- For Velferdsstaten - https://velferdsstaten.no -

NHOs distriktslureri

Av Cathrine Strindin Amundsen, For velferdsstaten. Trykt i Nationen 03.12.21

Det er ingen grunn til å la seg skremme av NHOs talltriksing om distriktenes avhengighet av kommersielle helse- og omsorgsleverandører. NHO frykter at ny regjering skal sørge for at skattefinansierte velferdstjenester drives av det offentlige selv eller i langsiktige samarbeid med ideelle aktører. Hurdalsplattformen gir nemlig klare signaler om mindre markeder og mindre fortjeneste for eierne av NHOs kommersielle helse- og omsorgsbedrifter.

Kalddusjen for NHO kom da partienes programmer var klare, og valgkampen viste at det gikk mot regjeringsskifte. Kanskje har de tenkt, hva kan få en distriktsvennlig regjering med et mektigere Senterparti på andre tanker? Svaret ble å bestille en rapport av analysebyrået Menon Economics med distriktsprofil.

I høst har NHO i en rekke lokalaviser spredd rapportens innhold i innlegget «Kommersielle helseaktørers viktige rolle i distriktene». Direktørene, Ole Erik Almlid (NHO) og Anne-Cecilie Kaltenborn, (NHO Service og Handel) sitt budskap er at «Distriktskommuner vil rammes hardest av å fase ut private helse- og omsorgsbedrifter». Etter budsjettavtalen med SV 30. november gjentok Kaltenborn budskapet i Dagsnytt 18. Dette er jo oppsiktsvekkende nyheter, men er det sant?

Ved nærmere ettersyn rettferdiggjør ikke rapporten skråsikre påstander om at distriktene vil rammes hardest. For å komme fram til konklusjonen har nemlig Menon Economics måttet ta kreative grep. Det første er at de ser på fordelingen mellom kommersielle aktører og ideelle aktører, altså fordelingen innen det private markedet. Analysebyrået vektlegger ikke forholdet mellom kommunale tjenester og private tjenester, altså hvor stort det private markedet er. Deretter er kommunene delt inn i tre delmarkeder: «lite sentrale kommuner», «mellom-sentrale kommuner» og «sentrale kommuner». Innenfor disse delmarkedene er det «lite sentrale kommuner» kjøper av kommersielle helse- og omsorgsdrifter, sammenlignet med det de kjøper av ideelle. Via denne øvelsen kom de fram til at prosentandelen av de «lite sentrale» kommunene som kjøper kun fra kommersielle aktører, er høyere enn i de to andre delmarkedene «mellom – sentrale» og «sentrale» kommuner.

Så lenge kommunen ikke har kjøpt tjenester av ideelle aktører, så brukes altså betegnelsen «avhengige av kommersielle», uavhengig av om de har kjøpt én eller mange tjenester. Hadde analysebyrået sammenlignet med tjenestene kommunene driver selv, så ville inntrykket av omfanget og «avhengigheten» sett helt annerledes ut. Det ville det også om de sammenlignet omfanget av kjøp fra kommersielle helse- og omsorgsbedrifter i «sentrale» og «lite sentrale» kommuner. Kommunene driver dessuten, uavhengig av sentralitet, oftest flere tjenester selv, enn de kjøper inn. Trolig drifter brorparten av de 209 «lite sentrale», mer av sine tjenester selv, enn flere av de 25 «sentrale» kommunene. Menon skriver da også at: «Vi ser imidlertid at andelen kommuner som ikke benytter private leverandører er klart høyere blant de minst sentrale kommunene, enn blant de mer sentrale kommunene.» Dette funnet vektlegger ikke NHO, men dette er også dokumentert andre steder.

Velferdstjenesteutredningen skriver for eksempel: «På fylkesnivå er det i Oslo at andelen kjøp fra private er størst for nær alle typer kommunale helse- og omsorgstjenester. Innenfor institusjonsplasser utgjør kjøp fra private leverandører 48 prosent av samlede driftsutgifter. I fylkene Hedmark, Telemark, Vest-Agder, Møre og Romsdal og Troms er tilsvarende andel kun 1 prosent.»

Det er ingen grunn til å la seg skremme av NHOs talltriksing. Derimot har NHO rett i at vi har nasjonale markeder for kommersiell drift av velferdstjenester til noen av de mest sårbare gruppene. Kommuner kjøper enkeltplasser av kommersielle institusjoner i egen kommune eller i andre kommuner. Enkeltinstitusjoner kan huse innbyggere fra en rekke kommuner samtidig, under ulike kontrakter og myndighet. Kommunen er ansvarlig for tjenesten, uansett hvor denne gis. Det er stor fare for at det demokratiske ansvaret for det helhetlige helse- og omsorgstilbudet svekkes, ved slik «outsourcing» av kommunens innbyggere.

Kommersielle virksomheter har også et nasjonalt marked knyttet til brukerstyrt personlig assistanse (BPA), ulike hjemmetjenester, barnevernstjenester med mer. Kommersielle aktører trekkes dit det er fortjeneste å hente, også i distriktene. Felles for tjenestekjøpene, er ofte at eierskapet sitter langt unna ansvarlig myndighet, kommunen.

De kommersielle helse- og omsorgsselskapenes marked er skapt ved at stat og kommune har redusert egen kapasitet og isteden kjøpt tjenester av slike selskap, der også det utenlandske eierskapet er økende. I tillegg til statens tilbaketrekking fra egne ansvarsområder, har ulike reformer lagt stadig større oppgaver til kommunene. Nasjonale politikere har sørget for økt kommunalt ansvar, uten at organisatoriske og økonomiske ressurser har fulgt med. Etter åtte år med høyreregjeringenes stramme kommunebudsjetter og målsetting om økt privatisering, har forutsetningene for kommersielle selskap vært gode. NHO kjemper for at dette skal fortsette. Hurdalsplattformen gir et tydelig signal om at regjeringen vil det motsatte.