- For Velferdsstaten - https://velferdsstaten.no -

Trondheimskonferansen 2021

I en krisetid foran Stortingsvalget – mobilisering for flertall for venstresidas partier. Hvordan styrke kampen mot økende forskjeller i samfunnet, privatisering, deregulering og markedsliberalisering.

Av Helene Bank, innlegg holdt for Trondheimskonferansen 30.01.21

Aller først – at Trondheimskonferansen i år er digital skyldes ikke bare koronaen, men at LO i Trondheim – og alle dere på skjermene hjemme som rammes av at forsamlingsretten kan bøtelegges, nekter at det skal hindre Norges viktigste og mest tradisjonsrike politiske verksted ikke skal være. Takk for det.

Jeg skal prøve å summere i tre punkt:

1) Mange av dere som kjenner meg og For velferdsstaten regner nok med å få høre et innlegg mot velferdsprofitører med dokumentasjon av hvordan Norge ser ut med Adolfsen-brødrene, Eli Sævereid og FUS barnehagene og Private barnehagers landsforbund (PBL), Stendi AS og finanskapital og skatteparadis. Men dere – det trenger jeg ikke å holde innledning om for dere – ikke for partilederne heller – de vet det, det ligger mye bra i programutkastene allerede, de har alle mye erfaring fra de siste årene. MEN de må tørre å stå imot Civita, Interesseorganisasjonen og velferdsprofitørene.

Vi har ikke vunnet kampen mot privatisering og konkurranseutsetting – men vi har vunnet definisjonsmakta såpass ingen av venstresidas partier mener det er lurt å privatisere – ingen tørr å si at de er for det. Velferdsprofitørene skriver leserinnlegg om at de er krenka over å bli kallt velferdsprofitører, og Attendo AB solgte seg ut av Norge i sommer, fordi de ikke lenger så at de kunne drive bærekraftig – altså med økende konkurranseutsetting og økende profitt. Bra jobba!!!

Under pandemien har regjeringens privatisering og markedsstyring skutt fart – mens vi sitter i stuene, eller jobber dobbelte vakter på skole, barnehage, sykehus og sykehjem.

Naomi Klein kaller det Sjokkdoktrinen – og har dokumentert hvordan kriser brukes til å feste grepet om fellesskapet med markedsliberalistiske reformer. Regjeringen har gjort det, og NHO, Spekter, Virke, PBL, eiendomsgigantene og finansaktørene har visst å føre en omvendt klassekamp – med mer ressurser og makt til de rike.

Men vi må fortsette å kjempe kampene – og politikken har vi allerede erfaring med i rødgrønne byer over hele landet.

2) Streikene i NHO avtalene 453 og 281, i bussektoren, og ankesaken mot Aleris/Stendi som Fagforbundet nå står i – og barnevernet som er så privatisert at alle rapporter forteller oss at slik det herjes med fellesordningen nå, alt dette går ut over de svakeste i arbeidslivet og svakeste av innbyggerne. Det øker forskjellene og det hindrer velferdsordningene i å handle sammen til gode for oss innbyggere i dette landet.

Gode velferdsordninger kan forbedre fordelingstallet Gini-koeffisienten med opp til 25%. Velferdsordningene er helt avhengig av en sterk fagbevegelse. De er dessverre ikke sunn fornuft for de som har mest. At kommunene kan og vil levere tjenester nært folk vet vi også. Kommunene er jo oss – men da kan vi ikke skvise dem økonomisk og slenge privatiseringsreformer over dem. Sterke kommuner er fordelende.

Men jeg vil tilbake til NHO-streikene for tariffavtaler –  et oppsamlingshit av virksomheter som er privatiserte, konkurranseutsatte og fraskilte fellesskapet, samt såkalt ideelle aktører som har gitt opp prinsippene og tariffhopper for å kunne delta i anbudskonkurranser, med ansatte som tjener 50-70.000 mindre enn kollegene i kommunen, for samme jobb. Det er virksomheter med større lønnsforskjeller enn i det offentlige – selv om det er fellesskapet som betaler.

NHO 453 og 281 er den stygge konsekvens av at våre politikere ikke skjønner forskjell på forretning og forvaltning – eller for å si det med Solbergregjeringen – ikke mener at offentlige tjenester er forskjellige fra andre tjenester og at kommersiell konkurranse er måten å drive offentlig sektor på.

Alle streikene i høst og vinter har dekket viktige prinsipper. Ikke bare lønn, men trygghet og sikkerhet for ansatte og oss som innbyggerne. Som bussjåførene som vil kunne gå på do og ta sikkerhetssjekken innafor arbeidstida. Den saken tapte de.

