Non-profittprinsipp i velferden er nødvendig!

I Sverige raser det for tida en debatt om «vinst i välfärden», det vil si om profittsøkende, kommersielle selskaper skal tillates innen velferdstjenestene. Her i landet prøvde SVs leder, Audun Lysbakken, nylig å få i gang en debatt om samme tema. For velferdsstaten mener at et non-profitprinsipp for kjernetjenestene i velferdsstaten er beste vei å gå for å fjerne de kommersielle aktørenes sugerør i felleskassa.

I Sverige raser det for tida en debatt om «vinst i välfärden», det vil si om profittsøkende, kommersielle selskaper skal tillates innen velferdstjenestene. Her i landet prøvde SVs leder, Audun Lysbakken, nylig å få i gang en debatt om samme tema. Særlig gjelder det spørsmålet om de kommersielles rolle i kjernen av våre velferdstjenester – helse, omsorg og utdanning.

I Sverige har kommersielle interesser fått en sterkere posisjon på disse områdene enn her i landet, særlig innen de nevnte kjerneområdene. Innen barnehagesektoren er det imidlertid Norge som er ledende. Her har det i lang tid vært fritt fram for enhver kommersiell aktør å etablere barnehager og kreve offentlig støtte. Både i Norge og Sverige har formidable skandaler, først og fremst innen omsorgssektoren, vært medvirkende til å øke temperaturen i debatten. Hos oss bidro Adecco-skandalen i fjor vinter til å avsløre hvilke dramatisk negative effekter det kan få hvis jakten på profitt får en sterkere posisjon innen velferden, mens i Sverige har den såkalte Carema-skandalen fra sist vinter fått enda mer omfattende politiske konsekvenser.

Privatisering av velferden vakte i utgangspunktet langt mindre strid i Sverige enn i Norge – ikke minst ettersom store, svenske fagforbund i det offentlige enten ga opp kampen eller forholdt seg likegyldig til om det var kommersielle selskaper eller det offentlige som drev velferdstjenestene. Nå ser det imidlertid ut til at virkeligheten har gitt dem et lærestykke. Holdningene til de kommersielle er derfor i ferd med å endre seg, så mye at svensk LO på sin siste kongress med stort flertall gikk inn for å forby «vinst i välfärden». Et overraskende vedtak, særlig fordi ledelsen i det største offentlige LO-forbundet, Kommunal, ikke hadde drevet fram spørsmålet, ja, var direkte imot det. Med utgangspunkt i skandalene og LOs vedtak har debatten nå for fullt slått inn også i det svenske sosialdemokratiske partiet, mens Vänsterpartiet går inn for å forby profitt i velferden. 

Det er altså de negative erfaringene med kommersialisert velferd som nå bidrar til å øke motstanden og endre det politiske klimaet på dette området i Sverige. Stadig flere rapporter og undersøkelser dokumenterer at kommersialiseringen ikke har hatt de positive effektene som tilhengerne har hevdet, men snarere har ført med seg omfattende nye problemer. Kommersialiseringen av den svenske skolen har eksempelvis resultert i økende sosial segregering, samt en merkbar inflasjon i karakterer. Denne er drevet fram av konkurransen mellom skolene, der det gjelder å framstå som «best» mulig. Hevingen av karakternivåene har dermed paradoksalt nok skjedd samtidig med at svensk skole har rast nedover på de internasjonale ligatabellene. Så mye for valgfrihet, kreativitet og innovasjonsevne, som er blant de mest brukte honnørordene til dem som forsvarer de kommersielles inntog i skolen.

For fag- og arbeiderbevegelsen var velferdspolitikken i utgangspunktet et middel til å omforme samfunnet – med en annen logikk enn markedets. Offentlige velferdsordninger skulle nettopp dempe eller kompensere for negative effekter av markedsøkonomien (arbeidsløshet, utbytting i arbeidslivet, arbeidsuførhet osv.), og dermed var mye av poenget nettopp at velferdsordningene ble etablert utenfor markedet. Gjennom måten velferdsstaten ble organisert på skulle den dessuten bidra til å utvide og utdype demokratiet. Derfor ble velferdsordningene direkte underlagt den politiske styringen – utenfor markedets logikk. Dette politisk/ideologiske grunnlaget for velferdsstaten er svært godt beskrevet i et temanummer av det svenske sosialdemokratiets tidsskrift, Tiden, fra mars i år. Artikkelen av David Eklind Kloo fra Handelsanställdas Förbund oppsummerer dette på en svært god måte.

