Styringspartiene i Kristiansand vil innføre brukervalg i hjemmesykepleien, til en ekstrakostnad på minst 12 millioner.
I saksframlegget til kommunestyret 23.09 fremgår det at det ikke kan garanteres for hvilken lønn eller pensjon de ansatte vil få. Den entydige erfaringen er at det er dårligere lønns- arbeids- og pensjonsvilkår i kommersielle helse- og omsorgsbedrifter.
Når politikerne innfører en dyrere løsning som samtidig svekker de ansattes vilkår, så er kanskje begrunnelsen at befolkningens penger og ansattes lønninger er verdt å ofre for å gi en bedre hjemmesykepleie til eldre og syke. Men er det det som vil skje i Kristiansand?
Det virker dessverre ikke slik. Det de eldre og syke kan velge, er om kommunen eller det ene selskapet kommunen gir kontrakt skal utføre den eksakt samme tjenesten. Det er altså ingen valgfrihet på tjenestens innhold, med mindre brukerne selv betaler den private aktøren for tilleggstjenester. Dette «frie» valget vil også opphøre for de som ikke vil eller er i stand til å velge. De såkalte ikke-velgerne, skal nemlig direktetildeles den private aktøren fram til den har oppnådd 10 prosent av alle som trenger hjemmesykepleie. Dette for å sikre lønnsomhet for den private aktøren. Dette har ingen kommuner gjort før.
Mange som trenger hjemmesykepleie trenger det raskt, en betydelig andel er både syke og kognitivt svekket. Forskning fra Sverige som har hatt slike ordninger i større omfang, viser at få tar et aktivt valg og at få bytter. I Lillestrøm drives hjemmesykepleien nå av kommunen og det kommersielle selskapet 2Care. Kommunen gikk ikke inn for direktetildeling av ikke-velgere med begrunnelse i at dette var etisk og moralsk problematisk i en tjeneste som er et lovpålagt kommunalt ansvar.
I Kristiansand skal den private aktøren få betalt etter vedtakstid, men administrasjonen skriver at kommunen ikke har noe system for å vite hva som er den utførte tiden. Kommunen må altså stole på leverandøren. Kontraktstyring i relasjonelle tjenester er notorisk vanskelig, da kontrollen ofte baseres på den private aktørens selvrapportering. Det er stor avstand mellom utførerens makt og kunnskap, og brukerens. A-krimsenteret i Tønsberg, som nylig har avdekket kobling mellom kriminelle og 16 private selskaper som leverer tjenester innen velferd og barnevern til det offentlige, peker nettopp på svakhetene ved slike dokumentkontroller.
Sannsynligheten for at Kristiansand inngår kontrakt med kriminelle er nok liten, men svakhetene ved kontraktstyringen er likevel de samme. Når politikerne først har bestemt seg for å privatisere i hjemmesykepleien, må de derfor sørge for å innføre direkterapportering av bemanning, kompetanse og faktisk utført tid fra den private aktørens lønnssystemer, slik det blant annet gjøres på sykehjem i USA.
Privatisering i hjemmesykepleien er et dyrt eksperiment. Innbyggerne bør i det minste forvente at politikerne forsøker å kontrollere at alle som trenger hjemmesykepleie får det de har krav på, til den kvaliteten som kontrakten forespeiler.
Skrevet av Cathrine S. Amundsen, nestleder i For velferdsstaten
Innlegget ble publisert i Fædrelandsvennen, 17.9.26