På høy tid at helseministeren slutter å la innkjøpsbyråkratene få avgjøre hva som er hensiktsmessig.
Da Stortinget 7. mai debatterte om ideelle aktører skal få en større plass i den private delen av den offentlig finansierte helsetjenesten, ville ikke helseministeren svare på om han vil øke den ideelle andelen. Isteden understreket Vestre sin «pragmatiske» holdning og at det er opp til helseforetakene å avgjøre hva som er hensiktsmessig. Sp, KrF og Rødt gjentok på ulike måter sin skuffelse. Til slutt var Vestre så oppgitt at han utbrøt: «Hvis det er behov for at jeg nok en gang skal si hvor viktig de ideelle er i offentlig tjenesteyting, så halleluja for de ideelle!»
Problemet er at det ikke holder med støtteerklæringer til ideell sektor, dersom målet er at de ideelle skal bli flere og de kommersielle aktørene færre. Hvis ikke helseministeren bidrar med konkrete virkemidler og politisk handling, vil avviklingen av ideell sektor fortsette. Det Vestre kaller pragmatisme er i virkeligheten ikke noe annet enn å overlate viktige helsepolitiske beslutninger til helseforetakenes innkjøpsbyråkrater. Selv Bent Høie som Høyres helseminister hadde tydeligere formuleringer i oppdragsdokumentene til helseforetakene om prioritering av de ideelle, enn det Vestre til nå har hatt.
Helseforetakenes innkjøpspolitikk med åpne anbudskonkurranser fører over tid til at de ideelle aktørene taper, mens de kommersielle vinner fram. Dette er slått fast i to store offentlige utredninger om private aktører i velferdstjenestene, Velferdstjenesteutvalget under Solberg-regjeringen og Avkommersialiseringsutvalget under Støre-regjeringen.
Å gå bort ifra åpne anbud der ideelle konkurrerer med kommersielle aktører er et konkret virkemiddel som vil gi effekt for ideell sektor. Etter en rettslig avklaring i Høyesterett som sier at det er fullt lovlig innenfor EØS- retten å prioritere ideelle aktører, så er det nå heller ikke flere juridiske unnskyldninger igjen.
Vestre har gjentatte ganger forklart sin såkalte pragmatisme med at han mener det viktige er at det er det offentlige som finansierer, stiller kravene og har kontroll, ikke hvem som driver velferdstjenestene. Vestres problem er at hans bedriftsøkonomiske innstilling ikke lar seg oversette til offentlig finansierte helsetjenester. Det er forskjell på å drive helsepolitikk og å drive møbelfabrikk.
I spesialisthelsetjenesten, som består av tusenvis av pasientmøter, er kvalitet vanskelig å måle og kontraktsfeste. Det er også krevende gjennom kvalitetsmåling å vite hva som ble bestilt av utfører uten å drive omfattende kontroll og tilsyn. Dette er også slått fast i nevnte offentlige utredninger og ikke minst en rekke ganger av folk med skoa på, altså ansatte i helsetjenestene.
Med jevne mellomrom dukker det derfor også opp saker som kan ha gitt alvorlige utfall for pasientene som er berørt, og hvor helseforetakene er usikre på om de har fått tjenestene de har betalt for. Medi 3-skandalen omtalt i Aftenposten 07.05 er et eksempel. Der har Statsforvalteren avdekket minst 16 alvorlige avvik hvor syv tilfeller dreier seg om at klinikken har oversett kreftsykdom. Helse Sør-Øst peker på høyt arbeidspress og lav bemanning hos Medi 3 som årsaker til avvikene. Etter avtalen skulle seks leger utføre undersøkelsene, men så viser det seg at kun to leger har hatt ansvaret for 3000 undersøkelser.
I Helse Nord er selskapet Spesialistlege under etterforskning av Økokrim og lagt ned etter at det ble avdekket grov feilfakturering. Blant annet har pasienter fått fem til ti timer med behandling, mens det er fakturert for opptil ti ganger så mange timer.
Et annet eksempel på manglende kontroll kom i februar 2023 da NRK avslørte at Unilabs sendte røntgen- og MR-bilder til Romania for analyser uten å ha informert verken helseforetakene eller norske myndigheter. Dagen etter at avtalen ble kjent, avsluttet Unilabs avtalen med den rumenske klinikken etter sterkt press fra Helse Sør-Øst, som reagerte på at rumenske leger uten norsk godkjenning hadde deltatt i arbeidet.
Disse eksemplene er ikke enestående. Helseforetakene har et stort antall avtaler med private aktører og sakene som avdekkes viser at det offentlige helsevesenet er sårbare for mislighold. Pasienter kan ikke selv avdekke kvalitetsfeil slik man ofte kan som varekunde og det er verken gjennomførbart eller ønskelig for det offentlige å kontrollere enhver pasientkonsultasjon.
Stortinget, med Arbeiderpartiet som del av flertallet, vedtok også 7. mai at regjeringen innen utløpet av 2026 skal sende på høring forslag om lov om registrering, inkludert en juridisk definisjon av ideelle velferdsaktører. Regjeringen må nå levere på det stortingsflertallet ber om. Det er nemlig ikke første gang Stortinget ber regjeringen om dette og det er ved utgangen av 2026 hele tre år siden Avkommersialiseringsutvalget anbefalte det samme. En juridisk definisjon og et register vil gjøre det enklere for stat og kommuner å prioritere ideelle aktører dersom de ønsker det.
Hvilke private aktører som slippes inn i helsetjenestene våre har stor betydning for om vi også i framtida skal ha en trygg fellesfinansiert helsetjeneste med befolkningens tillit og som treffer hele befolkningen, når de trenger det, der de bor. Derfor er det på høy tid at Vestre slutter å la innkjøpsbyråkratene få avgjøre hva som er hensiktsmessig.
Alternativet til anbudsorganisering og et mylder av aktører, er at tjenester drives i offentlig egenregi og i langsiktige samarbeid med ideelle aktører, på de områdene der ideelle aktører uten profittmotiv kan tilby gode tjenester.
Helseministerens jobb er å drive helsepolitikk, følge opp stortingsflertallets vedtak og sørge for en offentlig helsetjeneste som ivaretar pasienter og samfunnets behov for kontroll.
Skrevet av Cathrine S. Amundsen, nesleder i For velferdsstaten
Innlegget ble publisert i Dagsavisen, 15.5.26