «vellykka» anbudssystemet har fungert rundt omkring i fylker og kommuner. Undersøker vi nærmere, finner vi imidlertid at suksess-kriteriene er noe snevert definert. Som oftest begrenser det seg til at kommunen eller fylket påstår å ha spart sine 5, 10 eller 15 prosent gjennom omlegginga. Ofte er dette imidlertid mer et resultat av såkalt kreativ bokføring enn av reelle kostnadskutt. Likevel tror jeg at vi allerede her må løfte pekefingeren og be om et noe bredere sett av kriterier. De følgende fem punkter er sentrale:

Økonomi
Kvalitet
De ansattes situasjon
Sosiale konsekvenser
Miljømessige konsekvenser

Jeg er fristet til å ta med ett til, som jeg i alle fall vil streife innom i løpet av dette innlegget, og det gjelder de mer langsiktige, samfunnsmessige konsekvensene av å styrke markedskreftens og privatkapitalens stilling i samfunnet. Det er neppe noen enighet om det kriteriet, ettersom det jo nettopp har å gjøre med de grunnleggende interessemotsetningene i samfunnet, men det er vel ingen grunn til at vi skal forsøke å avpolitisere anbuds- og privatiseringspolitikken. Snarere tvert imot.

2. Spiller det noen rolle?

Det har blitt så populært å hevde at dersom kommunene beholder ansvaret og kontrollen, så er det likegyldig hvem som utfører tjenestene. Anbud eller privatisering er med andre ord ingen ting å bråke for. Jeg har nå tenkt å bruke litt tid på å vise at jovisst spiller det en rolle om det er private eller offentlige som utfører tjenestene.

Vårt velferdssamfunn er bygd på det faktum at vi tøylet markedskreftene. Markedet har fulgt og følger selvfølgelig fortsatt sine egne lover og regler, som på mange områder står sterkt i motsetning til velferdssamfunnets solidaritets- og likhetsprinsipper. Å privatisere betyr å overlate mer til markedet og til kapitalinteressene i samfunnet. Noen må bære kostnadene ved ei slik utvikling – i form av økte lønnsforskjeller, større utrygghet og uvisshet for framtida. Dette har vi da også fått erfare de siste åra.

Oppbygginga og utviklinga av offentlig sektor har vært et av de viktigste virkemidla for å oppnå den utjevning og fordeling av velstanden vi har opplevd her i landet, og som har gjort Norge til et av de samfunn i verden hvor de sosiale forskjellene er minst. Kombinasjonen av en sterk fag- og arbeiderbevegelse, sterk folkelig medvirkning, det kommunale sjølstyre og bruken av offentlig sektor som et viktig fordelingspolitisk redskap har vært et kjennetegn for utviklinga av de nordiske velferdssamfunna. At voksende deler av økonomien ble kanalisert gjennom offentlig sektor er jo bare en annen måte å si at markedskreftenes domene ble innsnevra til fordel for politiske beslutninger. Også på andre områder ble markedene tøyla – nemlig gjennom en offentlig reguleringspolitikk. På denne måten bidro man effektivt til å redusere ødeleggende konkurranse og en hemningsløs utnytting av arbeidskrafta.

Likevel påstår enkelte at tidene har skiftet slik at det ikke lenger spiller noen rolle hvem som utfører tjenestene, bare det offentlige har ansvaret og kontrollen. Vel, la oss se på denne påstanden i lys av hva som virkelig skjer i land der privatiserings-prosessen har kommet lengre enn hos oss.

3. «Britannia rules the waves»

Storbritannia er vel det land som hittil i mest omfattende grad har brukt anbud for å privatisere store deler av kommunal virksomhet, og det kan være nyttig å se på erfaringene fra disse, etter som de skulle ha stor overføringsverdi. Thatcher-regjeringa gikk i sin tid til det skritt å påby kommunene bruk av anbud – først for såkalt «blue collar work», men senere ble det utvida til også å gjelde «white collar work». For «blue collar work» ble det til og med lovfesta at pris skulle være eneste kriterium.

I Storbritannia snakker man for øvrig om anbud før og etter at EU-direktivet om virksomhetsoverdragelse ble nedfelt i britisk lov. Før loven kom til anvendelse, for øvrig etter at Storbritannia ble dømt i EU-domstolen, var det et gjennomgående fenomen at lønnsnivået ble redusert med omkring 20 prosent, personalet ble skåret drastisk ned og arbeidsforholdene for øvrig ble forverra. Etter loven ble det som kjent slik at berørt personale har rett til å følge med over i det nye selskapet, samt beholde sin lønn. Det stanser ikke den negative utviklinga for personalet, men utsetter den.

