Illustrasjonsfoto: Tom Henning Bratlie
Vi har bygget velferdstjenester som er avhengige av et fungerende boligmarked. Når markedet svikter, svekkes også velferden.
Fra midten av 1990-tallet har boligen fått en stadig mer sentral rolle i hvordan vi strukturerer velferdstjenestene våre. Gjennom den «boligsosiale vendingen» ble boligfeltet en integrert del av velferdspolitikken og fattigdomsbekjempelsen.
Vendinga bebudet en dreining vekk fra de tradisjonelle institusjonene, over til å bo hjemme og motta tjenestene lokalt.
HVPU-reformen i 1991 markerte skillet fra at psykisk utviklingshemmede skulle bo i store institusjoner til å bosettes i hjemkommunen og egne boliger. Innen psykisk helse- og rusarbeid har det vært nedbygging av institusjonsomsorg og økt vekt på kommunale boliger. Samhandlingsreformen i 2012 bidro til et større kommunalt ansvar for helse- og omsorgstjenester. I eldreomsorgen er en hovedstrategi at eldre skal bli boende hjemme så lenge som mulig. I 2024 la regjeringen frem en ny strategi for barnevernets institusjonstilbud, med et uttrykt ønske om at flere barn som ikke kan bo hjemme skal få hjelp i kommunale botiltak.
Gjennom den boligsosiale vendinga har et godt boligtilbud blitt avgjørende for å yte gode velferdstjenester. Det innebærer at andre velferdspolitiske tiltak ikke nytter uten at målgruppene «bor trygt og godt», fastslår boligforsker Jardar Sørvoll i rapporten «Norsk boligpolitikk i forandring 1970-2010». Da er det et kritisk problem for velferdsstaten når boligmarkedet svikter.
Det «ordinære» boligmarkedet har de siste tiår vært prega av enorm prisvekst, og boligmarkedet fungerer som en ulikhetsmaskin. Prisveksten har bidratt til økt formue for eiere, mens andelen boligeiere blant lavinntektshusholdninger har sunket siden 90-tallet.
Det kommunale boligmarkedet er på sin side underdimensjonert, og mange står i kø for å få en kommunal bolig. Flere kommuner må leie dyrt og dårlig av private aktører for å møte innbyggernes behov. Det er spesielt prekært i hovedstaden. Den offentlige boligsektoren i Oslo beskrives som den mest residuale, behovsprøvde og markedsstyrte boligsektoren i Europa, av Siri Osnes i Tidsskrift for boligforskning.
Når velferdstjenestene over tid har blitt strukturert rundt boligens rolle, får det konsekvenser for velferden når boligmarkedet svikter og virkningsfulle tiltak for den kommunale sektoren uteblir.
Eldre skal bo hjemme, men mangel på egnede boliger er en stor utfordring. Spesielt i distriktskommuner preget av lav eller ingen boligbygging, lav omsetning og ensidig botilbud. Resultatet er ifølge Husbanken at mange eldre blir boende i boliger som er dårlig tilpasset til å kunne bli boende hjemme og leve selvstendige liv ved redusert funksjonsevne. Det er et gap mellom tjenestebehovet og tilbudet av boliger, skriver de. Slik svekker boligmarkedet eldre sin velferd.
I barnevernet rulles kommunale botiltak som Foyer-modellen ut. Modellen, som rettes mot sårbare unge i overgangen til selvstendig voksenliv, gir positive resultater. Men den hindres av en kritisk mangel på gode, kommunale utleieboliger. Tiltaket treffer ifølge forskning på både det regjering og fagpersoner etterspør. Men i flere kommuner peker ungdommene på at boligene er nedslitte og lite egna, mens kommuner som ønsker å sette i gang med tiltaket stoppes av kommunal boligmangel.
For personer med samtidig rusmisbruk og psykiske lidelser har Riksrevisjonen varsla om økende bostedsløshet, at mange kommuner mangler egnede boliger og at andre grupper prioriteres i den kommunale køen. Forskningssenteret BOVEL fant i boka «Velferdsstatens botilbud» at 86 prosent av kommunene de undersøkte manglet egnede boliger til denne gruppa.
Husbanken viser i sin boligsosiale monitor at mange personer med utviklingshemninger ønsker å eie egen bolig, men likevel er eierandelen på kun 25 prosent.
I av-institusjonaliseringens kjølvann har boligen fått en sentral rolle i velferdstjenestene. Dagens boligmarked gjør ikke boligen i stand til å spille rollen den har blitt gitt. Det har skapt et urovekkende gap mellom behovet for gode boliger for å skape gode velferdstjenester, og tilbudet i boligmarkedet.
Når behovet øker mens nødvendig boligpolitikk uteblir, skapes en nedskjæring i velferden. Mens antall kommunale boliger har stått på stedet hvil over tid, har samtidig boligen fått et forstørra mandat i velferdstjenestene og antall lavinntektsfamilier har økt. Den reduserte tilgangen på kommunale boliger beskrives som en stille innstrammingspolitikk av NTNU-forskerne Skjefstad med flere i forskningstidsskriftet NSWR.
En offensiv boligpolitikk handler om å sikre grunnmuren for de hjemmebaserte velferdstjenestene så mange i dag er avhengige av. Den boligsosiale vendinga gjorde boligen til en bærebjelke i velferdsstaten, da trengs politikk som gjør boligen i stand til å bære vekta den har blitt gitt.
Skrevet av Magnus Westbye, rådgiver i For velferdsstaten
Innlegget ble publisert i Klassekampen, 18.8.26