- For Velferdsstaten - https://velferdsstaten.no -

Stå på, lærere!

God dag, lærere!

Dere står oppreist i stormen. Fortsett med det.

Hittil har dere gjort en fenomenal innsats for å avvise arbeidsgivernes angrep på lærerne og på skolen. I løpet av de siste tre månedene har dere gjennomført et imponerende kollektivt, nasjonalt opplæringsprogram. Det finnes knapt noen her i landet nå, som ikke forstår hvordan lærernes arbeidstid er organisert, hvordan dere prioriterer å jobbe litt ekstra den tida det er elever på skolen, for så å avspasere når elevene har fri. En strålende og fornuftig ordning, spør du meg. Folk har også fått med seg at god undervisning krever god forberedelse – og at gode resultater krever god evaluering av elevenes prosjekter og oppgaver. Vi har også fått med oss at samarbeid mellom lærerne tar tid, at en rekke administrative oppgaver tar tid. Ja, for tida tar det faktisk alt for mye tid, ettersom dere underlegges stadig mer detaljstyring ovenfra og pålegges stadig flere krav om måling og veiing på alle bauer og kanter – i stor grad for å tilfredsstille en politisk ledelse som ikke har tillit til sine ansatte.

Som foreldre som har eller har hatt elever i skolen, vet vi også at de nyttige og viktige foreldresamtalene ble holdt om ettermiddagene og kveldene – utenom vår normalarbeidstid, men innefor lærernes arbeidstid. Vi opplevde også at vi kunne ta kontakt med lærerne nærmest til alle døgnets tider, dersom vi følte behovet ut fra situasjonen til våre egne barn. Vi skjønte også etter hvert at lærernes profesjonelle kompetanse var avgjørende for våre barns trivsel og læring – for deres framtid, for at de skal kunne bli gangs menneske i heim og samfunn. Alt dette representerer en trygghet og en oppgave som ikke må undervurderes.

Slik vil vi fortsatt ha det. Vi vil ha lærere med profesjonell, pedagogisk kompetanse, ikke stadig flere byråkrater eller politikere med styringsambisjoner på detaljnivå. Det er våre skattepenger som finansierer dette. Det er vår skole. Det er noen av de viktigste årene til våre barn det dreier seg om. Da må jeg også innrømme at vi stoler mer på de profesjonelle pedagogenes kompetanse enn på byråkratenes og mange politikeres mistillitsregime og detaljstyring.

Jeg sa at dere har gjennomført et formidabelt, nasjonalt opplæringsprogram, som har fått oss alle til å forstå deres arbeidssituasjon og arbeidsorganisering. Det er ikke helt riktig. Det finnes dem som har tyngre for det enn andre. Ikke mange, men de sitter i KS’ styre og ledelse, sammen med en del politikere i huset bak oss (Stortinget). Her er det, kjære lærere, en stor utfordring for dere i å utvikle bedre og mer solide individuelle opplæringsplaner. Jeg tror faktisk det først og fremst dreier seg om å skape bedre motivasjon. Og til forskjell fra annen pedagogisk virksomhet, tror jeg motivasjonen i dette tilfelle fremmes best gjennom aksjoner som dette, gjennom mobilisering og alliansebygging – altså gjennom kamp. Historien har vist at det er utrolig hva en motpart kan lære av slikt.

Den konfrontasjonen som nå har bygd seg opp mellom KS og lærerorganisasjonene her i landet, avdekker en aggressiv arbeidsgiverorganisasjon som i tråd med tunge internasjonale trender går til angrep på fagbevegelsens posisjoner. Dette er nemlig ingen særnorsk kamp. Faglige rettigheter, arbeidstidsordninger, lønn og pensjoner er satt under angrep i store deler av verden. Dere kjenner alle det brutale overgrepet deres danske kolleger ble offer for i fjor, da arbeidsgiverne sendte lærerne ut i en fire ukers lockout, og regjeringa brukte lov og tvang for fullstendig å avvikle lærernes medbestemmelse over sin egen arbeidstid.