Både fra Storbritannia, men også fra Frankrike og andre land som har tatt i bruk anbud i stor målestokk innen kommunal virksomhet, er det to avgjørende viktige lærdommer som kan trekkes etter at politikken har vært i bruk noen år: Utviklinga av private monopoler der det tidligere var offentlige, samt en overraskende grad av snusk og korrupsjon.

Innafor den kapitalistiske økonomien er det jo ikke slik at det enkelte selskap er noen entusiastisk tilhenger av konkurranse. Snarere tvert imot, det gjør alt det kan for å unndra seg konkurranse – i forsøk på å hente ut monopolprofitt, først og fremst gjennom sammenslåinger, oppkjøp og oppbygging av samarbeidende grupper som et mottrekk mot anbudsordninga, for på den måten å redusere konkurransen.

4. De multinasjonale konsernene

Bildet som søkes skapt av enkelte anbuds-tilhengere, er at det gir oppdrag for et lokalt privat næringsliv, men under betryggende folkevalgt styring – og det høres jo tilforlatelig ut. Praksis viser imidlertid at små, lokale firmaer i beste fall spiller en rolle i en innledningsfase på enkelte områder, men at omfattende nasjonale og internasjonale konserner etter kort tid skaffer seg avgjørende posisjoner. I særdeleshet har en rekke franske og britiske selskaper ekspandert raskt og er i ferd med å bli sterke private monopoler som ikke bare deler nasjonale markeder mellom seg, men hele verdensmarkedet. De aktuelle konsernene opererer ofte i alle verdenshjørner og over hele spekteret av offentlige tjenester.

Det mest slående eksemplet internasjonalt er det franske General des Eaux (som nå har slått seg sammen med et annet selskap under navnet Vivendi). Det kontrollerer nå offentlige tjenester på alle områder og i alle verdensdeler og bygger karteller og utvikler samarbeidsavtaler for å hindre og redusere konkurranse verden over. Bare i Storbritannia kontrollerer dette storkonsernet selskaper innen vannforsyning, renovasjon, energiproduksjon, finansielle tjenester, vei- og brubygging, parkeringsplasser, kabel-tv og mobiltelefoner, det overtok et av de 25 privatiserte jernbaneselskapene innen persontransport og eier den største kjede av private sykehus i landet.

I Frankrike er selskapet inne på de samme områdene – samt fjernsyn, catering, busstrafikk, motorveier, elektrisitetsverk – og nå også utdanning, etter at det for et par år sia overtok 70% av den største private utdanningsinstitusjonen i Frankrike, Educinvest, med 250 skoler og en årsomsetning på vel 1 milliard kroner. I 1995 hadde konsernet en omsetning verden over på nær 210 milliarder kroner – tilsvarende et halvt norsk statsbudsjett! Omsetningen er åtte-dobla i løpet av de siste femten årene (1981-95).

En av strategiene til disse multinasjonale gigantene er å legge inn tapsbud for å presse ut konkurrentene med sikte på at det vil betale seg i det lange løp når monopolsituasjonen gjør det mulig å ta ut monopolprofitt. På mange områder foregår det en stilltiende fordeling av markedene mellom slike multinasjonale konserner. Resultatet av anbudssystemet på sikt er med andre ord ikke økt konkurranse, men økt monopolisering. Offentlige monopoler blir erstatta av private monopoler – og med langt større makt og innflytelse verden over. Da vil nok også norske kommuner og fylker raskt vise seg å bli de svake partene i anbudskampene.

I Storbritannia viste en undersøkelse i 1994 at når det gjaldt renovasjon kontrollerte fem selskaper 60 prosent av alle anbudskontraktene. Det tilsvarende tall innen hjemmehjelpsområdet var 65 prosent. Å tro at «dette vil ikke skje her i landet» er en illusjonspolitikk som mangler grunnlag i virkeligheten. Når dette hittil ikke har blitt en realitet her i landet, skyldes det selvfølgelig at privatiserings-prosessen ennå ikke har kommet særlig langt. I Dagens Næringsliv den 21. august i fjor fikk vi imidlertid et lite varsel om hva som kan skje dersom anbudssystemet slippes løst – 11 milliarder kr kunne spares, het det, og det var nettopp en del av de velkjente multinasjonale konsernene som sto bak utspillet.

