Regjeringen overser nå at privatisering til profittsøkende aktører i barnevernet truer kontrollen med kvalitet og kostnader, samtidig som det øker risikoen for kriminalitet. Sentraliserte innkjøp og forsterkede politiattester, blir bare justeringer på et system som ikke fungerer.
Det statlige barnevernet er organisert som et marked med kortsiktighet, konkurranse og kontraktsstyring. Systemet gjør samfunnets mest sårbare barn til kasteballer som flyttes etter systemets behov. Kvalitet og kostnader er ute av offentlig kontroll. Problemene er omfattende og godt dokumenterte, men troen på at alt kan løses med bedre markedsstyring viser seg å være slitesterkt.
Hvorfor det er så slitesterkt kan være vanskelig å forstå: når alle rapportene om markedssvikt peker på det innlysende, at denne type relasjonelle omsorgstjenester for sårbare unge er svært vanskelige å forhåndsbestille og å etterkontrollere. Det er stor avstand mellom barnas makt og innsikt i tjenestene og de som driver tjenestene. Myndighetene blir stående på utsida, men må likevel prøve å kontrollere. Det offentlige har alltid ansvaret. Mye av kontrollen er basert på selvrapportering, altså at de private aktørene selv legger fram dokumentasjon. Selvrapportering kan lett manipuleres og selv når aktører leverer alt de blir bedt om, vil viktig informasjon gå tapt fordi mye ikke lar seg måle. Ofte må barnet ha hjelp raskt og kontrollen blir enda svakere. I 2024 brukte barnevernet 2,35 milliarder på enkeltkjøp, de fleste av dem fra profittsøkende aktører.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har styrt det statlige barnevernet siden 2004, og har hatt ansvaret for kvalitet, kostnader og kontraktsstyring. Ingen vil kalle det en suksess. Kostnadene økte med 1,5 milliarder kroner fra 2019 til 2024 uten økt kvalitet eller flere barn som fikk hjelp, men problemene startet lenge før. I perioden 2016-2019 hadde de totale kostnadene til barnevernsinstitusjoner økt med 31 prosent, mens antall barn boende på institusjon var stabilt. I 2020 meldte Riksrevisjonen om at barna sviktes, seksti prosent måtte da flytte uten at det var til deres eget beste. Kjøp fra private økte med 45% fra 2010-2018. Trass denne forhistorien forklarte likevel byråkratiet, de kommersielle aktørene og opposisjonen kostnadsøkningene i 2024 med regjeringens forsøk på å redusere bruken av kommersielle aktører.
Barnevernet har blitt en sterkt markedsrettet sektor, der politikerne oftest har kommet til kort og politiske flertall har vært underordna. Systemet har hele veien lent seg tungt på konsulentrapporter, som «Områdegjennomgang av det statlige institusjonsbarnevernet» 2025, skrevet av Deloitte og Oslo Economics. Gjennomgangen ble bestilt av Finansdepartementet og Barne – og familiedepartementet og skulle «anbefale tiltak som kan bidra til effektiv ressursbruk og begrense utgiftsveksten i institusjonsbarnevernet, samtidig som det gis et tjenestetilbud som ivaretar barnas behov i tråd med faglige standarder og kvalitetskrav.»
Resultatet ble som ofte før, en markedsanalyse frikoplet fra barnevernsfaglige hensyn, som slo fast ting som at «å fjerne begrensningene på bruk av kommersielle tilbydere vil trolig bidra til mer virksom konkurranse i institusjonsmarkedet.» Og «Dagens markedsstruktur innebærer at en sterk prioritering av ideelle tilbydere vil være sterkt konkurransebegrensende». Ekspertutvalget ledet av Erik Stene bygde på områdegjennomgangen med sitt forslag om å sentralisere innkjøp. Sentraliserte innkjøp og færre aktører, kan kanskje bidra til å svekke muligheten for organisert kriminalitet, men vil sannsynligvis også styrke de dominerende kommersielle storkonsernene. I mange år har omtrent halvparten av kjøpene gått til Stendi, Humana og Aberia.
I Klassekampen 09.09 definerer statsråden nå økt grunnkapasitet i det statlige barnevernet som «de institusjonsplassene som enten drives i statlig regi eller som inngår i langsiktige kontrakter med private aktører.» Statsråden skiller ikke mellom offentlig, kommersiell og ideell drift av institusjoner. Så lenge kontraktene er langsiktige, så mener statsråden at staten har økt sin egen grunnkapasitet.
Språklige nyvinninger som dette er helt typisk for hvordan barnevernsbyråkratiet pleier å svare ut politiske målsettinger og det kan se ut som statsråden har slukt agnet med søkke og snøre. Istedenfor at offentlig driftet egenberedskap settes aller høyest på prioriteringslista, så gir statsråden nok engang Bufdir muligheten til å justere markedssystemet framfor å avvikle det. Det vil bevege barnevernet lenger unna det som har vært stortingsflertallets og Støre regjeringenes opprinnelige mål om at barnevern skal drives av det offentlige, gjerne supplert av ideelle aktører uten profittmotiv.
Det er vanskelig å forstå hva som er regjeringens argumenter for at dette er rett medisin for å ivareta landets mest sårbare barn. Har regjeringen abdisert for markedsbyråkratene eller hva er det som skjer?
Skrevet av Cathrine S. Amundsen, nestleder i For velferdsstaten
Innlegget ble publisert i Klassekampen, 12.9.26