Lærerne i samfunnskampen

Lærerstreiken ble til en av de mest omfattende og omdiskuterte arbeidskonfliktene vi har hatt her i landet på lang tid. Nå er det på tide å oppsummere og analysere erfaringene og den situasjonen lærerne og skolen befinner seg i.

Av Asbjørn Wahl, daglig leder, For velferdsstaten
Publisert i Utdanning nr. 16/2014.

Lærerstreiken ble til en av de mest omfattende og omdiskuterte arbeidskonfliktene vi har hatt her i landet på lang tid. Den hadde mange dimensjoner, men sentralt sto to svært aktuelle prinsippspørsmål i arbeidslivet – styringsrett og innflytelse over organiseringen av eget arbeid. Det lå også en god porsjon oppsamlet frustrasjon under da lærerne med overveldende flertall avviste et anbefalt forslag. Kampen mot et voksende kontroll- og mistillitsregime, som kom så sterkt til uttrykk under den såkalte Sandefjord-konflikten, var et viktig uttrykk for denne frustrasjonen. Et tynnslitt partsforhold til aggressive arbeidsgivere i KS bidro med sitt. Samlet resulterte dette i at lærerne, både forut for forhandlingene og under streiken, viste en kampvilje og et mobiliseringsnivå som vi ikke ser så ofte i dagens arbeidsliv. Nå er det på tide å oppsummere og analysere erfaringene og den situasjonen lærerne og skolen befinner seg i. Da er det avgjørende å sette konflikten inn i en bredere sammenheng. Derfor har For velferdsstaten valgt å løfte lærernes situasjon, både streiken og Sandefjord-opprøret, inn i de bredere debattene om samfunnsutviklingen, kampen om arbeidslivet og kontrollkulturen i offentlig sektor. Denne artikkelen er ment som et innspill i den debatten.

Økonomisk krise og nyliberal offensiv
Vi kan ikke se utviklinga i skolen og angrepene på lærernes arbeidsvilkår uavhengig av den økonomiske krisa og de grunnleggende politisk/ideologiske endringene som har dominerte storparten av verden siden omkring 1980. Den økonomiske krisa, som på 1970-tallet avsluttet nesten 30 år med stabil utvikling og økonomisk og sosial framgang, er ikke et kortvarig konjunktur-tilbakeslag, men representerer en dyp strukturell krise i kapitalismen.

Den lange oppgangsperioden etter andre verdenskrig skyldtes blant annet at en enorm produksjonskapasitet måtte erstattes etter krigens ødeleggelser. Da de kjøpekraftige behovene etter hvert ble mettet, ble imidlertid oppgangen avløst av stagnasjonsperioder. Kapitalismen gikk inn i en overproduksjonskrise. Kapasitetsutnyttelsen i dominerende økonomiske sektorer, som bilindustrien, har vært nede i rundt 70 % i lange perioder. Dette skjerper konkurransen, og avkastningen til eierne reduseres. Noe av dette søkes kompensert gjennom å redusere arbeidskostnadene – altså omfordele verdier fra lønn til profitt. Dette har eierne i stor grad lyktes med, på den måten at lønnsandelen av verdiskapingen har gått ned i hele den industrialiserte verden de siste vel 30 årene.

Mens eierne på denne måten har fått økt sin andel av verdiskapingen, har lysten til å investere i stagnerende næringer forståelig nok ikke vært så stor. Dermed har det hopet seg opp en enorm pengemengde – finanskapital – som har vært på desperat jakt etter profitable investeringer. Det er dette som blir kalt finansialisering av økonomien. Mye av denne jakten på avkastning har resultert i massive spekulasjonsbølger, samt utvikling av økonomiske bobler – som, ettersom de ikke representerer reelle verdier, med nødvendighet har sprukket og skapt finanskriser som har rystet hele verdensøkonomien – og kastet titalls millioner mennesker ut i arbeidsløshet og fattigdom.