5. Kollektivtrafikken – monopolisering hos «søta bror»

Også innen kollektivtrafikken ser vi tendensen. En omfattende strukturendring har allerede gjennom flere år foregått her i landet, delvis som forberedelse til anbudssystemet. Det vil ytterligere skyte fart dersom systemet tas mer aktivt i bruk av fylkene. I Frankrike utenom Paris er kollektivtrafikken for nesten 100 prosents vedkommende i hendene på fire store og pengesterke holdingselskaper. I Storbritannia har privatiseringa ført til at tre busselskaper nærmest har delt markedet mellom seg, og selskapene befinner seg for tida i startfasen av en ekspansjon internasjonalt.

Både i Sverige og Danmark utvikler det seg mot 2-3 dominerende selskaper innen kollektivtrafikken. I Sverige ble det åpna for bruk av anbudssystemet i 1989. Stockholm tok det i bruk fra 1992. 20 prosent av trafikken skulle årlig porsjoneres ut på anbud. Hittil er det gjennomført tre runder – dvs. at 60% av trafikken har vært gjennom anbud. På bakgrunn av de første erfaringene stansa imidlertid et nytt flertall av sosialdemokrater og sosialister i Stockholm läns landsting i 1994 den videre prosessen inntil nærmere undersøkelser var foretatt.

I første anbudsrunde tapte Storstockholms Lokaltrafik (SL), som fram til da hadde hatt all kollektivtrafikk i området, de første 20 prosent til Swebus. Swebus og SL-buss hadde to forskjellige avtaleverk, noe som førte til at bussjåførene i SL-buss tjente om lag 3000 kroner mer i måneden enn de i Swebus. De 700 SL-ansatte som fulgte med over til Swebus fikk dermed som resultat lavere lønn, samt lengre arbeidstid, kortere ferie og høyere pensjonsalder. Swebus foretok også ei nedbemanning. Suspekte metoder i forhold til å sile ut tillitsvalgte og langtidssykemeldte utløste ei ukes streik i selskapet. Den resulterte i noen bedre overgangsordninger på enkelte områder.

Kampen var imidlertid i gang, og for dem som benekter at anbudssystemet representerer et massivt angrep på de ansattes lønns- og arbeidsvilkår, er den videre utvikling illustrerende. Frykten for konsekvensene av å tape et anbud bidro til at fagforeninga i SL-buss, forut for den andre anbudsrunden i 1993, gikk med på flere endringer som førte til både lavere lønn og dårligere arbeidsforhold. Helt konkret gjaldt det forlengelse av arbeidstida, redusert tid for uttak, klargjøring og avslutning, samt en viss lønnsreduksjon. Totalt anslo fagforeninga de økonomiske reduksjonene til mellom 1500 og 2000 kroner i måneden.

Det førte til at de vant de 20 prosent av trafikken som var lagt ut i denne runde. Året etter, da den tredje porsjonen med 20 prosent av trafikken ble lagt ut på anbud, tapte imidlertid SL-buss igjen, denne gangen for både Linjebuss (12%) og Swebus (8%). Kanskje må de forhandle seg ytterligere ned om de skal få neste anbud? Den nedadgående spiralen er i gang.

Selv om den svenske modellen er forskjellig fra den britiske, medfører den økte markeds-orienteringa samme tendens når det gjelder konsentrasjon i få store selskaper. Ja, anbudssystemet har faktisk vist seg som et usedvanlig effektivt instrument til å skape markedskonsentrasjon og nær monopoltilstander – og det gjennomgående i løpet av en periode på 6-7 år.

Tre store bussgrupper har i dag tatt storparten av markedet i Sverige; Swebus, Linjebuss og Näckrosbuss, og de to største av dem, Swebus og Linjebuss, er nå blitt overtatt av hvert sitt multinasjonale konsern – henholdsvis britiske Stagecoach og ovenfor nevnte Generale des Eaux. Konkurransesituasjonen, som altså skulle fremmes, er derfor mange steder påtakelig dårlig. Både Linjebuss og Swebus tar del i så godt som alle anbudskonkurransene i landet, men ofte begrenser det seg nesten også til dem, ettersom de kommunalt eide selskapene er feid av banen. Sist høst vant Linjebuss også et anbud i Vestfold, så nå har vi dem også i Norge.

