- For Velferdsstaten - https://velferdsstaten.no -

Analyse av forslag til ny friskolelov

Den blåblå regjeringen har nå sendt ut på høring sine endringsforslag til Privatskoleloven av 2007. Sistnevnte representerte som kjent den rødgrønne regjeringens endring av Kristin Clemets (H) friskolelov av 2003. Mens Clemets lov åpnet døren på vidt gap for kommersielle aktører i skolen, strammet de rødgrønne kraftig inn ved kun å tillate private aktører som representerer alternativ pedagogikk eller livssyn. Nå er det denne motsetningen som igjen kommer til uttrykk. Vil den blåblå regjeringen nok en gang sørge for et frislipp av kommersielle interesser innen skolesektoren?

Regjeringen skriver at det viktigste er å styrke den offentlige skolen. Lovendringen begrunnes med at det er behov for økt mangfold og læring mellom skoler. I et besnærende språk beskriver de sine visjoner om hva de nye private skolene skal bidra med innen skoleutvikling. Her skal åpenbart et kritisk publikum overbevises, og muligens signaliserer dette også et håp om et bredt forlik i Stortinget. Spørsmålet er om de uttrykte intensjonene i høringen gjenspeiles i loven, eller om det faktiske lovforslaget snarere vil bringe oss i retning av den nedslående utviklingen vi har sett i Sverige (se: Fritt fall. Erfaringer fra privatisering og konkurranse i den svenske skolen, Manifest 2014). Dagens privatskolelov tilfredsstiller også kravene som menneskerettighetene setter. Derfor blir det meningsløst å bruke menneskerettighetene som begrunnelse for en ytterligere liberalisering, slik regjeringen gjør.

Skoleutvikling – bare hos private?
Regjeringen skriver at dens overordnete mål med lovendringen er å øke mangfoldet av private skoler. Det ønskes økt innovasjon, heter det, spesielt innen private yrkesfagskoler og såkalte profilskoler innen realfag, idrett, språk, kunst, kultur, og eventuelt alternativ pedagogikk. Denne oppramsingen tyder ikke på at det skal legges opp til noen særlig restriktiv praksis overfor private interesser. Det må vel snarere betegnes som et frislipp for private, med departementets godkjenning som eneste reelle begrensning.

Så kan man spørre seg hvorfor regjeringen legger opp til at innholdsmessig og pedagogisk skoleutvikling skal skje i privat sektor med fleksibilitet for metoder og timebruk, mens offentlig skole samtidig holdes i stramme tøyler under et stadig striktere måle- og testregime. De store visjonene regjeringen har for private skoler kunne med fordel vært testet ut i den offentlige skolen – i samarbeid med skoleforskere og ansattes organisasjoner. Eller regjeringen kunne gitt den offentlige skolen mer rom til pedagogisk skjønn i tråd med formålet til Opplæringslova. I det hele tatt er det i sistnevnte lov at skoleutvikling hører hjemme, ikke i Privatskoleloven.

Private yrkesskoler
Regjeringen argumenter med at private yrkesskoler kan få nyttige tillegg gjennom samarbeid med privat næringsliv. Men allerede i dag er det omfattende samarbeid mellom bedrifter og offentlige skoler. Det er ingen grunn til at private bransjeskoler, som eksisterer uansett, skal få sugerør ned i felleskassen. Det er elevene som skal få tilbud, ikke selskaper som skal få tilgang til offentlige midler for en oppgave de allerede utfører. Vi må ikke glemme at Opplæringslova også har allmenndannende og samfunnsmessige formål – noe  bransjeskolene ikke dekker.

Regjeringen vil løse opp den strikte oppdeling i teori og praksis, som kom inn med Hernes’ reformer på 1990-tallet. Dette er det neppe noen som vil protestere mot, for denne har vist seg å være alt for rigid. Den mer fleksible Vekslingsmodellen kan med fordel brukes av offentlige yrkesskoler. Igjen, slike spørsmål bør knyttes til Opplæringslova, ikke lov om private skoler (i dette tilfellet yrkesskoler).

Regjeringen ber om innspill fra høringsinstansene om private yrkesskoler også skal få anledning tilby 3. videregående trinn, dersom de ikke kan skaffe læreplass. Dette bør avvises. Hvis ikke private kan skaffe lærlingeplass, faller hele regjeringens begrunnelse for rent private yrkesskoler bort.

Kommersielle eiere gir kommersielle skoler
Regjeringen skriver at de offentlige midlene til skole i sin helhet fortsatt skal komme elevene til gode. Derfor foreslår regjeringen å videreføre forbudet mot å ta utbytte. Men dagens privatskolelov går mye lenger enn et forbud mot «utbytte» (i snever regnskapsmessig forstand). Et snevert «utbytteforbud» hindrer på ingen måte kommersielle eierinteresser i å ta verdier ut av skole- og velferdsvirksomhet. Som For velferdsstaten har presisert ved flere anledninger, er det avgjørende å skille mellom et snevert forbud mot utbytte og et bredt forbud mot å ta ut enhver form for fortjeneste. Å utelukkende regulere utbytte er meningsløst i en situasjon der det eksisterer mange andre måter å hente ut privat fortjeneste på.

