Politiske kommuner

I årtier har statlig politikk bidratt til å avpolitisere kommunepolitikere og redusere dem til utførere av statlige vedtak om velferd og administrasjon av nedskjæringer, og til å begrense kommunepolitisk handlingsrom. Dette kan snu.

Artikkel av Helene Bank, publisert i Klassekampen 4.6.2016

I årtier har statlig politikk bidratt til å avpolitisere kommunepolitikere og redusere dem til utførere av statlige vedtak om velferd og administrasjon av nedskjæringer, og til å begrense kommunepolitisk handlingsrom.

90-tallets markedstenkning har gitt føringer for reformer som har gjort det stadig mindre attraktivt å være lokalpolitiker. Reformene har gått hånd i hånd med markedsrettingen av offentlige tjenester, EØS-regler for offentlige anskaffelser, og svekking av arbeidstakeres medbestemmelse og rettigheter.

Kommunene engasjerer seg nå i statlig og internasjonal politikk med lokale vedtak og handlinger, for å motvirke deler av regjeringens avregulerings-, sentraliserings- og privatiseringsreformer.

Eksempler på viktige kommunale tiltak basert på lokalt folkevett er:

1) Folkeavstemninger om kommunesammenslåinger – mot regjeringens ønske.

2) Rødgrønn vind over landet etter lokalvalget 2015 førte til at omsorgstjenester tas tilbake til offentlig egenregi. Velferdskroner skal ikke gå til velferdsprofitører, men sikre fellesskapet.

3) Politiske vedtak i kommunestyrer avviser å ta i bruk regjeringens endringer i arbeidsmiljøloven, som svekker ansattes rettigheter og jobbsikkerhet.

4) Telemarksmodellen mot sosial dumping innfører sterke lokale anbudsregler i kommuner og fylkeskommuner, på anmodning fra lokale NHO og Fellesforbundet.

Tisa-frie kommuner mot enveiskjøring og hemmelighold er den nyeste trenden. Stadig flere kommuner gjør vedtak om de pågående forhandlinger om frihandelsavtalen om tjenester – Tisa. En økende uro murrer både ute i Kommune-Norge og i Kommunenes Sentralforbund (KS): En frihandelsavtale for tjenester, Tisa, kan begrense det kommunale selvstyret. Det står om «lokale og regionale myndigheters mulighet til å reversere en markedsåpning av lokale og regionale offentlige tjenester», som det heter i vedtak fra KS. En slik begrensning er en sentral grunn til forhandlingene, så KS har nok rett, på tross av regjeringens forsøk på å berolige og tilsløre.

Stadig nye kommunestyrer og regioner erklærer seg Tisa-frie, og gjør vedtak om krav om åpenhet, konsekvensutredninger, høringer og at Norge må trekke seg ut av de hemmelige forhandlingene som regjeringen er med på. Sist ut er Årdal, men tidligere har blant andre Trondheim, Grue, Tynset, Sunndal, Holtålen, Røros, Nesodden, Os i Hedmark, Tolga, Alvdal, Nord-Odal, Folldal, Rendalen og Snåsa, Hedmark og Sør-Trøndelag og Nord-Østerdalen regionråd gjort vedtak. Det voldsomme engasjementet rundt Tisa knytter seg til at avtalen kan utgjøre en reell fare for demokratiet, og til folks rett til å endre politisk retning etter valg.

På spørsmål om hvorfor Paraguay og Uruguay trakk seg fra Tisa-forhandlingene, rettet til statssekretær Tone Skogen i UD, var svaret: For Uruguay var det nok politikk. Ordet «politikk» ble nesten spyttet ut, som om det var det mest spekulative politikere kunne drive med. Avpolitisering av høypolitiske temaer svekker demokratiet. Synliggjøring av interessekampene er avgjørende for å ivareta viktige strukturer og verdier i samfunnet.

På alle de fem områdene som er beskrevet her, er det en fornyet tro på og bruk av kommunen som politisk arena. Det er en kamp om selve demokratiet – folks mulighet til selv å bestemme hvordan deres og deres barns lokalsamfunn skal kunne utvikle seg. Sterkere gjennomslag også på nasjonalt nivå, krever omfattende samordning, alliansebygging og organisering. Det må vi få til fram mot stortingsvalget i 2017.

helene.bank@velferdsstaten.no

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit