- For Velferdsstaten - https://velferdsstaten.no -

Kommersielle skoler med statstilskudd: Slik omgår de utbytteforbudet

Privatskolelovens utgangspunkt er at alle pengene (tilskudd + skolepenger) skal komme elevene til gode, noe Udir er gitt i oppgave å føre tilsyn med. Loven inneholder derfor et forbud mot å ta ut profitt, både gjennom direkte utbytte og gjennom overprisede internfaktureringer. Sistnevnte sikter til den tendens disse investorene har til å lage et villnis eller konglomerat av selskaper som selger tjenester til hverandre – det vi kan kalle strategisk selskapsstrukturering. Slik prøver de å omgå utbytteforbudet gjennom å leie ut eiendom eller selge tjenester til og fra egne selskaper til overpris.

Ved BPG, som overtok driften ved det skandaliserte John Bauer-gymnaset i Bergen i 2008, og som fikk et av de største tilbakebetalingskravene mot seg, ble det eksempelvis avdekket 80 % høyere husleie enn markedspris, 70 % overpris på innleie av daglig leder fra et såkalt nærstående selskap, altså et selskap i det samme konglomeratet – samt overpris på vikarer, IT-konsulenter og tjenester fra ulike ledd i samme konsern, slik de foreløpige konklusjonene fra Udir fastslår. Hele 90 % av totale midler utenom lønn og avskrivninger har gått til innkjøp fra nærstående selskaper.

Akademiet-konsernet er åpenbart konstruert med sikte på å ta ut verdier fra virksomheten på denne måten, og For Velferdsstaten har kartlagt store deler av selskapsstrukturen (se selskapskart her). Også BPG er for øvrig eiermessig inne i Akademiets konglomerat av krysseierskap. Strukturen utgjør en slående parallell til utviklingen i barnehagesektoren, som For velferdsstaten har beskrevet blant annet i denne kronikken, bare med den forskjellen at det heller ikke eksisterer noe utbytteforbud i barnehagene.

En svakhet ved Privatskoleloven er at den ikke legger noen begrensninger på kjøp av tjenester fra nærstående selskaper. Restriksjonen ligger i at slike transaksjoner ikke må overstige ”markedspris”, det man eksempelvis kaller ”gjengs leie” for lokaler eller ”gjengs timelønn” for innleid personell. Med slike litt runde formuleringer, samt selskapenes kompliserte eierstrukturer, og derav følgende internhandel, er det lett å skjønne at kontrollen og tilsynet med slike kommersielle aktører innen våre velferdstjenester nødvendigvis blir svært arbeidskrevende.

Slik har Udir måttet gå gjennom alle regnskapene og alle fakturaene mellom skolene og de nærstående selskapene. Deretter har de måttet skaffe seg den nødvendige kunnskapen om markedspris på hver enkelt tjeneste; når det gjelder leie av lokaler må dette eksempelvis skje helt ned på kvadratmeternivå. Til nå har derfor Udir brukt ikke mindre enn rundt tre årsverk på tilsyn med kun disse syv skolene. Akademiet-konsernet har varslet at de vil bestride kravet. Da vil det legge beslag på enda flere ressurser i tilsynsavdelingen. Endelige rapporter og vedtak er varslet i løpet av høsten, og enda da har skoleeierne mulighet til å klage disse inn for departementet.  Saken er altså ikke over. For dem som er opptatt av byråkratisering av det offentlige, så får vi her et godt eksempel på hvordan privatisering og markedsorientering av våre velferdstjenester skaper mange nye utfordringer.

Det var under Bondevik II-regjeringen at skolekjeden Akademiet fikk innvilget søknader om å etablere en rekke allmenne videregående skoler. Det skjedde i kraft av den daværende Friskoleloven, som de rødgrønne strammet inn igjen etter valget i 2005 – under sitt gamle navn, Privatskoleloven. Samtidig ble det satt en stopper for nye godkjenninger. De skolene som ved regjeringsskiftet i 2005 allerede hadde startet opp, fikk imidlertid fortsette driften med rett til tilskudd på lik linje med skoler med særegent formål, som Steinerskoler, Montessoriskoler og religiøse skoler. Dermed overlevde flere offentlig finansierte, allmenne private skoler den rødgrønne innstrammingen. Det er slike skoler som nå har fått Udir på nakken med krav om tilbakebetaling. Etter 2005 har kun skoler med særegent formål (jfr. lovens § 2-1) blitt godkjent.

En vesentlig svakhet med det nåværende regelverket er at kravet om tilbakebetaling retter seg mot de aktuelle skolene, og ikke mot de eierne eller deres investeringsselskaper som har beriket seg av statstilskuddet gjennom internhandel og overprising. Dermed er det altså mulig å tappe skoleselskapene for store midler, for så å la dem gå konkurs, mens eierne sitter igjen med gigantiske gevinster. På denne måten kan hele intensjonen bak utbytteforbudet bli omgått – selv om tilbakebetalingskravet fra Udir opprettholdes. Spekulative brudd på regelverket i Privatskoleloven kan altså bli en helt risikofri affære for eiere, investorer og styremedlemmer.

Skal vi vurdere ut fra hva som har skjedd på barnehagesektoren, er det ingen tvil om at investorene nå følger ivrig med på de pågående regjeringsforhandlingene. Her er det ingen grunn til å være naiv, heller ikke når det gjelder en del av de såkalt ideelle skolene med særegent formål. Eksempelvis har Akademiet-konsernet lenge varslet at det nå vil søke om godkjenning for flere Montessori-skoler. Hos Udir har de allerede liggende 13 søknader om godkjenning: 4 Montessoriskoler (2 grunnskoler og 2 videregående), 8 toppidrettsgymnas og en allmenn videregående skole. Med den kreativiteten Akademiet i følge Udir har vist så langt, er det liten grunn til å tro noe annet enn at disse skal etableres for å gi avkastning til eierne. Altså ikke økt mangfold, men mer kommersiell ensretting.

Akademiets søknad om etablering av en videregående Montesorriskole var i denne sammenhengen svært så avslørende. De hadde kjøpt en skreddersydd læreplan til formålet, for nesten en million kroner. Det var først etterpå at de som står bak Montesorri-pedagogikken rykket ut og fortalte at denne spesielle pedagogikken faktisk ikke er utviklet for videregående nivå. Da må man nesten spørre seg om det kun var nok et eksempel på å omgå regelverket.

På tross av den etter hvert solide dokumentasjonen av at utbytteforbud i seg selv ikke utgjør noe stort hinder for dem som er ute etter å berike seg, så fastholder Høyre fortsatt retorikken om at forbud mot utbytte skal garantere at kun ideelle aktører får tilgang til statstilskuddene. Dette er det ikke bare For velferdsstaten som har påpekt naiviteten i, men også for eksempel økonomiprofessor Terje Hansen ved Norges Handelshøyskole. Ettersom de kommersielle aktørene klarer å hente ut store verdier fra statstilskuddene under det nåværende lovverket, blir det ikke noe bedre gjennom en ytterligere liberalisering av den kommende høyreregjeringen. Udir vil med andre ord gå ei travel tid i møte. Er det slik vi vil ha det?