I en mørk og usikker verden, må vi minne hverandre på at lys og håp også finnes.
Det er lett å la seg rive med og trykkes ned i en verden som virker å gå av hengslene. Et bidrag til å unngå passivitet og avmakt er å vise hverandre hvor vi finner lys i mørket. Selv har jeg de siste ukene funnet håp i et standupshow, langt ute på norsk høyreside og i tysk debatt om budsjettdisiplin. I tillegg ble jeg nylig minnet på hvor fantastisk den lokale fotballklubben vår er.
Stand-up showet «Et takkebrev til Saddam» er ifølge NRK «et humorfaglig mesterverk om hva som skjer med en flyktningfamilie som gjennomgår de mest traumatiske hendelsene mennesker kan utsettes for, for deretter å havne i Mysen». Det Galvan Mehidi gjør er å vise alt vi tar for gitt i Norge. Frihet, trygghet, demokrati og drømmen om at sex i russetida faktisk kan skje. Dette showet minnet meg på kulturlivets samfunnskraft. I alle dets former bidrar kulturlivet til at vi får gjenoppdage kraften i det mellommenneskelige. Gjennom andres fortellinger kjenner vi ikke bare vår egen sårbarhet, men også menneskets styrke og potensialet for solidaritet. En stor takk til Galvan Mehidi for å holde humanismens fane høyt og inderlig godt, og til alle andre som igjen og igjen vrenger sin sjel og deler fra sitt liv gjennom kunst og kultur.
En takk går også til noen av dem jeg ellers er mest uenig med i norsk samfunnsdebatt: Bård Larsen i den markedsfundamentalistiske tankesmia Civita – og Vebjørn Selbekk, en av landets tydeligst kristenkonservative stemmer. Takk for at dere er våkne nå og tar demokratiet i forsvar når det gjelder. I siste Morgenbladet påpeker Selbekk at Trump representerer et revolusjonært syn på verden, ikke et konservativt. «Nå blir det et spørsmål om du tenker selv.» Det offentlige oppgjøret med trumpismen på ulike deler av norsk høyreside kan være det som redder vårt demokrati fra nyfascismen.
Noen andre som fortjener positiv oppmerksomhet, er de tyske kristendemokratene (CDU) og sosialdemokratene (SPD). På vei inn i regjeringskontorene har de lansert en plan for å oppheve Tysklands selvpålagte budsjettdisiplin og gjeldstak som ble grunnlovsfestet etter finanskrisa. Deres forslag er at forsvarsutgifter som overstiger én prosent av BNP skal unntas budsjettreglene, at det opprettes et separat fond på 500 milliarder euro for infrastrukturinvesteringer, og at delstatenes budsjettregler mykes opp for å hindre kutt i velferden. At dette kommer fra nettopp CDU og SPD, kan få stor betydning for europeisk politikk – uansett om de får gjennomslag eller ikke. Som kansler fra CDU var Angela Merkel i en årrekke den store forsvarer av budsjettdisiplin i EU. Særlig kjent er nok feiden med den nyvalgte venstreregjeringen i Hellas i 2015. Fra starten av 2000-tallet var SPD sentrale i å legitimere velferdskutt langt inn på venstresiden med sin Agenda 2010. En skikkelig håpefull analyse er at Tyskland nå kan innta motsatt rolle enn på 1930-tallet. I møtet med datidens økonomiske og politiske krise gled Tyskland inn i nazismen. Den gang var det USA som med New Deal tok lederrollen for utbygging av et sosialt demokrati med offentlig velferd og regulert kapitalisme.
En siste takk går altså til sportsklubben Forward. Der koster det kun 100 kroner i året for alle mellom 5 og 19 år som vil spille organisert fotball. I den lokale storklubben, Vålerenga, koster det derimot 2500 kroner for fireåringer, 4500 for elleveåringer og opp til 19.200 for 14–16 åringer. Forward går rundt på enorm frivillig innsats, herdig søknadsskriving til kommune, stat og stiftelser, gratisarbeid fra trenerforeldre og prinsipper som at man låner og leverer tilbake drakter og jakker fremfor at alle kjøper hvert sitt. I tillegg til å være en inkluderingsmaskin, skaper klubben tilhørighet til et lokalsamfunn midt i storbyen. Etter mange år på sidelinja skal jeg nå delta på årsmøtet i morgen og fremover sitte i klubbens kontrollutvalg. Det er små oppgaver jeg har tatt på meg, men noen må gjøre dem også. Alle kan bidra med noe og alle bidrag teller, særlig nå.
Det finnes håp både i dem som nå våger tenke nytt, og i dem som orker nok en runde av det samme, hos alle som inviterer nye med, og alle som sier ja til små eller store oppgaver. Håpet finnes i menneskene rundt oss og alt vi skaper. Nå mer enn på lenge, må vi minne hverandre om akkurat det.
Kommentar av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget stod på trykk i Klassekampen 18.3.2025