Dagens privatskolelov inneholder et bredt forbud mot privat fortjeneste. Dette bør derfor ikke erstattes med en snever utbyttebegrensning, slik regjeringen legger opp til. Dagens lovtekst lyder slik:

(a)   ”skolen ikkje kan gi utbytte eller på annen måte overføre overskot til eigarane eller deira nærståande, verken når skolen er i drift eller om drifta blir nedlagd” og/eller

(b)   ”skolen ikkje kan pådra seg kostnader i form av leigeutgifter for eigedom eller lokale som tilhører skolens eigarar eller på annan måte pådra seg kostnader som kan innebære at alle offentlege tilskot eller eigendelar fra elevane ikke kjem elevane til gode”.

Departementet kan gi nærare forskrift om forbod mot utbytte eller anna overføring som nemnt i første ledd bokstav a.

I dagens lovverk ligger ansvar for presisering hos departementet og Utdanningsdirektoratet. Slik bør det fortsette for å hindre at kommersielle eiere finner stadig nye måter å omgå lovverket på. Regjeringens forslag, der man heller gir presiseringer i loven, kan fort bli for rigid og utdatert til å hindre kommersielle eieres omgåelsesmetoder.

Regjeringen åpner også for å la private selskaper drive en viss forretningsvirksomhet innen tilgrensende aktiviteter. Her ber regjeringen om innspill fra høringsinstansene om utbytteforbudet også skal gjelde denne typen virksomhet. Med disse forslagene, og den snevre «utbytte»-reguleringen, representerer den nye Friskoleloven en de facto liberalisering av mulighetene for kommersiell skoledrift.

For velferdsstatens tidligere notat (Kommersielle skoler i Norge – Rostad 2014) viste at når kommersielle aktører gis anledning til å etablere skoler, ja da blir det kommersielle skoler. Regjeringens uttalte mål om at alle pengene skal komme elevene til gode, vil ikke realiseres med det lovforslaget som legges fram. Regjeringens nye friskolelov vil heller ikke bidra til å tette de smutthull som dagens kommersielle eiere har brukt for å sikre sin kapitalavkastning.

Regjeringen foreslår imidlertid økte krav til innsyn og dokumentasjon, samt en karanteneklausul ved alvorlige brudd på regelverket. Trusselen om sanksjoner og karantene kan muligens virke avskrekkende, men disse lovformuleringene er lite presise og vil bli vanskelig juridisk å håndheve. Det er også avgjørende at dagens lovtekst garanterer at direktoratet kan sanksjonere private skoler og skoleeiere tilstrekkelig.

Dersom regjeringen slipper til flere kommersielle skoler, vil også behovet for ressurser til tilsyn øke tilsvarende. Tilsynet med syv skoler under Akademiet-konsernet krevde tre hele årsverk i det offentlige. Krav om tilbakebetaling av offentlige tilskudd i 2013 har ført til en klage fra Akademiet og en forhandlingsprosess som har krevd enda mer ressurser. Kunnskapsdepartementet har sagt at endelig avgjørelse i denne saken skal komme innen utgangen av 2014. Avgjørelsen vil være en test på hvordan dagens privatskolelov fungerer, og gi viktig grunnlag for å forstå kompleksiteten i kommersiell skoledrift.

Mangfold eller eierkonsentrasjon?
All erfaring tilsier at når kommersielle interesser kommer inn i våre velferdstjenester, vil de presse ut de ideelle, private aktørene. Vi ser allerede tendenser i denne retningen når Akademiet-konsernet tilbyr å etablere Montessori-skoler. En tilsvarende utvikling har vi også sett innen barnehagesektoren i Norge, og skolesektoren i Sverige. I neste omgang skapes det store standardiserte konsern som markedsfører sine merkevarer overfor elevene.

I Sverige har forskjellene i skolen økt det siste tiåret, under privatskolefrislipp. OECD advarer imot dette. Det er også beskrevet av Manifest (2014). Liberaliseringen fører til en omfattende sosial segregering etter kulturelle og klasseforhold og til at de svakeste elever får minst. Vi skal ikke påstå at dette er regjeringens intensjon, men det kan veldig fort bli resultatet.

Ikke-profitt kan nås med lærdom fra Danmark
Regjeringen viser til erfaringer i andre nordiske land. Liberaliseringen i Sverige har ført til en dramatisk vekst av kommersielle skoler, med store kapitalavkastninger. Utviklingen i Danmark har vært annerledes. Her har de såkalt ”selveiende” skoler dominert. Den danske friskoleloven krever at skolen ikke kan eies av noen, det er regler for foreldre- og lærerrepresentasjon i styrene, og styremedlemmer kan ikke motta honorarer. I forskrift til loven er det gitt mal for vedtekterregnskap og tilskuddskontroll. Dermed er det nesten umulig for kommersielle aktører å ta kontroll over skolene, og å legge opp til transaksjoner som det offentlige etterpå skal bruke omfattende ressurser på å avdekke.

Sammen med de strikte formuleringene i vår privatskolelov når det gjelder formål, profitt (§6-3), og at skolen bare skal drive med skole, ( § 2-2) kunne dermed krav om organisasjonsform etter dansk mal i stor grad bidratt til å oppfylle regjeringens uttalte mål om at alle midlene skal gå til formålet. Det ville også bidratt til å redusere kostnader til tilsyn. Nå kan vi snarere frykte en omfattende kommersialisering av skoler, dersom regjeringens forslag gjennomføres i den form de er foreslått.