Den norske modellen har brukt å både inneholde forhandlinger om å dele årets produksjonsvekst og  for viktige prinsipper for arbeidslivet for å bygge samfunnet for kommende generasjoner – slik som arbeidstid, bedre pensjoner, velferdsreformer. Men det vi ser nå er at samtidig som regjeringen demonterer sektor for sektor av våre fellesordninger og rettigheter, så er arbeidsgiversida beinharde på at de ikke skal forhandle noe annet enn lønn. Og de virker trygge på at regjeringen ikke kommer inn som den tredje part i treparts-samarbeidet og løser flokene.

En ny regjering må ta den helt klare oppgaven å bidra til å utjevne maktforholdet mellom ansatte, fagbevegelse og fellesskap mot arbeidsgiverorganisasjoner som har hatt minst 8 år der de har fått hjelp til å styrke sin makt. Det krever insourcing og og drift i egenregi – og at anbud avvikles.

3) Velferdstjenestene er i hovedsak arbeidsintensive ytelser ofte til sårbare innbyggere. Det foregår, og har foregått en kontinuert kvalitetsutvikling i disse tjenestene basert på forskning og erfaring. Teknologiske nyvinninger innen disse tjenestene kan bidra til å bedre tjenestene, men i liten grad til å redusere de helt nødvendige møter mellom førstelinja i tjenesten og den innbygger som trenger ytelsen. Derfor trenger vi reell tillitsreform – medbestemmelse og rom for faglig skjønn.

Industriell produksjon og en del andre tjenestesektorer kan øke sin produktivitet, redusere arbeidskraftbehovet og dermed inntjening.  Velferdstjenester derimot vil i liten grad kunne redusere arbeidskraftbehovet selv om teknologi kan lette en del av oppgavene.

Fordi det er en tendens til å sammenligne produktivitetsvekst i offentlig or privat sektor, vil det alltid være et sterkt og økende press på ansatte i offentlige velferdstjenester for å kutte kostnader og lønn, samtidig med at industri og privat-sektor kan øke lønn i takt med sin produktivitetsvekst. I økonomiske termer kalles det Baumol-effekten. Noe likevektsøkonomer og konkurranseideologet ofte ser bort fra. Solberg-regjeringen har institusjonalisert det med ostehøvelkutt – ABE-reformen.

Å konkurranseutsette offentlige tjenester vil øke dette presset på lønn og arbeidsvilkår på tre måter

  1. Presset som ligger i samfunnet på forskjell mellom teknologisektorer og arbeidsintensive tjenester (Baumol-effekten)
  2. Det offentliges ønske om å konkurranseutsette for på kort sikt å spare penger på velferd.
  3. De kommersielle virksomheter forventer ikke bare avkastning på den kapitalen som er satt inn, men de forventer økende avkastning. Dermed blir press på lønn, pensjon, arbeidstid og tillegg presset eksponentielt over tid. Erfaringene er da også at kommersielle selskap som har drevet en stund ofte begynner å misligholde kontrakter, går konkurs eller plutselig og uforutsett avslutter kontrakter, fordi økende avkastning kommer i konflikt med de reelle kostnader og krav til kvalitet i tjenestene

Disse mekanismene er ikke et spørsmål om gode eller dårlige intensjoner hos eiere eller politikere. Det er en dynamikk i et markedsdrevet system innen tjenester som fellesskapet har valgt å drive og finansiere i fellesskap, fordi markedet ikke fungerer. Streiken og den tvungne lønnsnemd (januar 2021) i tariffavtalen NHO 453 – Fagforbundet og FO er et eksempel på et bunnivå i en konkurranseutsatt offentlig sektor som fortsatt har tariffavtale, på opp til 70.000 kr forskjell fra offentlig sektor. Mens tilsvarende arbeidstakere og virksomheter uten tariffavtale, og ansatte som tvinges til å jobbe som innleide konsulenter eller via bemanningsbyrå, og kanskje ikke kjenner sine rettigheter eller har usikker jobb kan jobbe under mye verre betingelser. Betingelser som bare unntaksvis avdekkes jfr Adecco-skandalen, Orange Helse-skandalen og betingelser som folk i blant andre Fagforbundets lokale tillitsvalgte møter rett som det er.

Derfor må en ny regjering anerkjenne at velferdstjenester skal være for folk, nær folk. De skal utføres av folk som er trygge i jobben, med faste hele stillinger og rom til å utøve skjønn til beste for innbyggerne. I motsetning til Solberg-regjeringen vet partiene i en rødgrønn regjering at offentlige tjenester er vesensforskjellige fra kommersiell drift. Bare slik kan en reell tillitsreform settes i verk. Ikke by oss noe smått!