Sånn sett lover det ikke godt når Kommunal Rapport allerede i november i fjor kunne skrive at ”KS-direktør Per Kristian Sundnes henter inspirasjon fra lockouten av lærere i Danmark når KS onsdag starter forhandlinger om lærernes arbeidstid.” Og KS-direktøren la selv ikke skjul på at han var inspirert av det brutale overgrepet mot lærerne i vårt granneland i sør: ”Det er på ingen måte noen lockoutstemning hos oss, men de resultatene som KL, som tilsvarer KS, kom fram til, skulle vi gjerne sett i Norge også”, sa Sundnes i samme artikkel.

Dermed har denne arbeidstidskampen også avslørt en interesseorganisasjon fullstendig på politisk vidvanke. KS er nemlig ingen hvilken som helst, tradisjonell arbeidsgiver-organisasjon. KS er faktisk interesseorganisasjonen til de lokale grunnsteinene i det norske demokratiet – kommunene. Dermed forvalter den et samfunnsansvar som går langt ut over det man kan forvente av mer rendyrkede arbeidsgiverorganisasjoner som NHO eller Virke. At KS nå går i spissen for å angripe en av kjerneverdiene i den norske/nordiske modellen, er derfor helt uhørt, men det er det som skjer når KS nå ønsker å avvikle lærernes medbestemmelse i organiseringen av sin egen arbeidstid til fordel for arbeidsgivernes ubegrensede styringsrett.

KS sin styreleder, Gunn Marit Helgesen, har gjentakende ganger påpekt at ”det er et samlet hovedstyre i KS som har gitt våre forhandlere mandat, etter grundig organisasjonsmessig behandling”. Vi vet at styremedlemmene i KS ikke er oppnevnt av de politiske partiene, men vi vet også at KS sitt styre er sammensatt slik at det skal avspeile de politiske styrkeforholdene i kommune-Norge. Da forventer vi noe annet enn et KS-styre som opererer som et markedsliberalt, hemmelig brorskap. Dersom det finnes styremedlemmer i KS som vil forsvare den norske modellen, så må de gjøre det i praksis – og ikke det motsatte. Dersom det finnes styremedlemmer i KS som vil forsvare de ansattes medbestemmelse over sin egen arbeidstid og sine egne arbeidsforhold så må de gjøre det i praksis – og ikke det motsatte. Hvis ikke, får vi sørge for at det kommer andre representanter inn i KS sitt styre. Derfor trenger vi nå et opprør i KS – et opprør som må komme nedenfra både i fagorganisasjonene, blant partienes medlemmer og velgere. KS må demokratiseres – og lærernes kamp for sine arbeidstidsordninger er en viktig del av det opprøret.

Det er mye taktikkeri ute og går nå. KS hadde selvfølgelig aldri trodd at de skulle spre lærernes arbeidstid over 6 ekstra uker. Å gå litt tilbake på dette nå, er et taktisk trekk for å få dere til å tro at et mindre, men like fullt alvorlig, nederlag, er en seier. Til det har de også skaffet seg noen ekstra sølvpenger for å kunne kjøpe dere fri fra noen prinsipper. Men å selge prinsipper har den haken ved seg, at det i neste omgang også kan brukes til å trekke inn igjen de sølvpengene de brukte for å kjøpe dere ut.

Derfor: Stå på, lærere! Dere fører nå en kamp som er avgjørende viktig – ikke bare for dere selv, men for alle som vil slåss for den norske eller nordiske modellen, for alle som vil slåss for en god skole for våre barn, for alle som ønsker at arbeidstakerne fortsatt skal ha reell medbestemmelse over arbeidets organisering. Derfor støtter vi dere!

Lærere: Er dere beredt til å slåss?

Det er godt – lykke til!