Samtidig har kapitaleierne krevd, og fått innfridd, massive avreguleringer av markedene for lettere å kunne investere i hva de vil, når de vil og hvor de vil. Nyliberalismen ble deres politiske ideologi, og den vant hegemoni verden over mer eller mindre i løpet av et tiår (1980-årene), blant annet fordi fag- og arbeiderbevegelsen i stor grad hadde blitt avpolitisert, avideologisert og avradikalisert i de rolige etterkrigsårene. Resultatet er en omfattende endring av maktforholdene i våre samfunn. Spørsmålet som nå reiser seg, er selvfølgelig: Hva har så dette med lærerne i Norge å gjøre? Svært mye, skal vi etter hvert se. Både økonomisk og politisk slår effektene av denne maktforskyvninga og denne nyliberale offensiven for fullt inn i skolen og lærernes hverdag – etter hvert også hos oss, selv om oljeinntektene har dempet presset noe i forhold til situasjonen i våre naboland.

Offentlig sektor som problem
Den enorme mengden finanskapital på desperat jakt etter profitable investeringer utgjør en formidabel maktfaktor i samfunnet. Ettersom mange industrisektorer har lav kapasitetsutnyttelse, og dermed er lite attraktive som investeringsobjekter, søkes det andre områder å skaffe avkastning på. Her representerer offentlig sektor en uovertruffen del. I Vest-Europa utgjør den omkring 40 prosent av samfunnsøkonomien. Lykkes man i å privatisere en stor del av denne, vil man med andre ord åpne et enormt marked for private investeringer og, som oftest, en trygg og sikker avkastning.

Dette er den viktigste, underliggende drivkrafta bak de massive kravene fra arbeidsgiverorganisasjoner (som NHO Service) og nyliberalister om å selge ut, eller slippe private interesser inn i, våre offentlige velferdsordninger, selv om kvalitet, effektivitet og innovasjonsevne ofte spiller rollen som vikarierende argumenter. Det mest problematiske med offentlig sektor sett fra et slikt perspektiv, er nettopp at den er offentlig. Det begrenser nemlig området for private investeringer og avkastning. Derfor står vi nå, med den blåblå regjeringa, overfor en omfattende åpning for kommersielle aktører inn i norsk skole. Bedrøvelige svenske erfaringer fra kommersiell skoledrift har ingen virkning, ettersom det er andre interesser som skal tilgodeses.

Arbeidsgiverinteressene og den nyliberale offensiven slår også på en annen måte inn i norsk skole. Den er nært knyttet sammen med nyliberalismens menneskesyn. Det består av to enkle elementer – at vi som mennesker først og fremst motiveres av behovet for å maksimere vår egennytte (kare til oss mest mulig på bekostning av andre), og at konkurranseinstinktet er en primær drivkraft i menneskets natur. At disse teoriene er rene ideologiske konstruksjoner, uten vitenskapelig basis, ser ikke ut til å uroe noen av tilhengerne av disse dogmer.

Dersom personlig vinning og konkurranse er det eneste som motiverer oss, fører det selvfølgelig til store problemer i offentlig sektor, som er unntatt fra markedets konkurranse. Privatisering, konkurranseutsetting eller andre former for markedssimulering representerer en ”løsning” på dette problemet. Alternativt må de ansatte underlegges et strengt regime av kontroll og detaljstyring. Hvis ikke vil de ansatte forfølge sine egeninteresser, heller enn å tjene brukernes eller samfunnets interesser. Slik oppsto New Public Management (NPM), som modeller for organisasjon og ledelse som grunnleggende tjener kommersielle interesser i samfunnet.

Fagbevegelsen som barriere
Fagbevegelsen utgjør den viktigste samfunnsmessige motkrafta mot ei slik utvikling. Den blir da også i økende grad sett på som en barriere av de nyliberale aktørene. Reaksjonær, konservativ, mot enhver forandring er blant ”honnørordene” de prøver å klistre til de organiserte arbeidstakernes organisasjoner når disse forsvarer sine medlemmers grunnleggende interesser. En rekke tiltak har derfor allerede blitt gjennomført, og flere står i kø, for å svekke fagorganisasjonenes makt i arbeidslivet.

