Når Høyres byrådsleder lar ideologisk markedstro styre politikken, er det dårlig nytt både for velferdstjenestene og den offentlige pengebruken.
I intervju med Klassekampen 30. oktober gjør Høyres byrådsleder i Trondheim Kjetil Reinskou det klart at han vil fortsette sin ferd mot privatisering, trass i byrådets to havarerte privatiseringsforsøk.
Først ville byrådet privatisere deler av kommunens Bo- og aktiviseringstilbud (Boa) til folk over 18 år med funksjonsnedsettelser. Anbudskonkurransen resulterte i kun én privat tilbyder, og byrådet måtte slukøra innse at det «ikke var grunnlag for konkurranse». Også hjemmetjenesten skulle privatiseres, ved å innføre fritt brukervalg. Men visa gjentok seg, og ingen private aktører leverte tilbud. «Lærdommen var at de kommunale enhetene drev effektivt», har Reinskou sagt, og med det skulle en kanskje tro at saken var avgjort.
Så enkelt er det tydeligvis ikke for Høyre i Trondheim. Privatiseringen tar nemlig bare litt lengre tid, sier byrådslederen nå, «fordi vi må bygge opp markedet fra bunnen av». Det er jo nesten så man ikke tror det man leser. Hvorfor skal det offentlige bygge et marked for velferdstjenester som er fullfinansiert av det offentlige selv?
Å «bygge et marked» og regulere private aktører krever omfattende ressurser. Avkommersialiseringsutvalget (NOU 2024:17) fastslo at regulering av kommersielle aktører krever kompetanse og ressurser, som utløser mer byråkrati. Både dette utvalget og velferdstjenesteutvalget, som Solberg-regjeringen satte ned, fant at de samlede kostnadene ved privatisering, kalt styringskostnader, kan gjøre konkurranseutsetting dyrere enn offentlig egenregi. Det er dårlig nytt for kommuner som Trondheim med en svært pressa økonomi.
I byrådslederens iver etter å «sikre reell valgfrihet» forsvinner babyen ut med badevannet. Valget mellom forskjellige private aktører, såkalt fritt brukervalg, handler om hvem som leverer tjenestene, og ikke om tjenestenes innhold. Brukermedvirkning derimot, handler om å gi de som mottar tjenestene mulighet til selvbestemmelse.
Brukermedvirkning forutsetter at ansatte har tid til å bli kjent med og lytte til dem de skal hjelpe og mulighet til å imøtegå enkeltindividets behov. I dag opplever mange offentlig ansatte at det er for lite ressurser til den delen av jobben, og det er det byrådet burde gjøre noe med. Isteden jobber altså byrådslederen for løsninger som vil gjøre brukermedvirkning enda vanskeligere.
Velferdstjenester er arbeidsintensive tjenester hvor kostnader til ansatte utgjør den største utgiftsposten, normalt om lag 80 prosent. For å tjene penger på offentlig finansierte velferdstjenester er det derfor på utgifter til de ansatte de kommersielle aktørene ofte sparer. Det kan innebære færre folk på jobb og svekkede arbeidsvilkår, som går direkte utover de ansattes tid og mulighet til å skape brukermedvirkning.
Samfunnet er også helt avhengige av at unge mennesker søker seg til velferdsyrkene for å møte de økte velferdsbehovene. Statistisk sentralbyrå (SSB) har fastslått at kommersielle aktører i gjennomsnitt har 9 prosent lavere lønnsnivå enn de offentlige og ideelle. Privatisering i andre kommuner, som Oslo, har gått hardt ut over de ansattes lønns- og pensjonsvilkår. Denne høyrepolitikken er en veldig dårlig rekrutteringsstrategi til velferden.
Velferdstjenestenes samfunnsoppdrag ødelegges når ideologisk markedstro blir overstyrende. En velferdsstat for alle må bygges på en solid forståelse av hvordan velferdstjenestene fungerer i praksis, og hvilke rammer som må skapes for å styrke den.
Velferdstjenester av høy kvalitet handler om god offentlig styring, skikkelige lønns- og arbeidsvilkår og kompetanseutvikling – ikke om å sløse bort fellesskapets penger på å bygge markeder.
Skrevet av Magnus Westbye, rådgiver i For velferdsstaten
Innlegget ble publisert i Adresseavisen, 6.11.25