Av Svenn Arne Lie
Utvidet og bearbeidet versjon av teksten i Klassekampens Fokus-spalte 26.10.2015
Å jobbe mot bunnlinjer er ikke noe nytt. I forretningslivet er nettopp dette det viktigste virkemiddelet for å oppnå formålet: Å tjene penger. Lønnsomhet. Det er imidlertid ikke privat sektor Bratten snakker om, men offentlig sektor. Om at helsesøstre, brannmenn og lærere skal jobbe mot bunnlinjer. Da skal effektiviteten gå opp, tidssløsingen ned og innovasjonskraften utløses. Men hva er egentlig bunnlinja i offentlig sektor?
Hvorfor forvaltning?
La oss ta ett steg tilbake: Begrunnelsen for å løse samfunnsoppgaver i offentlig regi er at de har politiske formål som ikke kan realiseres på en god måte gjennom forretningsdrift med lønnsomhet som formål. Eksistensen til offentlig sektor bygger på en erkjennelse av det er forskjell på forretning og forvaltning. Når vi i fellesskap betaler for, bestemmer over og bruker ytelser og tjenester, samt utfører samfunnsoppgaver, så er ikke formålet at det skal være lønnsomt. Vi driver ikke med barnehager i offentlig regi fordi vi, eller noen andre, skal tjene penger på det, men fordi at behov og samfunnsoppdrag skal løses på en best mulig måte, i tråd med de målene vi i fellesskap har satt for samfunnsutviklingen.
Den manglende forståelsen for at det er og skal være forskjell på forretning og forvaltning, skaper en rekke problemer. En av dem er kontrollhysteri og målemani, eller mål- og resultatstyring. Bratten er også opptatt av dette på frokostmøtet om styringen av offentlig sektor. Hun forteller at avvikshysteri, målemani og kontroll-staber totalt dominerer ledere og ansattes hverdag i offentlig sektor. «Når folk ikke får bruke eget skjønn, men må følge et skjema, så hemmes innovasjon og kreativitet», sier hun.
Så tar hun sats: «Dette rapporteringshelvete må gjennomgås».
Bratten har rett. Det er den reneste galskap. Bare spør ansatte i NAV, på sjukehus eller lærerne. Men hvordan havna vi der? Og hvordan passer dette med hennes oppfordring om å styre mer etter bunnlinja?
Hvor er bunnlinja?
Letingen etter ei bunnlinje i NAV, barnehager, skoler, veivesen, sjukehus og politi har resultert i et mylder av mål og rapporteringssystemer i offentlig sektor. Målstyringsmodellene baserer seg hovedsakelig på to antagelser: For det første at vi som enkeltindivider primært er opptatt av å maksimere vår egennytte. For det andre at konkurranse er en del av menneskets natur. For at vi skal yte best mulig til fordel for fellesskapet, må vi altså underlegges konkurranse eller annet press utenfra for å hindre egeninteressen i å dominere.
Med et slikt utgangspunkt blir konkurranse, samt kontroll ovenfra, viktig for å hindre de offentlig ansatte i å «dyrke sine egeninteresser». Mistillit til de ansatte er altså et bærende element i denne organisasjons- og ledelseskulturen. Detaljerte målstyringsregimer, med omfattende rapporterings- og kontrollkrav, blir dermed en logisk følge av dette menneskesynet. Standardisering og effektivisering er verktøy for å imitere lønnsomhetsmål i forretningslivet, ved å måle seg fra komplekse samfunnsoppdrag og individuelle behov til ei bunnlinje i offentlig sektor.
Konkurranse blir en viktig disiplineringsfaktor. Resultatlønnssystemer knyttet til de detaljerte, kvantitative målene blir viktigste verdi. De overordnede nivåene bestiller resultatmål fra de lavere nivåene uten å ha, eller behøve å ha, innsikt i de prosessene som skal levere resultatet.
Det som kan telles, blir viktig, men det betyr ikke at det som er viktig, telles. Innsikt i sammenhenger, møtet mellom kompetanse og behov og lokal forståelse kan ikke realiseres gjennom slike sentraliserte, tallfikserte målstyringsregimer. Og det er heller ikke hensikten. Jakten på bunnlinja innebærer at lokal kjennskap og fagkunnskap om behov svekkes til fordel for måling av sluttprodukt i sentralstyrte enheter ut fra tallfestede resultater.
Når bunnlinja blir det viktigste styringsmål, havner naturlig nok formålet og samfunnsoppdraget til offentlig sektor i bakleksa. Elever ved skolepulter, pasienter i senger, innsatte i fengsler blir omskrevet til grafer, tall og økonomiske resultat.
Men alle snakker om helhet
Indikatorer for å måle økonomiske resultat, bunnlinja eller tellbare størrelser settes inn i regneark – og vi får regneark-ledelse. Mål og insentiver er sterke. Dette gjør at mennesker i organisasjonen anspores til å prioritere akkurat så kortsiktig og snevert som det regnearkene legger opp til. Skolene fokuserer på prestasjonsorientert drilling i målbare basisferdigheter. Sjukehusene måles og finansieres med lave antall liggedøgn. Universitetene skal ha høy gjennomføringsprosent.
Disse skjemaene samles opp i enda mer abstrakte tall og når etter hvert toppen. Der rapporteres og måles enda mer i gjennomføringsprosenter, pasienter per årsverk og drg-satser for å finne ut hvor bunnlinja går i politiet, barnehagen og på sjukehuset.
Samtidig som det jaktes på bunnlinja, snakkes det om helhet. Og om kompleksitet. Og aller helst om begge deler. «Personlig tilpasning», «kvalitet», «likeverdig behandling», «pasienten i fokus» – politikerne våre vet å si de riktige tingene. Men styringsmetoden har blitt standardisering og snever kostnadseffektivisering. Pasienter på norske sjukehus måles og rapporteres som «biomasse». Helsekomiteen på Stortinget diskuterte effektiveten på norske sjukehus målt i antall liggedøgn per pasient.
Bunnlinjejakt og målemani
Stadig flere ser skadevirkningene av at offentlig sektor skal styres etter bunnlinjer. Tjenestene blir dårligere. Det sløses med fellesskapets penger. Demokratiet forvitrer. Kompetansen forsvinner. Politikere tar dårlige beslutninger.
Skal løsninger fremmes, bør mest mulig av problemet forstås. Da er vi tilbake til Anne Karin Brattens påstand om alle har godt av å jobbe mot ei bunnlinje. Administrativ overstyring fra et viltvoksende byråkrati, snevre måltall, omfattende kontrollregimer og kunnskapsløse politikere, er resultat av at offentlig sektor prøver å imitere lønnsomhetsformålet i forretningslivet. Jakta på bunnlinja og målemanien operer side om side. De er to sider av samme sak.