Dette har debatten om laksenæringa vist: Lobbyisten er leiesoldat i krigen om virkelighetsbeskrivelsen.
Mobiliseringen mot grunnrenteskatt på havbruk fikk meg til å lete fram en to år gammel Facebook-tråd. Under arbeidet med en bok om den norske laksenæringen stilte Simen Sætre et interessant spørsmål på sin vegg: «Det finnes en oppfatning om at rikdom gir makt. Men hvor er dette best beskrevet og dokumentert? Hvilke kanaler til makt er aktuelle? Hvordan skjer denne transformasjonen fra formue til makt?»
Eksempler fra laksenæringen hadde Sætre nok av. Noen av dem samlet han, sammen med Kjetil Østli, i boka «Den nye fisken – om temming av laksen og alt det forunderlige som fulgte» (Spartacus 2021). Det Sætre derimot etterlyste, var analyser og forskning. Ut ifra eget arbeid med velferdsprofitørene og svarene på Sætres vegg (til sammen ekte svogerforskning) virker det som at omdanningen av penger til makt er lite belyst i norsk offentlighet. Makt- og demokratiutredningen 1998–2003 ble etter sigende avvist som irrelevant av hovedutrederen selv, Øivind Østerud. I fredagens Morgenbladet skriver en annen nestor i norsk samfunnsliv, Gudmund Hernes, med lakseskatten som eksempel, at «I dag må vi legge et tredje ledd til Rokkans spissformulering om samspillet og styrkeforholdet mellom de to kanalene – valgkanalen (den numeriske) og organisasjonskanalen (den korporative): ‘stemmer teller, men ressurser avgjør’. Og penger taler!»
Hvis vi vet lite om våre kapitalisters strategier for å påvirke politikken, altså hvordan de får penger til å snakke, står vi også svakt rustet til å avsløre og bekjempe dem. Lobbyisme er en kjent måte å gjøre rikdom om til makt på, men fenomenet er dårlig forstått og reduseres gjerne til skjult påvirkning, bakromsmøter og svingdører til politikken. Da undervurderes det kraftig at den offentlige opinionen fortsatt er avgjørende i et demokrati. Hernes omtaler lobbyister som «guns for hire». Uttrykket er godt, men vi kan også si det på norsk: Lobbyister er kapitalens leiesoldater.
Her i avisa 16. november sier Sætre om grunnrentedebatten at «når eierne sier de må legge ned, er det ikke rart folk går i fakkeltog. Men vi har lite informasjon om hvordan disse regnestykkene ser ut internt i selskapene, og hva som er reelt og hva som er skremselspropaganda for å presse regjeringen».
Det er stor forskjell på at det er krise, og at noen skaper inntrykk av krise. Det er denne krigen om virkelighetsbeskrivelsen lobbyistene leies inn til. Der ser de ut til å operere etter tanken om at det første som dør i krig, er sannhet. Det er jo avgjørende hvorvidt grunnrenteskatten faktisk gjør næringen lite økonomisk bærekraftig, eller om resultatet av skatten heller er at kapitaleierne må ta til takke med noe mindre overskudd. Folk går gjerne i fakkeltog for arbeidsplasser, men er mindre villige til å demonstrere for at de aller rikeste skal få fortsette i dagens tempo med å bli enda rikere.
Sætre sier også at de tillitsvalgte er prisgitt informasjon fra selskapet. Her kan dragkampen om regulering av de private barnehagene vise at det ikke trenger være slik.
For en del år siden fikk Private barnehagers landsforbund med seg mange ansatte, foreldre og barn (!) på protester mot forslag om å stramme inn eiernes profittmuligheter. Siden da har fagbevegelse, forskning og politikk jobbet iherdig for å etablere et kunnskapsgrunnlag som slår huller på barnehageeiernes påstander om dårlig økonomi. Da fagforeningene streiket mot PBL i høst, var sympatien for eiernes argumenter betraktelig mindre, ettersom kunnskapen om sakens realiteter var betydelig høyere.
Det er intet nytt i at kunnskap gir makt. Men den rødgrønne storfamilien har forsømt denne kjensgjerningen over lengre tid. Under mange år med fokus på kommunikasjons- og mediestrategi, er systemkritikk, sakkunnskap, organisasjonsbygging og skolering forsømt. Dette kan neppe symboliseres sterkere enn at ansatte, delvis sponset av fagbevegelsen, demonstrerte foran Stortinget i ført t-skjorter påskrevet «laksebaron». Det vi ser i grunnrentesaken, er at selv når regjeringen vedtar populær politikk, har de et dårlig utrusta bakkemannskap til å forsvare den. For mens kapitalen har sine penger til å kjøpe seg folk til å spre sitt virkelighetsbilde, har resten av oss «bare» den potensielle kraften i felles arbeidsinnsats.
…
Kommentar av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i Klassekampen 6.12.2022