Holder Pisa det den lover? (last ned hele
artikkelen)
Av Professor Stefan Hopmann og Gertrude Brinek,
Universitetet i Wien
Først publisert som innledning til boken «PISA
according to PISA – Does PISA keep What It Promises?», publisert
på norsk i Nei til EUs skriftserie Vett nr.5 2008 «Hånda i været – EU
og utdanningspolitikk»
Utdrag:
For tiden er PISA det mest vellykkede
foretagende innen sammenlignende utdanning. Hver gang en ny
PISA-bølge ruller inn over oss, eller en tilleggsanalyse
dukker opp, så frykter regjeringer resultatene, aviser fyller
spalte på spalte og offentligheten forlanger svar på
den påståtte mislykketheten i landets skolesystem.
Selvsagt vekker slike voldsomme inntrykk diskusjon og kritikk.
På den ene siden finner vi de som:
- beskylder PISA for ikke å dekke hele bredden innen
utdanning og skole, - som peker på det faktum at PISA er styrt av private
selskaper («PISA Incorporated») som er på utkikk
etter en del av det stadig voksende testmarkedet, eller - som beskriver PISA som et utslag av New Public Management av
det mest nyliberalistiske slaget.
På den andre siden finner vi de som lovpriser PISA for
å ha gitt oss den beste databasen som noen gang har
vært tilgjengelig for sammenlignende forskning innen
skolefeltet, for å utvikle nye forskningsverktøy og
for PISAs kreative analyser av sine data.
Men, overraskende nok og til tross for dens påvirkning av
offentligheten, har ikke PISA ført til gjennomgripende
metodologisk debatt innen forskningsmiljøer som driver med
sammenlignende forskning, i det minste ikke internasjonalt. Enkelte
kritikere har pekt på svikt i utforming eller analytisk
tilkortkommenhet i enkelte av de deltagende landene. Det har
vært noe grunnleggende og meget omstridt kritikk av
PISA-forskningen i sin helhet med hensyn til metodologiske
soliditet. Ikke noe av dette har imidlertid ført til en
internasjonal debatt om PISAs krav på gyldighet
utenfor selve PISA-fellesskapet. Det ser ut til at
virksomhetens overveldende suksess har ført til at ethvert
forsøk på å diskutere PISAs utforming,
datainnsamling og analysemetoder blir betraktet som smålig og
respektløst. PISAs egen strategi med ikke å gi tilgang
til hele databasen, inkludert samtlige spørreskjema, bidrar
til dette problemet.
Les hele av artikken: Holder Pisa det den lover?