Lønn og arbeidstid utgjør kjernen i mye av dette, og splitt og hersk har kommet til heder og verdighet igjen i arbeidsgiverorganisasjonene – og blant deres politiske støttespillere. Særlig viktig er det å svekke fagorganisasjonenes sentrale makt – gjennom mer lokal og mer individuell lønnsfastsettelse, samt gjennom mer ”fleksible” arbeidstidsordninger. Arbeidsgiverne vet selvfølgelig, at jo større forskjeller og mer ulikhet de klarer å utvikle mellom de ansatte når det gjelder lønn og arbeidstid, desto vanskeligere blir det for fagorganisasjonene i framtida å formulere en felles plattform for å mobilisere sine medlemmer til kamp.

De ansattes innflytelse over sitt eget arbeid utgjør en annen av fagbevegelsens ”barrierer” sett fra arbeidsgivernes side. Denne innflytelsen berører noe av det aller helligste i den kapitalistiske samfunnsmodellen, nemlig den private eiendomsretten og eiers, eller arbeidsgivers, styringsrett. Kampen om styringsretten har spilt en sentral rolle i perioder av fagbevegelsens historie, og nå har den igjen kommet på dagsordenen. Utgangspunktet i vårt samfunn er at arbeidsgiver har styringsretten. Denne retten har imidlertid gjennom årene blitt begrenset gjennom et omfattende lov- og avtaleverk, samt demokratiske reformer i arbeidslivet. Det nye og overraskende nå er at det ikke er de private arbeidsgivernes organisasjoner, men kommunenes interesseorganisasjon, KS, som mest aggressivt går inn for å svekke fagorganisasjonenes innflytelse i arbeidslivet til fordel for en styrking av arbeidsgivernes styringsrett, slik det skjedde i kampen omkring lærernes arbeidstid.

Forskyvning av maktforholdene i arbeidslivet i arbeidsgivernes favør, gjør det også lettere å redusere kostnader, å omfordele verdier i samfunnet. Nyliberalistenes press for å kutte i offentlig sektor, er formidabel, og det er liten tvil om at KS sin kamp for økt tilstedeværelse av lærerne på skolen også dreide seg om dette. Det er bare å se hva som nå skjer i Danmark, etter at lærernes fagorganisasjon ble brutalt nedkjempet av en sentrum-venstreregjering i fjor, og der dette nå brukes til å intensivere arbeidet – det vil si å øke undervisningstida til den enkelte lærer uten lønnskompensasjon. KS sitt ønske om å bruke mer tilstedeværende lærere som vikarer til lavere kostnad for skolen, trekker i samme retning. Det var vel ikke uten grunn at KS sin forhandlingsleder, Per Kristian Sundnes, påsto at han ”hentet inspirasjon fra lockouten av lærere i Danmark” (Kommunal Rapport, 20.11.2013).

Skolen som kamparena
I den samfunnsmessige kampen om makt spiller skolen en mer sentral rolle enn mange andre sektorer. Det skyldes skolens spesielle rolle i samfunnet. Som for andre offentlige tjenester, er også utdanningssektoren attraktiv som arena for kommersielle investeringer – altså utdanning som vare, som kilde for privatøkonomisk avkastning. På samme måte rammes også skolen av det nyliberale menneskesynet – der ”mangelen på konkurranse” gjør det ”nødvendig” med omfattende kontroll og rapportering, altså etableringen av et massivt mistillitsregime (NPM). Mens kommersialiseringa av skolen i Norge hittil har vært et prosjekt for den politiske høyresida (Clemet-modellen fra 2004-05), så har NPM dessverre blitt et tverrpolitisk prosjekt, der alle regjeringer de siste 20-30 årene har bidratt med sitt.

Skolen blir imidlertid en viktig kamparena også på grunn av den rolle den spiller som formidler av ideologi, som oppdrager, som produsent av kompetent (og disiplinert?) arbeidskraft og som redskap for å utvikle næringslivets konkurranseevne (Lisboa-strategien). I tillegg til kampen om lønn og arbeidstid, om eierskap og driftsformer, raser det med andre ord også en kamp om skolens innhold og oppdrag. Også her uttrykkes det et enormt behov for styring og kontroll, både fra overordnede myndigheter og fra sterke økonomiske interesser i samfunnet.