Kommersialiseringen av velferden bidrar til å undergrave dette samfunnsprosjektet. Over alt der kommersielle selskaper er sluppet inn i velferdstjenestene, har vi sett samme utviklingstrekk. Innen kort tid dominerer en håndfull selskaper hele markedet. I Sverige kontrollerer eksempelvis kun to selskaper over halvparten av markedet for eldreomsorg. Ofte står det finansielle investorer bak disse selskapene, på jakt etter god, og så godt som risikofri, avkastning. En stor del av disse investorene er registrert i skatteparadis. Sånn sett er det ikke særlig tvil om hva de først og fremst er ute etter. Så viser de da også stor kreativitet i måtene de henter ut penger fra virksomhetene på – gjennom konsernbidrag, strategisk selskapsstrukturering, kjøp og salg av tjenester fra egne søster- og/eller datterselskaper osv. På en internasjonal forskerkonferanse som nylig ble avholdt i Oslo i regi av REASSESS (Reassessing the Nordic Welfare Model), ble det lagt fram forskning fra USA, Canada og Storbritannia som i stor grad påviste de samme utviklingstrekkene, bare enda mer utviklet, og med enda mer nedslående resultater. Basert på erfaringene fra kommersiell eldreomsorg i USA var oppfordringen fra den amerikanske professoren Charlene Harrington klar: - Vær så snill, følg ikke i våre fotspor.

I Norge er situasjonen som følger: I skolen er det forbud mot kommersielle aktører. Det var faktisk en av de politiske kampsakene som bidro til at de rødgrønne vant valget i 2005, at de lovte å trekke tilbake Bondevik II-regjeringas privatskolelov – et løfte de holdt. Innen barnehagesektoren har det imidlertid, helt siden det brede barnehageforliket med høyresida ble inngått i 2003, vært fritt fram for kommersielle aktører. Et forsøk på å stramme inn ved å forby eierne å ta utbytte fra barnehagene ble i 2010 trukket tilbake av regjeringa, etter massivt press fra sterke kommersielle aktører og Private Barnehagers Landsforbund. Resultatet ble til slutt en lov som legitimerer privat utbytte – samtidig som de mulige reguleringsklausulene er så omtrentlig formulert at de er uegnet som styringsredskaper. Også innen det varslete omsorgsløftet har regjeringa åpnet for kommersielle interesser, formulert slik i den pressemeldinga de ga ut (26. januar 2011): Det økte statlige investeringstilskuddet til sykehjem og omsorgsplasser «vil bli gitt til kommunene som ansvarlige for tjenestene, uavhengig av om kommunene selv bygger, eller om kommunene samarbeider med andre aktører på alminnelige forretningsmessige vilkår».

Med dette som utgangspunkt var det at SVs Audun Lysbakken lanserte forslaget om et nonprofittprinsipp i velferden (Klassekampen 2. august 2012). Gitt de nedslående erfaringene med kommersielle aktører i velferden i mange land, er nonprofitt et viktig og nødvendig politisk prinsipp å kjempe gjennom. Lysbakkens utspill ble imidlertid sterkt svekket av at han prøvde å inkludere den nåværende, kommersielle barnehagemodellen som en måte et slikt nonprofittprinsipp kunne innføres på. Det er mulig dette avspeiler politiske problemer i egen bakgård, men en slik utvanning av begrepet nonprofitt bidrar dessverre bare til å tilsløre virkeligheten (se her). Vår oppfordring til regjeringspartiene er derfor: Erkjenn problemene med økende kommersialisering innen barnehagesektoren. Gjør det klart at målet er å redusere og på sikt avvikle de kommersielle innslagene. Lukk samtidig døra for kommersielle aktører innen det kommende omsorgsløftet, før de får etablert seg som en maktfaktor også innen denne sektoren. Det vil ikke minst være i tråd med regjeringas egne Soria Moria-erklæring: «Regjeringa er imot konkurranseutsetting og privatisering innenfor viktige velferdsområder som helse, utdanning og omsorg.» Nonprofitt med andre ord!

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit