- For Velferdsstaten - https://velferdsstaten.no -

Kommentar: Den avblåste klassekampen

Kommentaren er skrevet av Erling Kjekstad og er hentet
fra Nationen 6.11.2010.
Den er også tilgjengelig på deres nettsider
«
Den avblåste
klassekampen
«

Mens Forskjells-Norge stikker hoven fram i sak etter sak, vil SV
oppheve målet om det klasseløse samfunn. Radikalismen
går på gummisåler hos de
rødgrønne.

For noen uker siden var aviser og tv fulle av oppslag om
skattelistene og kjendisers inntekt. Men bak oppslagene steg det
fram et bilde som nesten ingen nevnte. Det var Forskjells-Norge som
viste seg fram. Skattelistene fortalte at de rike i Norge blir
rikere og flere. Middelklassen blir også mer
velstående. Mens de fattige blir hengende stadig lengre etter
andre grupper.

Det finnes bare et ord som beskriver dette fenomenet, nemlig
«klasseskiller». Det dreier seg om sosiale og
geografiske skiller som alle politiske partier sier at de vil bli
kvitt, eller i hvert fall bygge ned. De vil og de vil. Men
får de det til?

Det har flimret flere saker gjennom nyhetsbildet den siste uka.
En av dem er kampen om sykehus og helsetilbud. Faren for
sykehusnedleggelser, og uklarheter om de kommende helsereformene,
har skapt store overskrifter. Men også bak disse enkeltsakene
stiger det fram et bilde av Forskjells-Norge. Helse er nemlig ulikt
fordelt. Tross alle helsetilbud må en blåsnipparbeider
i lavtlønnsklassen regne med en levealder som er 10—12
år lavere enn en hvitsnippfunksjonær i middelklassen.
Disse forskjellen går tvers gjennom en by som Oslo. Men den
går også geografisk mellom by og land. Igjen ser vi
klassesamfunnet vise seg fram i all sin prakt. Og: Intet tyder
på at politikernes reformer gjennom de siste årene har
jevnet ut forskjellene på merkbart vis.

Vi kan nevne enda en sak fra de siste ukenes nyhetsbilde, nemlig
skoletilbudene og de nasjonale prøvene. Media er fulle av
oppslag om forholdene i store og små kommuner og store og
små skoler og i skoler med mange elever fra
innvandrermiljøer. Men bak overskriftene dukker det opp et
entydig bilde: Barn av høyt utdannete foreldre presterer
best på skolen. Akkurat som med helsepolitikken må vi
konstatere at dagens ordninger sementerer og viderefører
klasseskillene snarere enn å utjevne dem.

Plassen tillater ikke flere eksempler. Derimot må vi ta
med et par ferske nyhetssaker som viser hvordan disse
klasseutfordringene møtes. Det ene er striden om
pensjonsreformen, som fører til at blåsnipper med lav
levealder får sine ytelser tilpasset — og i praksis
redusert — av at hele systemet er sydd etter den høye
forventede levealderen til middelklassen.

Det andre eksempelet er regjeringens siste om
støttekriteriene for barnehagene. Kommunene skal nå
få penger etter utdannelsesnivået hos innbyggerne.
Begrunnelsen er at høyt utdannete grupper (klasser) bruker
barnehagene oftere. Ergo skal slike kommuner få mer. Begge
eksemplene viser sementering av forskjeller, og den velutdannede
middelklassens evne til å komme ut som vinnere. (Kanskje ikke
så rart, når politikerne tilhører samme
stand?).

Disse eksemplene har bare en ting felles: De dreier seg om
aktuelle og ferske saker i nyhetsbildet. De kunne vært
supplert. Blant annet med regjeringens forfeilete kamp mot
fattigdommen. Uansett har vi nok til å tegne bakgrunnen for
en annen av ukas heite politiske saker: Sosialistisk Venstreparti
har startet debatten om sitt nye prinsipprogram, og her slåss
de om begrepene «klasse», klassekamp og «det
klasseløse samfunn».

Lederen for prinsipprogramkomiteen, SVs parlamentariske leder
Bård Vegar Solhjell, vil modernisere SV-prinsippene. Han og
flertallet i programkomiteen vil legge de gamle analysene av
klassesamfunnet på hylla. Ordet «arbeiderklasse»
skal fjernes. SV skal heller ikke lenger jobbe for det
«klasseløse samfunnet». Målet skal
være et samfunn med «små forskjeller».

Det bør ikke forundre noen at SV — som domineres av
en velutdannet middelklasse — gjennomfører sin form
for ideologisk klassereise og kaster gammeldagse begreper som
arbeiderklasse og klassesamfunn på skraphaugen. Det er ikke
lenge siden en undersøkelse i Mandag Morgen viste at SVs
ordførerne ligger til høyre for Ap i synet på
skatt, pensjonsalder og privatisering. Derimot er det forunderlig,
for ikke å si tragisk, at dette skjer samtidig med at kampen
mot klassesamfunnet så åpenbart mislykkes på helt
sentrale områder. Den som er for utjevning, burde jo skjerpe
på ideologien, maktanalysene og de konkrete grepene. Det
burde vært prosjektet for de rødgrønne
nå. Ikke det motsatte.

Poenget her er derfor ikke bare det som skjer i SV. Poenget er
den politiske venstrefløyens og radikalismen åpenbare
krise i Norge anno 2010. Den er forsterket ved SVs deltakelse i den
rødgrønne regjeringen. Det er ikke mye igjen av den
«røde fare» som mange snakket om da de
rødgrønne startet opp i 2005. Og drømmen om at
SV (og Sp) skulle radikalisere Arbeiderpartiet er bleknet
fullstendig. Jens Stoltenbergs andre regjering ligner stadig mer
på hans første.

Derfor er ikke dette bare SVs problem. Det er et felles problem
for alle som håpet de rødgrønne skulle ha sprut
nok til å bygge ned Forskjells-Norge og drive utjevning som
monnet både sosialt og geografisk. En ting er at de ikke
klarer den jobben. En annen, og verre ting, er at ambisjonene
også virker så vasne. Her får SVs dropping av
målet om det klasseløse samfunnet tjene som felles
symbol og eksempel for alle de tre regjeringspartiene. Resultatet
er krise for hele det rødrønne prosjektet. Og at
høyrepartiene får stadig mer spillerom.