I kampen for å disiplinere så vel elevene som lærerne, samt strømlinjeforme innholdet i skolen, er det etter hvert utviklet et massivt testregime (PISA, TIMMS, nasjonale prøver, Oslo-prøvene, m.fl.). Disse prøvene bidrar til å påvirke og endre både form og innhold i skolen, samt lærernes rolle i undervisningen. Testhysteriet er sånn sett nyliberalismens ektefødte barn i skolen. Dette testhysteriet truer hele lærerrollen. Det utvikler en ”teaching to the test” kultur som påvirker både mål og metoder i skolen. I sin ytterste konsekvens fører det til en deprofesjonalisering av lærerne, der de utvikles i retning av å bli funksjonærer som skal administrere et gitt (og ukritisk?) innhold.

Forventninger, muligheter og svar
Ut fra ovenstående analyse blir det klart at kampen om skolen, og arbeidsgivernes kamp mot lærerne og deres organisasjoner, verken er noe tilfeldig eller midlertidig fenomen, men ei utvikling som springer ut av endrede maktforhold i samfunnet. Vi står overfor et vendepunkt i utviklinga, der etterkrigstidas regime med stabilt og tillitsfullt partsamarbeid går mot slutten (det er allerede i stor grad avviklet i mange land lenger sør i Europa), og i denne utviklinga har vi til nå kun sett begynnelsen her i landet.

Norsk skole står altså overfor ei utvikling som, dersom ikke motkreftene klarer å stanse det, vil by på økt kommersialisering, økt kontroll og styring ovenfra (NPM), økt styringsrett til arbeidsgiver, gjentakende forsøk på å svekke fagorganisasjonene (lokal lønn/arbeidstid og individuelle tillegg), intensivering av arbeidet, reduksjon av lønns- og pensjonskostnader m.v. Erfaringene fra den imponerende innsatsen og mobiliseringen lærerne har stått for det siste året her i landet, kan altså komme godt med i tida som kommer.

Nå gjelder det å opprettholde beredskapen og finstille lærernes (og andre yrkesgruppers) organisasjoner for å kunne møte disse utfordringene med enda større styrke. Fagorganisasjonene må redefinere sin rolle og sine arbeidsmåter ut fra de nye maktforholdene, og de medfølgende holdningene, som har utviklet seg i samfunnet – og som KS på en så eklatant måte har anskueliggjort for oss det siste året. Lærerne står ikke alene i denne kampen. Lignende utviklingstrekk, med mistillitsregime, kontroll- og rapporthysteri, svekket innflytelse over eget arbeid og avprofesjonalisering av viktige yrkesgrupper, ser vi på mange områder i dag. Innen helsesektoren er Helsetjenesteaksjonen dannet for å føre kampen mot denne utviklinga. Innen NAV, Skatt og ved Universitetene ulmer og koker det av misnøye. Innen politiet øker frustrasjonsnivået med antallet detaljerte mål- og rapporteringskrav. Det finnes med andre ord omfattende muligheter for alliansebygging i denne kampen, en alliansebygging som også vil være høyst nødvendig dersom vi skal vinne fram.

Lærerstreiken viste oss også, at støtten fra opinionen vokste etter hvert som lærere landet over gikk offensivt inn i mediedebatten og forklarte hva konflikten egentlig dreide seg om. Det var KS som fikk økende problemer i takt med at det ble avslørt at organisasjonen ikke hadde noe dyptgående mandat fra det kommune-Norge den hevder å representere. Denne brede støtten til lærerne, i opinionen, fra foreldre og elever, var avgjørende. I denne sammenhengen kan lærernes profesjonskamp være gull verdt. Ikke den profesjonskamp som prøver å framstille lærerne som eksklusive, hevet over andre yrkesgrupper, selvfølgelig. Det dreier seg om den profesjonskamp som bygger på lærernes samfunnsoppdrag, som motarbeider at våre barn skal gjøres til tapere i skolen, som solidariserer seg med barna mot nyliberalistenes og utdanningsbyråkratenes karakter- og testhysteri, og som dermed virkelig går inn for å gjøre barna til ”gangs menneske i heim og samfunn”.

 

 

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit