- For Velferdsstaten - https://velferdsstaten.no -

Venstresidens møte med ytre høyre

Av Linn Herning
Trykket som kommentar i Morgenbladet 27.01.2017

Mens mennene marsjerte og frysningene gikk kaldt nedover ryggen min, kunne jeg ikke annet enn å innrømme, i alle fall overfor meg selv, at jeg var nøyaktig 50 prosent enig. Også jeg mener at finanskapitalens enorme makt er et av vår samtids største problemer. Siden er jeg ikke blitt kvitt klumpen i magen. Den knyttet seg bare hardere mens det internasjonale politikkåret 2016 skred frem. For hva skal vi gjøre når de politiske bevegelsene vi mener står oss fjernest, fronter saker vi faktisk er enige i?

Dette er særlig aktuelt om man ser på venstresidens forhold til ytre høyre – det være seg populister eller beint frem fascister – som nå står frem som forsvarere av standpunkter som deler av venstresiden har forlatt. Eksemplet over er ekstremt, men langt fra unikt. I Frankrike er nå Nasjonal Front den tydeligste forsvareren av 35 timers arbeidsuke etter at Sosialistpartiet, på tross av massive streiker og protester, endret arbeidsmiljøloven. Men vi har også sett det i Norge, som da Frp var eneste parti på Stortinget som stemte nei til pensjonsreformen, en reform som har vist seg å ha en tydelig klassekarakter.

Også i mellomkrigstiden var man stilt overfor dette problemet. Kan man trosse berøringsangsten, vil man fort innse at deler av fascistenes og nazistenes politiske program for arbeid og velferd hadde klare likhetstrekk med venstresidens, selv om det politiske utgangspunktet var – og er – grunnleggende forskjellig.

Også i dag opplever store deler av den vestlige befolkningen at de er sviktet – delvis med god grunn. Arbeidsledigheten er skyhøy i deler av Europa. I Storbritannia startet året med at Røde Kors omtalte det en gang så stolte National Health Service – Europas første heloffentlige helsetibud med lik og gratis tilgang for alle – som å være i en humanitær krise. I Norge gråter renholdere på jobb av utmattelse, lønnen i privat sektor har stagnert og de som har havnet i et eller annet utføre, kvernes inn et Nav-system som rigges for å betale ut minst mulig.

Når arbeid, helse og økonomisk trygghet ikke lenger er tilgjengelig for store deler av befolkningen, er det kanskje ikke så rart at mange er misfornøyde, opplever at venstresiden har sviktet og lar seg forføre av en retorikk med klare syndebukker?

Det hjelper ikke å lukke øynene. Ei heller å lulle seg inn i nitidige diskusjoner om forskjeller mellom da og nå og mellom høyrepopulisme og fascisme. Trusselen fra ytre høyre er konkret. Den trenger konkrete politiske svar. For med mindre noen plutselig finner en mirakelkur for økonomisk, politisk, sosial og klimamessig krise, kommer de politiske frontene til å hardne til i tiden som kommer. Desto flere som stiller seg på sidelinjen, jo større spillerom får ekstremistene.

Skal venstresiden kunne utgjøre en politisk kraft i tiden som kommer, må vi ikke bare gjenvinne troverdighet på økonomiske spørsmål, vi må også håndtere interne uenigheter med betydelig mindre hårsårhet. Og før vi roter oss bort i alle salgs kulturanalyser som dyrker frem de verdimessige uenighetene, må vi ikke glemme at verdikonflikter og fremmedfrykt ikke er et nytt fenomen. Tidligere var det nordlendingene som ikke fikk bolig og jobb i hovedstaden, samene som skulle assimileres, svenskene som tok jobbene og jødene som styrte verden.

Det rare er at noen trodde at konkrete, politiske konflikter var et tilbakelagt stadium. Akkurat som markedsliberalistene trodde de hadde vunnet for alltid etter murens fall, har mange på venstresiden lukket seg inne i en ­boble der man ikke trenger å ta politikken seriøst. De iakttar fra behagelig distanse med uendelige lag av ironi, med akademiske spissfindigheter eller moralisering. Hoderystende over «the deplorables», harselerende over rasistenes skrivefeil eller ved å ha seg frabedt ­meningsmotstand, tror de at de utøver politikk – eller at de kan heve seg over det.

Den historiske arbeiderbevegelsen var aldri kulturelt sett enhetlig, som en del arbeiderromantikere ser ut til å tro. Man samlet seg rundt noen økonomiske kampsaker. Ikke fordi økonomi betyr alt, men fordi det er avgjørende for oss alle og fordi det forener store deler av befolkningen. Det kalles et interessefellesskap, og det må reises på nytt. Samtidig kan venstresiden aldri kompromisse på den grunnleggende humanistiske verdien at alle mennesker er like mye verdt – uavhengig av klasse, kjønn, etnisitet og religion. Dessuten må vi ta klodens klima på alvor. Det er dette som skiller oss fra ytre høyre.

Min påstand er også at de som har den økonomiske klassekampen som sin primærvirksomhet, altså fagbevegelsen, faktisk er blant dem som har kommet lengst i den nødvendige integrasjonen av verdi-, miljø- og økonomikamp.

Resten av den politiske venstresiden kan ikke fortsette å ri sine private kjepphester i ensom majestet og forakte alle som ikke er hundre prosent enige med dem, eller ignorere det enkle faktum at ikke alle lever like økonomisk komfortable liv som oss i den norske skravleklassen. Feminister kan ikke fortsette å drite i at arbeiderne streiker utenfor. Urbanister kan ikke lenger riste overbærende på hodet over demonstrasjoner mot nedleggelser av lokalsykehus og lensmannskontorer. Klimaforkjemperne kan ikke bare fnyse av kravene om arbeidsplasser, også for folk som nå jobber i oljen. Alle disse prosjektene er dømt til å tape fordi de er grunnleggende splittende i en tid der vi mer enn noe trenger samhold og ­solidaritet.

Vi kan heller ikke legge ned våre politiske saker selv om våre argeste motstandere sier seg enige med oss. Vårt lille Norge er i uroens utkant. Likevel er det er på høy tid å brette opp ermene, se hverandre i øynene, lete etter allierte – og forsøke å skille skitt fra kanel. Vi har harde tider i møte.