Kostnadsreduksjonene ved anbud har ligget på mellom 5 og 15 prosent. Det har – ikke uventa – vist seg at pris har vært det mest avgjørende kriteriet ved tildeling av anbud. 15 av de 25 kollektivtrafikk-regionene i Sverige har redusert subsidiene til kollektivtrafikken – med 12 prosent på landsbasis, selv om Stockholm står for storparten av dette.

6. Konsekvenser for de ansatte

Men, som jeg understreket innledningsvis, kostnadsreduksjoner er ikke det eneste vurderingskriteriet. Hva med de ansatte? Vel, SL engasjerte selv eksterne konsulenter til å evaluere konsekvensene av anbudssystemet etter at tre runder var gjennomført. Noen av resultatene i forhold til de ansatte kan oppsummeres slik:

Lønnsdumping
Mer pressa kjøretider
Lengre arbeidstid
Økt langtidssykefravær
Svekka personalpolitikk
Uro, angst og oppgitthet i anbudssituasjonen
Vel 50% ville valgt annen jobb i dag

Nestlederen i det svenske kommuneforbundets berørte avdeling i Stockholm oppsummerte utviklinga slik i et intervju i Transportarbeideren (nr. 1/95): «Tidligere var vi på offensiven. Vi angrep og stilte krav. Nå, etter anbudssystemet, forhandler vi i en defensiv posisjon der utgangspunktet vårt er å forhandle bort det som er minst viktig for oss.»

Slik har «folkhemmet» blitt i det Herrens år 1997, og det er en lite lystelig situasjon. Den del av politikerne i Stockholm som enda evner å tenke ut over lommekalkulatorens perspektiver, måtte da også erkjenne at systemet hadde en del uønska konsekvenser. Flertallet i landstinget betaler derfor i dag lønnsdifferansen for Linjebuss og Swebus opp til SLs lønnsnivå. Det skal gjelde ut avtaleperioden. I neste periode er målet å utjevne dette gjennom anbudskriteriene. Men det er ikke så lett å regulere lønns- og arbeidsvilkår når det er det innebygde konkurransejaget i selve systemet som er årsak til elendigheta. Det blir som å åpne slusene for så å forby vannet å renne, og der kommer selv velmenende politikere til kort.

Trafikksikkerhet utgjør et annet viktig kriterium. I 1966 kom AB Svensk Bilprovning med en rapport som var basert på teknisk undersøkelse av tunge kjøretøyer, deriblant 12 900 busser over hele landet. Omfattende tekniske feil ble avdekket. Rapporten konstaterte blant annet «at utviklinga de aller siste årene er urovekkende. Fra 1988 og framover har feilrapport- og ikke godkjent-frekvensen økt for samtlige kjøretøytyper. (…) Det synes å ha skjedd en holdningsendring til forebyggende vedlikehold, antakelig betinget av svært kortsiktige økonomiske beregninger, som raskt kan få negative effekter på trafikksikkerhet og miljø, og på lengre sikt også på driftsøkonomien.»

Som en kuriositet synes jeg også jeg må nevne at den konsulenten som SL brukte til sin evalueringsrapport, konkluderte på følgende vis: «Det er mitt bestemte inntrykk at konkurransesituasjonen gjennomgående har forbedret kvaliteten på både kjøretøyene og vedlikeholdet.» Lærdommen blir: Bruk konsulenter – der dere kan. Konsulenters «bestemte inntrykk» kan oppveie mange problemer knyttet til faktiske forhold.

7. Snusk og korrupsjon

En annen bekymringsfull side ved anbudssystemet er den økende korrupsjonen som har fulgt i kjølvannet av den. Ei britisk utredningsgruppe, Public Services Privatisation Research Unit, ga i 1996 ut en rapport som dokumenterer at korrupsjon og ulovlig prissamarbeid går hånd i hånd med de multinasjonale selskapenes inntrenging på område etter område og i land etter land. Det britiske konkurransetilsynet («The Office of Fair Trading») konstaterer at en av metodene for å unndra seg konkurranse er gjennom «en avtale mellom visse private selskaper der kun et av dem legger inn et reelt bud på hvert område med den konsekvens at de faktisk kan fordele kontraktene mellom seg».

