Det er noen som må jobbe for at andre skal kunne dra på ferie.
Kanskje var det ingen bevisst undertone i det hun sa, bare min klasseanalyse som overfortolket. Uansett festet ordene seg i meg da jeg overlot en tom leilighet til to damer på min egen alder for at de skulle vaske den overleveringsklar. For det siste hun som førte ordet sa til meg var: You are free now.
Hun hadde på en måte rett, og det var ubehagelig. Jeg hadde kjøpt meg fri fra å gjøre en fullstendig nedvask av min gamle leilighet. Riktignok skulle jeg på jobb, så helt fri hadde jeg ikke. Likevel ligger klasseaspektet der: Min jobb er betydelig bedre betalt enn hennes. Det gir meg blant annet frihet til å kjøpe hennes arbeidskraft for å utføre en jobb jeg fint kunne gjort selv. Tolkningen min av hennes frihetserklæring ble også farget av at hun tidligere hadde fortalt at hun selv skulle flytte snart. Hun skulle ta flyttevasken selv.
Kanskje var det bare som maleren som helst maler sitt eget hus. Mer sannsynlig er det at det skyldtes det enkle faktum at arbeid verdsettes og lønnes svært ulikt. For at hun skal ha råd til å kjøpe slike tjenester av andre, må arbeidet hun kjøper verdsettes lavere enn hennes eget. De fleste som vasker andres hus har ikke mulighet til å prioritere kjøp av tilsvarende tjenester i eget hjem. For det er selvfølgelig til en viss grad en prioriteringssak, men i dagens Norge er det enorme forskjeller på hvor mye folk har å prioritere med.
Det er ikke tidsklemma som gir middelklassen mulighet til å kjøpe tjenester i hjemmet. Det er klasseforskjellene. Det er ikke mindre tidsklemme i familier som har dårligere betalt enn i familier med høyere lønninger. Kanskje snarere tvert imot. Større klasseskiller øker noen sin mulighet til å prioritere kjøp av tjenester i hjemmet, hjemkjøring av varer og et urbant liv i restauranter og barer, delvis på bekostning av andres mulighet til å gjøre det samme.
Selv flytter jeg altså i sommer, og har kjøpt hjelp til både utvask og selve flytteprosessen. I begge tilfeller har jeg forsøkt å være en bevisst forbruker. Det er ingen enkel øvelse å orientere seg i disse markedene, men det er alltid mulig å prioritere lønns- og arbeidsvilkår over pris. Da flyttemannskapet kom, lurte de på hva jeg, som hadde spurt om firmaet hadde tariffavtale og faste ansatte, jobba med. «Det er ikke mange som spør om det, skjønner du».
Han hadde ikke særlig tro på forbrukermakt for å endre situasjonen, men etterlyste heller sterkere interesse fra politikere med vilje til å regulere markedet. Kanskje kan vi øyne et håp om dette når Raymond Johansen nylig varslet at han vil gjøre kampen mot klasseskiller til en hovedsak i neste års lokalvalgkamp (VG 6. juli). Johansen trakk fram at når Oslo kommune rekommunaliserte sykehjemmene, så økte lønningene for de ansatte med opp til 120.000 kroner. Mange av tjenestene i den moderne økonomien, som renhold, flytting, bud, restauranter og sykehjem, er arbeidsintensive. Det vil si at hovedkostnaden er de ansatte, og at det er tett sammenheng mellom pris og arbeidsvilkår. Store deler av den moderne arbeiderklassen jobber i slike tjenesteyrker, i privat eller offentlig sektor. Om du ønsker å se alt dette i bilder, bruk et par timer i sommer på å se filmen «Sorry We Missed You» (2019) med Klassekampens dekning av den norske budbilbransjen i bakhodet.
For min del, har jeg endelig virkelig fri. Når du leser dette, har jeg ferie. Under pilotstreiken sirkulerte bilder på sosiale medier som forsøkte å minne folk på at ferie er en rettighet kjempet frem gjennom kollektiv kamp. For selv om det var irriterende for noen at streiken ødela denne ferien, så er det slike arbeidskamper som har sikret oss retten til ferie i det hele tatt. I deler av dagens arbeidsliv er verken fast lønn, skikkelige arbeidsforhold, ferie eller mulighet for familieliv lenger en selvfølge. Det eneste mulige svaret er nye arbeidskamper og viljesterk politikk.
Kampen mot klassesamfunnet tar utgangspunkt i den enkle grunnideen om at alle mennesker er like mye verdt og har lik rett til å leve gode liv. Da er det vanskelig å forsvare så store klasseforskjeller som vi har dagens Norge. At det er verre i andre land, er ingen unnskyldning. Ei heller bør det være en unnskyldning å si at man ikke visste. La oss derfor snakke mer om klassesamfunnet – selv midt i fellesferien. Selv den gjelder dessverre for stadig færre av oss.
…
Kommentar av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i Klassekampen 19.07.2022