Av Asbjørn Wahl
Publisert i [gaiden), medlemsblad for NTL NAV, mars
2011
Offentlig sektor og de ansatte har stått under press i
snart tre tiår. Vannskillet gikk der etterkrigstidas
reguleringspolitikk tok slutt og markedsliberalismen trengte seg
på og fikk overtaket. Det skjedde på 1980-tallet. Siden
da har vi opplevd omfattende avregulering, privatisering,
omorganiseringer, overgang fra welfare til workfare (det heter
arbeidslinja på norsk) og altså – New Public
Management (NPM).
NPM er ingen helhetlig teori for hvordan offentlig sektor skal
styres. Det er mer en samlebetegnelse for en rekke ulike tiltak.
Det dreier seg kort sagt om at offentlig sektor skal bli mest mulig
lik privat sektor, enten gjennom direkte privatisering, eller ved
at privat sektors organisasjons- og ledelsesformer innføres
i det offentlige. Kunstige former for konkurranse innføres
der det i utgangspunktet ikke er (eller bør være) noen
konkurranse. Det skjer eksempelvis gjennom konkurranseutsetting,
stykkprisfinansiering, pengene følger brukeren eller
såkalt fritt brukervalg. Virksomheter fristilles (som det
heter når de underlegges markedets tvang) og splittes opp.
Lønnsomhetsregnskaper innføres, for å styre
våre velferdsinstitusjoner etter bunnlinja.
NPM framstiller seg som et moderniserings-prosjekt, som de
fleste av markedsliberalismens eldgamle ideer og prinsipper. Det
spilles sterkt på at politisk styring er
’ineffektivt’. Marked og konkurranse er det som skaper
effektivitet. Den ideologiske offensiven har vært så
omfattende og vellykket at flere av NPMs markedsliberale prinsipper
har blitt allment anerkjent over nesten hele det politiske
spekteret. For eksempel at man skal skille mellom politikk og
administrasjon og mellom bestiller og utfører. Det er det
rene vrøvl, selvfølgelig. Administrasjon er et
redskap for å gjennomføre politikken, og de to
bør derfor være sterkt integrert heller enn skilt fra
hverandre. Skillet mellom bestiller og utfører er like
meningsløs. Det er kun dersom man skal legge til rette for
en privatisering av utførelsen, at dette skillet får
noen mening.
Personalpolitisk er NPM-reformene katastrofale. De preges av
ovenfrastyring, økt detaljkontroll, et målings- og
rapporteringsregime uten like. Heller enn festtalenes tomme
retorikk om at ’personalet er vår viktigste
ressurs’, er det de innleide og overbetalte konsulentene som
er viktigst – og de tar selvfølgelig den kompetanse de
måtte ha med seg ut igjen når de drar. Internt bygges
det opp en mistenkeliggjøringskultur som undergraver
motivasjon og tillit. Professor William Brochs-Haukedal ved
Handelshøyskolen i Bergen sier det slik:
”Fremmedgjøringen av de ansatte i offentlig sektor
[…] må stoppe. NPM som styringsverktøy må
avvikles og ledelsesformer som fremmer de ansattes involvering i
jobbene sine må innføres.” (Ukeavisen Ledelse,
28.8.2009.)
Sykehusene, Posten, Forsvarsbygg, universitetene og NAV er noen
eksempler på offentlige institusjoner som har blitt offer for
disse ideene – og erfaringene har, som vi kjenner til, ikke
vært de beste. Skraper vi litt i overflata, finner vi noen
lett gjenkjennelige prinsipper og verdier i NPM-reformene. Som
markedsliberalismen bygger de på homo
økonomikus, altså at vi som mennesker drives av
behovet for å maksimere vår egennytte, av å kare
til oss mest mulig på bekostning av de andre, og at
konkurranse er en del av menneskets natur. Derfor må vi
underlegges konkurranse og kontroll. Problemet med disse teoriene
er at de ikke har noen kunnskapsmessig basis, men er en ren
ideologisk konstruksjon. De tjener kun interessene til en
økonomisk, politisk og administrativ elite.
Skal vi gjenerobre de offentlige velferdsinstitusjonene,
må med andre ord NPM nedkjempes. Opp mot homo
økonomikus må vi stille et nytt verdigrunnlag.
Vårt utgangspunkt er at mennesket er sosialt og solidarisk,
at vi er avhengige av hverandre. Når folkelige bevegelser
vinner makt, har vi utallige eksempler på at de organiserer
samfunn solidarisk. Kampen må derfor dreie seg om å
styrke innbyggernes, brukernes og de ansattes demokratiske styring
og deltakelse. Det eksterne konsulenthysteriet hindrer
kompetanseutvikling og intern forankring. Mistillit til egne
ansatte skaper motstand og demotivering. Makt og medvirkning skaper
kreativitet og ansvarsfølelse. Kvaliteten på
offentlige tjenester er ingenting annet enn summen av de ansattes
kompetanse, motivasjon og verdigrunnlag. Det er derfor på
tide å frigjøre de ansatte fra NPM-metodenes
tvangstrøye.
For mer informasjon, se For velferdsstatens temasider om
offentlig
styring og New
Public Management.