Hvorfor avpolitiseres Folketrygden i statsbudsjettet på linje med Kongehuset og Høyesterett?
I sommer var jeg på nippet til å kaste meg over tastaturets CAPS LOCK for å klage til alle ansvarlige for denne avisas ministerkåring. I seg selv synes jeg Ministerens mester var en artig agurktid-føljetong. Men hvorfor bidrar Klassekampen til å skyve en tredjedel av statsbudsjettet og et av vårt samfunn viktigste politiske grunnpilarer ut av politikken?
Det ble ikke noe e-post. Feriemodusen tok overhånd. Sinnet roet seg. Men tilbake på jobb gnagde spørsmålet fortsatt. Kjernen i min irritasjon var grafikken som fulgte med hver artikkel. Dette var grunnlag for sammenlikningen mellom ministerne, men ble lett absurd i analysen av Arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng. For bortgjemt i en forklarende tekst sto det: «Grafikken viser hvordan statsråden scorer på ulike parametere (rødt) sammenliknet med gjennomsnittet i regjeringen (grått). Dataene er basert på departementenes budsjetter (unntatt Folketrygden), medieomtaler i 2026, samt taletid og besvarte spørsmål i Stortinget de to siste sesjonene.» Fant du feilen?
De har tatt ut Folketrygden! Folketrygden, som altså samler hele det økonomiske sikkerhetsnettverket i velferdsstaten og utgjør omtrent en tredjedel av statsbudsjettets utgifter, var helt borte fra analysen. Riktignok var Stensengs ansvar for NAV, som i dag forvalter Folketrygden, nevnt i analysen, men ministerens ansvarsandel i statsbudsjettet og regjeringen var avspist med et budsjett på rett under 74 milliarder. Det gjorde at Kommunal- og distriktsministeren og Helse- og omsorgsministeren var statsrådene med størst budsjettansvar, med sine 289 og 257 milliarder.
Det finnes lite i vårt land som er mer politisk enn Folketrygden. Debattene om sykelønn, pensjon, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd, sosialhjelp og NAV raser daglig. Hvor mye penger som følger de ulike ordningene og hvordan de innrettes har avgjørende betydning for hvordan livet til de fleste av oss blir. Folketrygden er det som skiller Norge fra de fleste land i verden fordi den, sammen med fellesfinansiering av tilnærmet gratis helse, utdanning og velferdstjenester, utgjør velferdsstaten. Folketrygdens formål er å gi økonomisk trygghet gjennom inntektssikring ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall. Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper, og gi hjelp til selvhjelp for at den enkelte skal klare seg selv best mulig til daglig. Hvordan er det mulig å ta alt dette ut av en sammenliknende analyse av regjeringens ministre? HVORFOR, KLASSEKAMPEN, HVORFOR?
Ute av caps lock-tåka viste det seg at svaret var enkelt: Det er visst sånn vi gjør det her i landet. Etter et par minutters leting fant jeg ut at kilden til Klassekampens statistikk var statsbudsjettet for 2026, versjon Saldert budsjett vedtatt i Stortinget høsten 2025 (Blå bok). På side 6 finnes en oversikt over budsjettet til de ulike departementene, samt til Det kongelige hus, Regjeringen, Stortinget, Høyesterett, statsbankene, statlig petroleumsvirksomhet, statens forvaltningsbedrifter, Statens pensjonsfond utland – og Folketrygden. I statsbudsjettet for 2026 er det avsatt 744 milliarder til Folketrygden. Selv om Arbeids- og inkluderingsdepartementet er oppført med 74 milliarder, har ministeren også ansvaret for Folketrygden gjennom NAV.
Problemet ligger altså dypere enn Klassekampens ministerkåring. Dette unnskylder den politiske redaksjonen langt på vei, men de politiske grunnspørsmålene består. Hvorfor avpolitiseres Folketrygden i statsbudsjettet på linje med Kongehuset og Høyesterett? Hvorfor har vi ikke en egen minister for statsbudsjettets absolutt største utgiftspost? Hvilke konsekvenser får dette for politikken regjeringen fører?
Fra 1913 til 2004 hadde Norge en egen sosialminister. Det ble først slutt da Bondevik II-regjeringen heller ville ha en arbeids- og sosialminister. Det var den rødgrønne regjeringen bestående av AP, Sp og SV som tok det sosiale helt ut av regjeringssammensetningen med først å ha en arbeids- og integreringsminister og så kun en arbeidsminister. Arbeids- og sosialministeren dukket så opp igjen under Solberg-regjeringene, mens vi fra 2021 med først Ap/Sp og så ren Arbeiderparti-regjering var tilbake til arbeids- og inkluderingsminister. Stortinget har fortsatt en arbeids- og sosialkomité. Den ble i 2005 justert fra den rene sosialkomiteen som hadde eksistert siden 1894.
Alt dette er symptomer på hvordan sosial-, velferds- og folketrygdpolitikken gjennom 2000-tallet er nedprioritert, gjemt bort og forsøkt avpolitisert. Utgiftene i Folketrygden omtales i dag oftere som et økonomisk problem enn som bærebjelken i det norske velferdssamfunnet. Troen på arbeid som løsning på sosiale samfunnsproblemer står svært sterkt. Dette er ikke en liten politisk sak hvis velferdsstatens økonomiske sikkerhetsnett er noe man vil bevare.
(Illustrasjon: Knut Løvås)
Kommentar av Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten
Innlegget sto på trykk i Klassekampen 24.8.2026