Følgende er et par av de eksemplene som nevnes i rapporten, knytta til det tidligere nevnte franske Generale des Eaux: I Var i Sør-Frankrike var tre renovasjonskontrakter ute på anbud i 1995. Fem selskaper ga bud. Senere ble det avdekka at tre av selskapene var 100% eid av Generale des Eaux, ett var 50% eid av det samme konsernet og i det siste hadde det 34% eierandel. Selskapene hadde samarbeidet om budene og prisfastsettelsen. Denne gangen ble det altså avslørt, og Generale des Eaux ble ilagt vel 10 millioner kr i bot av det franske konkurransetilsynet.

Onyx heter et av datterselskapene til Generale des Eaux i Storbritannia. Det driver innen renovasjon og har kontrakter innen vel 20 kommuner. Det har flere ganger vært i myndighetens søkelys på grunn av mistanke om snusk og korrupsjon. Ellers har selskapet jevnt og trutt gått med underskudd, over 110 millioner kroner i løpet av de tre årene 1992-95. Et BBC- program (31.1.95) påviste at dette og andre selskaper systematisk drev med underbud i den hensikt å prise ut kommunenes egen virksomhet samt å skaffe seg kontroll på lang sikt. Morselskapet, Generale des Eaux, har hvert år betalt det mellomliggende. Uten det hadde Onyx for lengst vært konkurs.

Sommeren 1994 ga den tidligere dommeren og kandidat til EU-parlamentet, Jean-Pierre Thierry, ut ei bok hvor han konstaterte at «80 prosent av korrupsjonen i Frankrike kunne henføres til to store grupperinger, hver bestående av hundrevis av selskaper (….) som utførte tjenester for det offentlige (….). Disse gruppene er hovedansvarlige for økningen i korrupsjon (….) så vel som prisøkningen på de tjenestene kommunene betaler dem for å utføre.» De to «grupperingene» han refererte til var Generale des Eaux og Lyonnaise des Eaux, som er et lignende konsern!

Er det da slik at de som jobber i privat sektor er av dårligere menneskemateriale enn de som er i det offentlige, ettersom korrupsjonen øker med økt privatisering? Nei, selvfølgelig ikke, det er snarere slik som ordtaket sier at anledningen skaper tyv. Det er den beinharde konkurransen dette systemet skaper, samt det at det står så mye på spill for de involverte selskapene, som skaper fristelsen til å benytte ulovlige midler. Som kjent deles det ikke ut andreplasser i anbudskonkurranser. På den andre sida av bordet, hos politikere og byråkrater, skapes det også anledninger som tidligere ikke var til stede på samme måten – fristelsen til å motta «lettjente» bestikkelser kan bli umåtelig stor. Det nevnte franske vann-konsernet, Generale des Eaux, har da også vært dømt for bestikkelse av lokale politikere og byråkrater.

8. Noen norske erfaringer

Hittil har ikke anbudsbølgen helt tatt av her i landet. Heller ikke på andre områder har globaliseringa av økonomien, eller kapitalens internasjonale offensiv, hatt tilsvarende negative utslag i Norge som i mange andre land – selv om tendensene er de samme. Dette skyldes først og fremst de store overskuddene fra oljeøkonomien, som har fungert som en «buffer» mellom kapitalens framstøt og henholdsvis arbeidstakerne og velferdsstaten.

Så integrert som norsk økonomi er i verdensøkonomien, er det likevel en illusjon å tro at dette vil vare ved. Angrepene på den norske krona og de dramatiske renteøkningene i høst er en klar illustrasjon på det motsatte. Samtidig er det mye som tyder på at anbudsbølgen for tida kan være på full fart inn i norske kommuner og fylker – i alle fall dersom alle de kommunale utvalg som er nedsatt for å vurdere konkurranseutsetting, følges opp i praksis.

Noen erfaringer har vi da imidlertid – ikke minst innen renhold og renovasjon, som ser ut til å være de første på lista, før helse- og omsorgssektoren angripes. Den kjente Oslo-skandalen Miljøtransport er velkjent for de fleste. Ap/SV-byrådet under Gerhardsen la grunnlaget gjennom omgjøring av den kommunale renovasjonen til aksjeselskapet Miljøtransport og introduksjon av anbud. Nåværende Høyre-byråd fulgte velvillig og begjærlig opp. Resultatet ble at Miljøtransport i fjor høst tapte et anbud, og de 139 involverte fikk oppsigelsesbrev i posten.

