Mens ideelle velferdsaktører kjemper for livet, forsøker konkurrentene gi dem dødsstøtet.
I november satt jeg på tilhørerbenken i Borgarting lagmannsrett. Jeg ville se hvordan det utspiller seg når kommersielle selskaper bekjemper politiske vedtak gjennom bruk av jussen.
Velferdskonsernene Norlandia og Stendi gikk i fjor til sak mot Oslo kommune. Deres påstand var at et politisk vedtak om å utelukke kommersielle aktører fra en anbudsrunde om drift av sykehjem ikke var rettslig berettiget. Med henvisning til EØS/EU-retten vant konsernene i Tingretten, noe jeg skrev om i denne spalta 23. januar i år. Etter det anket kommunen og i nesten to uker gikk saken for Borgarting lagmannsrett. Dommen er ventet i disse dager.
Før retten var satt, fikk jeg en kaffe fra Stendi-direktøren, som hadde en til overs. Så åpnet jeg dagens medbrakte avis. Der skrev Rune Slagstad om hvordan nyliberale ideologer i årevis har boret hull i nasjonalstaters lovgivning. Han spurte om de endelig ville få has på selve demokratiet (Klassekampen 5. november). Den norske virkeligheten, med trivelige konserndirektører og kjentfolk på alle kanter kan forlede oss til å tro at det ikke er så farlig her i landet. Men også hos oss flyttes makten gradvis bort fra demokratiske prosesser til rettssalene og markedet. Konsernenes ønske om profitt ser ut til å trumfe det meste – også i Norge.
Uansett utfall i denne saken, er det viktig å belyse konsernenes strategier. I tillegg til det åpenbare forsøket på å undergrave et politisk vedtak som ikke tjener deres interesser, anførte de også et overraskende direkteangrep på selve konseptet «ideelle velferdsaktører i Norge». I tettpakkede notater fra konsernadvokatenes innledningsforedrag har jeg understreket sitatene «de ideelle tar seg god profitt», «Ideelle i Norge ligner de ikke-ideelle mer enn de frivillige» og «de norske ideelle aktørene er av en annen type enn det som EU-domstolen har vurdert».
I offentligheten har tilnærmingen fra de kommersielle ovenfor de ideelle velferdsaktørene vært helt motsatt av den man kunne bevitne i retten. Det har vært mer som å overvære pinlig åpenbar sjekking. «Alle gode krefter, det er oss, det!» «Vi private utgjør mangfoldet». Det har også vært ubehagelig å se på hvor lettsjarmerte de ideelle aktørene til tider fremstår. Selv om realiteten nok heller er at mange av dem er stive av skrekk, så er resultatet uansett en øredøvende stillhet. Få adresserer de åpenbare interessemotsetningene mellom de ideelle og de kommersielle aktørene innen velferden.
I retten var det derfor befriende å høre reine, juridiske ord for alle advokatpenga. Med Stendi og Norlandia-direktørene nikkende ved sin side gikk konsernadvokatene til direkte angrep. For å bevise at de ideelle er som de kommersielle gjennomgikk de årsrapporter, organisasjonsstruktur og pengeflyt i LHL (Landsforeningen for hjerte- og lungesyke), Kirkens Bymisjon, Lovisenberg og Diakonhjemmet. Dette var de ideelle organisasjonene som leverte inn anbud, og poenget var å vise at disse organisasjonene ikke skiller seg fra kommersielle leverandører. Hovedmålet var å undergrave hele konseptet ideelle velferdsaktører i Norge. Strategien var både å skille dem fra andre europeiske ideelle som har tydelig rettslig vern i EU og å sidestille norske ideelle med kommersielle aktører.
Ingen ideelle aktører tok turen for å se hvordan de blir omtalt og angrepet. På tilskuerbenken satt bare en gruppe heiende konserndirektører og meg. Det har heller ikke vært noe offentlig omtale av denne rettsrunden, selv om konsernenes strategi er å torpedere en bredt forankret politisk vilje til å ivareta ideelle aktører innen velferden.
Om konsernene skulle vinne denne enkeltsaken, kan politikken likevel redde de ideelle om viljen er der. For mens dommerne har gjort sine vurderinger, fikk SV gjennomslag i budsjettforhandlingene for at regjeringen i inneværende stortingsperiode skal legge frem lovforslag til definisjon av og register for ideelle velferdsaktører. Skal et slikt arbeid få ønsket effekt, må de ideelle og deres allierte erkjenne at de er under direkte angrep – og hvor angrepet kommer ifra. Den kommersielle angrepsstrategien må analyseres hvis et fornuftig forsvar skal kunne rigges.
Kommentar av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i Klassekampen 17.12.2024