Når markedsfundamentalismen skal utfordres, må ny kunnskap produseres.
Partiet for vanlige folk bør skaffe seg en elite, skrev politisk redaktør i Dagens Næringsliv, Frithjof Jacobsen (17. februar). Tre dager senere skrev Kristin Clemet «Avkommersialiseringsutvalget havarerte. Det er mer alvorlig enn du tror.» (Minerva 20. februar) Begge tekstene viser at det er mulig å være inne på noe sentralt og samtidig bomme fundamentalt.
Hos dem begge ligger nemlig en fordekt påstand om at politikken til Ap/Sp-regjeringen og det rødgrønne stortingsflertallet er ideologisk, mens Solberg-regjeringenes borgerlige politikk derimot var faglig forankret. Jacobsen skriver at dersom «Ap [skal] være partiet med høyest troverdighet for hvordan fremtidens Norge skal se ut, trenger det flere fagfolk». Når han videre etterlyser «teknokratiske miljøer som føler en tilknytning til Støres prosjekt», og samtidig hevder at «politikken [fra regjeringen] virker utformet på et rent politisk eller ideologisk grunnlag», setter han likhetstegn mellom dagens rådende markedsfundamentalisme og politisk nøytral faglighet. Dette styrkes av at Jacobsen mest av alt ser ut til å savne Stoltenberg I-regjeringen (2000–2001). Det sentrale spørsmålet for alle partier, og som Jacobsen elegant hopper over, er hvilken fagkunnskap deres faglige elite skal ha.
Stoltenbergs første regjering hadde klare markedsteknokratiske trekk. Det var ingen politisk suksessoppskrift verken for Arbeiderpartiet eller tilhengere av samholds-Norge. Siden 2001 er også markedsreformene fordypet og samfunnseffektene har slått ut; dramatisk økt økonomisk, sosial og geografisk ulikhet, sviktende beredskap, manglende forebygging, brutalisert arbeidsliv, overbyråkratisering, todeling av helsevesenet, kommersialisering av velferd, nedbygging av velferdsstatens sikkerhetsnett – og rovdrift på folk og natur.
Politisk endring fordrer en annen faglighet enn den som er rådende. Her kommer Civita-leder Kristin Clemets kommentar-maraton om Avkommersialiseringsutvalget inn. Hennes hovedpoeng ser ut til å være at avkommersialisering av velferden aldri kan være faglig, men kun er ideologi. Dette mente hun lenge før Avkommersialiseringsutvalget var oppnevnt, men Clemet har nå benyttet anledningen til å gjenta med påfallende iherdighet. I hennes verden er markedsløsninger rasjonelt og alt annet er virkelighetsfjernt.
Den store utfordringen for venstresiden er at denne holdningen går som et ekko gjennom store deler av byråkratiet, akademia og kommentariatet. Den nyliberale markedsstaten har, som andre politiske regimer, produsert et stort antall regimelojale kunnskaps-, tals- og maktpersoner. Når et politisk paradigme har virket over tid, forveksler samfunnselitene gjerne politiske valg med nøytral faglighet.
Det Clemet derimot har rett i, og som hun maner høyresiden til å ta på alvor, er at deres kunnskapsregime om markedets fundamentale fortreffelighet står for fall. Samtidig er det helt korrekt, som Jacobsen påpeker, at Støre-regjeringens markedskritikk trenger en sterkere faglig forankring dersom den skal få gjennomslag. Jacobsen er inne på en sentral politisk utfordring for alle som vil utfordre konkurranseideologiens overherredømme, nemlig at vi må ta kampen om kunnskapen og fagligheten.
Den fundamentale feilen hos både Clemet og Jacobsen, er påstanden om at markedskritikk og faglighet ikke lar seg kombinere. Politiske prosjekter som vil bøte på problemene som markedsrettingen har skapt, trenger naturlig nok enn annen faglighet enn den markedsteknokratiske. Avkommersialiseringsutvalget var en mulighet til det. Bedre kunnskap om veier til, og utfordringer med, avkommersialisering av velferden, vil ikke feie de politiske uenighetene av banen. Derimot kan det bidra til å flytte debatten fra påstander om faglighet mot ideologi over til en debatt om ulike politiske veivalg. Om det potensialet fortsatt kan realiseres, gjenstår å se.
Samtidig tårner det seg opp beviser for at nyliberal samfunnsteori ikke leverer etter lovnadene. Markedsstatens epoke er på hell. Spørsmålet er hvor lenge og harde dødskrampene blir. Og hva som kommer etter. Med premisset om at rødgrønn politikk er virkelighetsfjern ideologi, mens borgerlig politikk er faglig og nøytral, avspores effektivt den demokratiske samtalen allerede før den er i gang.
…
Kommentar av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i Klassekampen 28.2.2023