De ansatte aksjonerte, Kommuneforbundet gjennomførte en landsomfattende 1-times politisk demonstrasjonsstreik, og økonomer viste at Oslo kommune pådro seg omfattende omstillingskostnader i forbindelse med omleggingen. Byrådet snur imidlertid ikke på krona når det gjelder å gjennomføre viktige politisk/ideologiske prinsipper, selv om de sterke reaksjonene som oppsto, bidro til at oppsigelsene ble vanskelig å gjennomføre. Nå er de 139 kommunalt ansatte renovasjonsarbeiderne erstattet av 50 kontraktør-biler innen Transportsentralen. Altså ingen ansettelsesforhold lenger, snarere tidens ideal; å jobbe for kontrakt på markedslønn – uten arbeidsgiveransvar, uten hemmende arbeidsmiljølov og uten besværlige tariffavtaler.

I Trondheim gikk halvparten av byens renovasjon ut på anbud i vår. Kommunens egen virksomhet tapte knepent – riktignok etter at kommuneledelsen hadde pålagt den en tilstrekkelig andel av sine generelle administrasjonskostnader til at det ikke holdt til førsteplass. Norsk Gjenvinning vant, uten organiserte arbeidstakere – på tross av at anbudsteksten krevde dette. Kommuneforbundet i Trondheim gikk til en halv dags politisk streik, og NRK laget et utmerket dokumentarprogram om hele anbudsprosessen. I Adresseavisen jublet Høyre-orføreren over de store besparelser som var oppnådd – vel vitende om at de tallstørrelser hun opererte med, var fjernt fra enhver fornuft. Før- og etter-prisene var ganske ikke sammenlignbare, fordi de omfattet helt ulike forhold. Den kreative bokføringen er imidlertid langt framskreden når anbud skal forsvares politisk.

Innen renhold er det det danske, multinasjonale selskapet ISS som i år har gitt oss anskuelsesundervisning i anbudssystemets og det private renholdets velsignelser. Ved Ullevål sykehus gjorde selskapet så dårlig jobb at det ble løst fra kontrakten og kastet ut. Samme vegen gikk det ved 70 Oslo-skoler. I Bergen har lignende skjedd. Årsaken er selvfølgelig ikke at private arbeidstakere er noe dårligere enn offentlige (selv om nok også opplæringen har vært så som så når ISS ekspanderer på det sterkeste), men at private selskaper pålegger sine ansatte å vaske flere kvadratmeter på kortere tid og for lavere lønn enn i det offentlige. Hovedmålet med et privat selskap er tross alt å skaffe tilstrekkelig avkastning på investert kapital. Da hjelper det heller ikke at renhold er en av de fysisk mest krevende jobber som finnes, der svært få er i stand til å stå i arbeid til normal pensjonsalder. Uføretrygd er utveien for de fleste, men den belaster som kjent ikke selskapets regnskaper.

EUs direktiv om virksomhetsoverdragelse, som er inntatt i den norske Arbeidsmiljøloven, kommer til anvendelse ved overføring av anbudskontrakter. Den skal gi rett til å bli med over i det nye selskapet med samme lønns- og arbeidsvilkår. Ved et par tilfeller i Oslo kommune i år har imidlertid de ansatte med utgangspunkt i disse bestemmelsene stilt motsatt krav – nemlig retten til i bli igjen i kommunens tjeneste. Begge saker er hittil tapt.

Selv om standpunktet er lett forståelig for arbeidstakere som har hatt hele sitt arbeidsliv i kommunen, og dermed også sine rettigheter der, er det mye som tyder på at dette som en generell faglig strategi kan være en blindveg. Som metode for å hindre at anbudsprosessen blir brukt til sosial dumping eller direkte overgang til kontraktør-modell, vil det snarere være viktig nettopp å kreve å være med over i det nye selskapet – med uendrede lønns- og arbeidsvilkår. Ut fra erfaringene hittil har fagbevegelsen all grunn til å gjennomdrøfte denne problemstillingen.

9. Utrygghet satt i system

«Det verste er usikkerheten,» har jeg sett uttalt i flere reportasjer der de ansatte har kommet til orde. Og selvfølgelig er det det. Usikkerheten for om de og deres bedrift fortsatt har jobb etter anbudsprosessen. Jeg kan ikke skjønne annet enn at også for bedriftene må da dette være et problem – i forhold til arbeids- og planleggingssituasjonen. Hva er det vi begir oss inn på når vi risikerer at bedrifter og ansatte skal kastes ut av løpende oppgaver hvert fjerde eller femte år? Alle vet at gode interne bedriftskulturer, samarbeidsmodeller og -prosjekter tar år å bygge opp, men kan raskt rives ned.

