Sykehusene i Oslo skulle frigjøre 800 millioner kroner årlig ved sammenslåing. Austevoll kommune skal spare 5-8 millioner på å privatisere hele omsorgsektoren. NHO Service mener at det er 19 milliarder å tjene på konkurranseutsetting i kommunene. Universitetet i Oslo skal effektivisere 10-30% gjennom prosessen ”Internt handlingsrom”. Difi mener at staten kan spare inn i underkant av 20-40% på å sentralisere administrative støttefunksjoner. Hvor kommer disse magiske innsparingstallene fra, og er det hold i tallene?
Slike tall har gjerne en av to opprinnelser: Enten en regnemetode som kalles ”beste praksis”, eller en konsulentrapport som baserer tallene sine på ”egne erfaringer fra andre prosjekter”. Det er ingen stor sak å gjøre beregninger basert på ”beste praksis”, eller vise til egne eller generelle erfaringer. Det første krever regnekunnskap på barneskolenivå og det andre krever kun freidighet til å komme med påstander andre ikke kan etterprøve. Likevel setter de magiske innsparingstallene agendaen i mange politiske prosesser, og kan være avgjørende for beslutninger om omorganisering eller privatisering. Lovnader om store økonomiske innsparinger er ofte avgjørende for å få gjennomslag for store organisatoriske endringer. Derfor er det viktig å avkle holdbarheten til disse magiske tallene.
Da gigantsammenslåingen av Oslo-sykehusene ble vedtatt i november 2008, skrev Helse Sør-Øst følgende i styrepapirene: «Det samlede økonomiske potensialet ved full samlokalisering er estimert til om lag 800 millioner kroner i reduserte driftskostnader». Dette tallet er hentet fra ”Prosjekt sykehus i hovedstatsområdet” som ble utviklet av konsulentfirmaet McKinsey &Company i 2004: ”Reduksjon i årlige driftskostnader ved vellykket gjennomføring på minst 600-900 millioner per år.” Dette har konsultentene regnet seg fram til ved bruk av ”beste praksis” og ”erfaringer fra tidligere McKinsey prosjekter”. ”Beste praksis” betyr egentlig billigste praksis. Tallene som McKinsey bruker viser blant annet at Rikshospitalet hadde en større effektivitet per medisinske årsverk enn de andre Oslo sykehusene, mens Aker var mest effektive på bruken av ikke-medisinske årsverk. Det McKinsey da gjør er å forutsette at det nye gigantsykehuset skal kunne være like effektive på både medisinske årsverk og ikke-medisinske årsverk som de mest effektive sykehusene var før sammenslåingen. Tallene sier absolutt ingenting om kvalitet – her er man ute etter billigste praksis. I tillegg bruker McKinsey et ”forsiktig estimat sammenlignet med McKinseys generelle erfaringer på gjennomsnittlig 16% potensial” for innkjøpsbesparelser, samt noen tall for investeringsplaner. Så legges alt dette sammen, og vips: Innparingspotensial på 600-900 millioner. 23.10.2012 melder VG: ” Da sykehusene i Oslo ble slått sammen anslo Helse Sør-Øst en økonomisk gevinst på 800 millioner kroner. Realiteten fire år senere er isteden at de må kutte nettopp 800 millioner.(…) Etter fire års drift har storsykehuset flere milliarder i gjeld.”
I saksframlegget til kommunestyret i Austevoll om privatisering av hele omsorgsektoren står det: ”Rådmannen har rekna på kommunen sine eigne kostnadar knytt til sjukeheimen, heimesjukepleia og heimehjelp. Det er grunn til å tru at kommunen kan spara 5-8 millionar kroner ved å setja bort oppgåvene til eit privat selskap. Då samanliknar me sjølvkost i Austevoll med resultatet i andre konkurransar.” Dette er også utregningsmetoden ”beste praksis”. Man finner ganske enkelt det billigste av anbud som er levert i Norge, deler det på antall plasser og ganger med antall plasser i egen kommune. Rådmannen i Austevoll innrømmer ærlig nok tre sentrale poeng: Det er ulike pensjonskonstnader som er den store kostnadsforskjellen mellom private og offentlige omsorgstjenester. De har fått hjelp av konsulentfirmaet Agenda Kaupang. Og minst halvparten av den potensielle innsparingen spises opp av tre nye stillinger som opprettes for å administrere konkurranseutsettingen.
Austevoll har også fått stor støtte av NHO Service, som har masseprodusert rapporter med magiske innsparingstall for kommunale tjenester. NHO Service kopiert rapporter for 200 kommuner, der de ved hjelp av ”beste praksis”-metoden har regnet ut hvor mye det potensielt er å spare på å konkurranseutsette 20% av tjenestene i kommunal sektor. Utregningsmetoden brukes også gjennomgående i deres bransjestatistikker. For kommune-Norge som helhet er det magiske tallet 19 milliarder. Både For velferdsstaten, Fagforbundet og KS har grundig tilbakevist NHO Service sine magiske tall.
Universitetet i Oslo (UiO) skal gjennom prosessen Internt Handlingsrom (IHR) effektivisere organisasjonen for ”å oppnå en gevinst på 10-30% målt i kroner og/eller kvalitet”. Vi har ikke fått klarhet i hvor dette tallet stammer fra, og det er høyst usikkert hvordan man tenker å måle denne gevinsten. Men det magiske innsparingstallet ved UiO likner bemerkelsesverdig på tallene fra rapporten ”Administrative støttefunksjoner i staten” produsert av Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi). Rapporten ser på potensielle gevinster ved sentralisering av administrative støttefunksjoner, som nettopp er noe av det IHR-sekretariatet og direktøren ved UiO nå foreslår.” Effektiviseringspotensialet i privat sektor er i flere undersøkelser anslått til ofte å ligge over 20 pst, av og til opp mot 40 pst.” Difi tar imidlertid to små forbehold når det gjelder potensialet i staten: ”Et poeng er imidlertid at potensialet ikke uten videre kan overføres til offentlig sektor fordi det kan innebære off-shoring (plassering i lavkostland). I tillegg vil arbeidsrettslige forhold i staten kunne påvirke potensialet, og hvor raskt gevinster kan hentes inn.” De påståtte innsparingene fra privat sektor er altså ikke direkte overførbare til staten ettersom det ikke er særlig politisk spiselig å overføre statlige oppgaver til lavkostland og fordi det faktisk finnes et arbeidsrettslig regelverk i staten.
Det er viktig å merke seg at det snakkes om potensiell innsparing. Når man går inn i materialet, tar selv de best betalte konsulenter som regel noen forbehold. McKinsey skriver i rapporten om Oslo-sykehusene: ”Erfaringer viser imidlertid at det generelt er store utfordringer relatert til realisering av toppstyrte samordningsgevinster og at disse er enda større innen sykehussektoren. Det er her viktig å merke seg at det finnes ingen basis for at ”større er bedre” generelt i sykehussektoren , verken i Norge eller utlandet”. Men en omorganiseringsivrig direktør eller ordfører kan bruke konsulentrapportene som de vil, og ofte er det de enkle innsparingstallene som videreføres til styrepapirer og kommunestyrevedtak. – Underlaget for regnestykket som viste store innsparingsgevinster har aldri kommet skikkelig fram. Det har hele tiden vært uklart, men åpenbart lagt inn som noe som skulle gjøre prosjektet enklere å selge inn, sier Christian Grimsgaard, tillitsvalg for legene ved OUS til VG 23.10.2012.
For velferdsstaten oppfordrer alle som kommer borti magiske innsparingstall å etterspørre bakgrunnen eller beregningsgrunnlaget for tallene.