- For Velferdsstaten - https://velferdsstaten.no -

Ny kommunereform: Demokrati eller statlig tvang?

Av Helene Bank , For velferdsstaten

Professor Jan Fr. Bernt, som ledet den offentlige utredning om ny kommunelov i 1992, kritiserte imidlertid regjeringens reformplan. Kommunene må vite hva de skal diskutere og eventuelt slå seg sammen til. Hva skal være oppgavefordelingen? Hva skal være fylkeskommunenes rolle? Hvordan kommer ny kommunelov til å se ut? Hvilke organiseringsformer bør saneres? Først når disse trinnene er klare er det mulig å vurdere for kommuner om de bør slå seg sammen. Ved å se på et trinn av gangen, øker forvirringen, mente Bernt.

Den akademiske fagekspertisen på konferansen var entydig i sin tilnærming. Alle de fem professorene som innledet, mente at kommunenes lokaldemokrati ikke bare er velegnet, men best til å sikre innbyggerne gode tjenester og lokal utvikling. Forskning viser at det ikke er størrelsen som er avgjørende for kommunenes evne til både å levere gode offentlige tjenester, være næringsutviklere og en arena for demokratisk skolering og deltaking.  Sammenslåing er mer et ideologisk spørsmål. Som flere nevnte, kanskje det heller er et spørsmål om interessante markeder for de store næringslivsaktørene, når regjeringen nå driver fram en kommunereform. La oss derfor heller se på ekspertenes myteknusing.

Myte 1: Større kommuner vil styrke lokaldemokratiet

Professor Audun Offerdal mente at prinsippene som bør legges til grunn for en kommunereform, måtte bygge på følgende:

1)      Legitimitet. Staten styrer ovenfra, kommunene nedenfra. Det kan hende disse to perspektivene kolliderer. Da skal kommunene motarbeide sentrale vedtak.

2)      Fordelingseffektivitet. Fordeling av samfunnets ressurser til offentlige velferdsordninger er knyttet til kommunene. Det er ikke kostnadseffektivitet, men fordelingseffektivitet som bør måles.

3)      Deltaking. Deltaking og uenigheter er viktig, det er energien som driver styresettet. Lokaldemokratiet er den viktigste demokratiske læringsarena. Tradisjonelt har 80 prosent av stortingsrepresentantene vært kommunestyrerepresentanter.

Offerdal viste til faktiske forskjeller på kommuner med få og mange innbyggere:

Myte 2: Norske kommuner er små

Professor Bjarne Jensen viste at Norge internasjonalt sett ikke har små kommuner. I boka ”Norske Kommuner – noen myter og realiteter”, som han har skrevet sammen med  Ole Gunnar Narud, framgår det at:

Regjeringen ser på små kommuner knyttet til innbyggertall. Fra salen ble det påpekt at flere arealmessig store kommuner ikke vil bli så veldig store i innbyggertall selv om de slo seg sammen. Ordføreren fra Beiarn kunne ikke se at eventuelle problem med å tiltrekke seg fagfolk blir løst av at kommunesentret ligger mange flere mil unna. Tvert imot. De aktuelle kommunene har utstrakt grad av samarbeid og stor nytte av fylkeskommunene. I Telemark ville fire store kommuner ikke nå et innbyggertall på 7000 selv om de slo seg sammen. I dag har de kompetanse på alle områder. – Vi kan jo ikke risikere at ordføreren må ukependle, mente ordføreren fra Bygland.

Myte 3: Store fagmiljøer gir bedre tjenester og bedre effektivitet

Knut Aarbakke (leder i Akademikerne) og Trine Myrvold (forskningsleder i NIBR) understreket de samme poengene som regjeringen, nemlig at store fagmiljøer med samme grunnkompetanse gir de beste tjenestene. Videre at mer kompliserte behov og tjenesteyting vil kreve folk med høyere kompetanse.

Flere av de øvrige innledere viste til at viktigere enn å måle størrelse på fagmiljøene er å ta på alvor innbyggerundersøkelsene. De gir et godt grunnlag for å måle kvalitet på tjenestene. Innbyggere er mest fornøyde med tjenestene kommunen leverer i kommuner med få innbyggere. Brukernes opplevelse av at de får gode tjenester og innbyggernes tillit til at de vil få god hjelp, må være avgjørende.

Mellomromskompetanse ble nevnt av flere innledere. Dette begrepet uttrykker den kompetansen som utøves mellom profesjonene, i direkte kontakt med innbyggere, brukere av tjenestene og lokalt næringsliv. Dette er en kompetanse som er spesielt sterkt utviklet der problemer må løses der og da. Førstelinja i velferden har spesiell stor mellomromskompetanse, det samme gjelder blandede og mindre fagmiljøer.

Myte 4: Fylkeskommunen og interkommunalt samarbeid bør avvikles?

Regjeringen ser på interkommunalt samarbeid som et demokratisk problem. Det er et av argumentene som begrunner reformen.  I mandatet til ekspertutvalget står det at ”Reformen skal legge til rette for at kommuner skal kunne løse sine lovpålagte oppgaver selv” (vår understreking). Denne formuleringen provoserte flere deltakere.  – Vil regjeringen at vi ikke skal samarbeide?

Jan Fr. Bernt og Bjarne Jensen avviser at interkommunalt samarbeid (IKS) er et demokratisk problem. IKS må fortsette, men selskapsformene må saneres. En selskapsform og en vertskommuneordning er kanskje nok, mener Bernt. Kommuner med mange innbyggere deltar erfaringsvis i flere selskaper enn kommuner med færre innbyggere. Store kommuner deltar i like stor grad, til dels mer i annet interkommunalt samarbeid, enn kommuner med mindre folketall.

Jensen viste videre til at samarbeid og utveksling av informasjon og kompetanse mellom kommuner er en viktig drivkraft for effektivitet og utvikling av kommunale tjenester. Derfor har kommunene stort sett positive erfaringer med interkommunalt samarbeid.

– Ikke skvis fylkeskommunen, kom oppfordringen fra salen til statssekretær Jensen. Ekspertene mente at fylkeskommunen hadde, og må beholde, en viktig rolle framover.

Myte 5: Store kommuner er best som samfunnsutvikler

”Større kommuner vil styrke forutsetningene for en helhetlig og samordnet samfunnsutvikling”, skriver regjeringen i mandat til ekspertutvalget. Professor Nils Aarsæther fra Tromsø utfordret dette synet. Vi vet lite om hva som skjer med kommuner som slås sammen, for da forsvinner de ut av statistikken. Før kommuner velger å slå seg sammen, bør de tenke nøye igjennom hvilke fordeler det er å ha kommunestatus. For eksempel:

Professor Halvard Vike understreket i sin innledning at verden ikke har sett mer ambisiøse stater enn de nordiske, som samtidig har lykkes i å skape universelle, egalitære velferdsordninger. Trass i at staten er mektig, har vi tillit til det offentlige på grunn av kommunenes evne til å ta utfordringene. Vike mener at kommunene har revolusjonert frihet fra et postliberalistisk frihetsbegrep (fri fra staten) til frihet gjennom mer stat – ved hjelp av kommunene.

Innledningene vil bli publisert i neste utgave av Fagbladet Samfunn og Økonomi (1/2014).