I Storbritannia har det lenge vært et stort problem at folk med midlertidig ansettelse eller i anbuds-jobber, ikke innvilges boliglån i bankene fordi deres framtidige inntektsforhold vurderes for usikre. I enkelte reportasjer fra Sverige har jeg sett henvisning til samme problem. Er det et slikt samfunn vi vil ha? Pensjonsavtaler er et annet stort problem. I Storbritannia har mengder av kommunalt ansatte mistet sine pensjonsavtaler gjennom anbudsprivatisering. At EUs direktiv om virksomhetsoverdragelse heller ikke er helt klar på dette punktet, bidrar selvfølgelig ikke til å gjøre situasjonen lettere.

Forskjellene i lønns- og arbeidsvilkår mellom ansatte innen privat og offentlig sektor, bidrar selvfølgelig til ytterligere å oppmuntre til a/s-ifisering, privatisering og bruk av anbud. Særlig innen busstrafikken har vi sett hvordan offentlige arbeidsgivere spekulerer i å gå over til NHO som arbeidsgiverorganisasjon – og dermed til billigere tariffavtaler. Arbeidstakerne innen bransjen ønsker en harmonisering – oppover, selvfølgelig – men må konstatere at heller ikke årets transportstreik bidro nevneverdig til å fylle gapet mellom kommunale og private tariffer. Sosial dumping gjennom tariff-hopping framstår derfor fortsatt som en attraktiv løsning for kommuner som synes arbeidskostnadene utgjør hovedproblemet i vårt samfunn.

10. Del av større hele – kamp om samfunnsmakt

Privatisering og bruken av anbudssystemet kan ikke ses på som et isolert fenomen, det opptrer i en pakke der privatisering, deregulering og økt konkurranse generelt sett inngår som de viktigste ingredienser. Det er en del av en globaliserings-bølge som skyller – ikke bare mot våre strender, men over alle verdenshav, mot alle kyster. Kapitalkreftene har sprengt nasjonalstatens rammer og opptrer friere og friere på et uregulert verdensmarked. Det har skjerpa konkurransen voldsomt på alle nivåer i økonomien.

Selv om norske kommuner og fylker i høyeste grad utgjør et lokalt marked, underlegges det indirekte dette globale regimet på to måter. For det første gjennom at de gjennom anbudssystemet åpner et marked for de multinasjonale selskapene. For det andre gjennom at kapitalens frie bevegelser over landegrensene har skapt en beinhard konkurranse mellom statene om å tiltrekke seg kapitalens gunst. En av de viktigste innsatsfaktorene i denne konkurransen er statenes skattenivå. Dermed settes de offentlige budsjettene under press i alle land. Offentlige utgifter utgjør jo som kjent en «for stor del av økonomien» i alle land, enten den nå ligger på 30 eller 50 prosent av BNP. Dette presset for å få budsjettene til å gå opp, hører vi jo stadig som argument for å ta i bruk anbud. Jeg håper jeg har klart å få fram at det kan bli ei kortvarig lindring – og med konsekvenser få enda overskuer.

Anbudssystemet er en av måtene dette endra maktforholdet i samfunnet setter seg igjennom på, for kontraktør- eller anbudsvesenet representerer jo på ingen måte noe nytt svar på nye utfordringer. Det var tvert imot regelen i mange bransjer før den moderne arbeiderbevegelsens tid. I havnene, på byggeplassene, ved vei- og jernbaneanlegg, i skogbruket og sagbruksindustrien konkurrerte arbeidsgjenger om å fallby sin arbeidskraft overfor arbeidsgiverne. Særlig i perioder med høy arbeidsløshet førte dette systemet til at arbeiderne selv reduserte sine lønnskrav til et minimumsnivå. Altså et splitt og hersk system som pionerene for den moderne arbeiderbevegelsen tok sikte på å bryte ned gjennom kollektive aksjoner. Nå, hundre år senere, og med en velstandsøkning uten sidestykke i historia, er altså kontraktør- og anbudsvesenet, for ikke å si uvesenet, kommet til heder og verdighet igjen i urovekkende mange kretser.

Noen prøver å få oss til å tro at denne utviklinga nærmest er en naturlov, men vi vet bedre enn som så. Vi vet at samfunn skapes, at økonomi ikke er annet enn summen av menneskelig arbeid. Det er mennesker som tar beslutninger på alle områder – og på alle nivåer. Det er finansinstitusjoner, konserner – for ikke å snakke om regjeringer – som er drivende aktører i hele denne utviklinga. Da kan selvfølgelig utviklinga også endres av mennesker.

11. Et alternativ

Fagbevegelsen er også for en mer effektiv bruk av ressursene, for en bedre offentlig sektor. Ja, Norsk Kommuneforbund er faktisk i ferd med å sette i verk sitt eget omstillingsprosjekt i samarbeid med utvalgte og interesserte kommuner. Et av utgangspunktene er at anbudssystemet, som jeg har prøvd å påvise i dette innlegget, har så mange uønska konsekvenser at det ikke er et egnet middel til å utvikle våre samfunn videre på en human måte. Det er ikke meningsfylt at vi, ved overgangen til det neste årtusen, i den rikeste del av verden, er i ferd med å velge løsninger som gjør livet til folk vanskeligere ved å svekke deres trygghet, angripe deres lønns- og arbeidsvilkår. Man skulle tro det i våre høyt utvikla samfunn, med et kompetanse- og kunnskapsnivå som aldri før i historia, skulle kunne utvikles incentiver, metoder, organisasjonsstrukturer og ledelsesformer for å bedre ressursutnyttelsen uten å angripe leveforholda til folk. Det er det vi ønsker å vise gjennom vårt eget omstillingsprosjekt.

For de som likevel vil eksperimentere med privatisering, bør det gjøres klart at anbudsprivatisering ikke uten videre er en vare med angrefrist og returrett. En viktig lærdom som blant andre britene har erfart etter de massive privatiseringene der, er nemlig at dersom kommunen eller fylket først har kvitta seg med virksomheten, så er det forferdelig vanskelig å etablere den på nytt, om man så skulle ønske. Kompetanse og materiell er nemlig borte. Kunnskap, erfaring og kompetanse er noe man bygger opp over lang tid, men mister fort. Har man først overlatt virksomheten til markedet og de multinasjonale konsernene – ja, så er man prisgitt disse kreftene. Da kan det bli svært vanskelig å styre.

Dere bør heller ikke glemme at vi ikke står fritt på dette området. Beslutter man først å legge virksomheter ut på anbud, ja, så kan man ikke forfordele eller satse på det lokale næringsliv. Det har politikerne ikke lov til – i følge reglene i EU/EØS. Derfor ligger også veien så åpen for de multinasjonale konsernene. Den beste måten å sørge for at virksomheten er under lokal kontroll på, er med andre ord å beholde den i offentlig sektor – for det er det ingen EU-regler som hindrer, i alle fall ikke ennå.

Det viktigste i kampen mot anbud og privatisering – mot markedsliberalismen – i dag er å bygge allianser med sikte på offensivt å konfrontere kreftene. Fagorganisasjonene må utvikle klare strategier, oppsummere og lære av de erfaringer som er vunnet – på godt og vondt, og være i stand til å operere på flere nivåer samtidig. Det må eksempelvis være mulig både å søke å påvirke en eventuell anbudsprosess innenfra, samtidig som motstandsarbeidet bygges opp utenfra. Man bør kunne angripe dårlig ledelse og ineffektiv organisering i kommunene og alliere seg med brukerne i kravet om bedre tjenester. Sist, men ikke minst, må den politisk/ideologiske kampen mot markedsliberalismen styrkes – uten den vinner man aldri noen «endelig» seier mot markedskreftene.

Den kampen som nå utspiller seg på dette området har fag- og arbeiderbevegelsen ført – og vunnet – en gang tidligere i dette århundret. Det er ingen grunn til å gi opp. Vi vet allerede nok om anbudssystemet til å avvise det på prinsipielt grunnlag. Fagbevegelsen har vært og er fortsatt ei samfunnsforandrende kraft – vel og merke hvis endringene peker framover og ikke tilbake. Vi sier ja til omstilling, utvikling, modernisering og effektivisering dersom, og bare dersom, gevinsten blir brukt til å skape et bedre samfunn for oss alle. Dette samfunnsperspektivet skulle vi gjerne hatt andre med oss på også. Lommekalkulatoren kan være god å ha, men er en dårlig politisk veiviser.