Gi beskjed: Vi tar toget tilbake

I denne artikkelen viser Helene Bank hvilke muligheter som finnes for å snu konkurranseutsettingen av jernbanen. Ved å vise til konkrete eksempler på politiske snuoperasjoner og juridiske vurderinger flytter hun diskusjonen til hvordan vi kan sikre at jernbanen fortsatt skal være folkets jernbane.

Av Helene Bank, For velferdsstaten

Tross alle advarsler fra fagfolk og andre, den blåblå regjeringen har nå lagt flere togstrekninger ut på anbud. Planen er å undertegne kontrakter i august 2017 – rett før neste Stortingsvalg. Slik forsøker regjeringen å hindre et nytt stortingsflertall fra å stoppe konkurranseutsettingen på jernbanen. Strategien er klar, og tydeligst formulert av tidligere leder for samferdselskomiteen, nåværende kulturminister Linda H. Helleland fra Høyre: «Vi skal skvise så mye tannkrem ut av tuben at Arbeiderpartiet ikke får puttet det tilbake» (VG 4.9.14). Å satse på å undertegne kontrakter rett før Stortingsvalget viser at Høyre mener det Helleland sa. Men hun tar feil. Det er fortsatt flere muligheter til å stoppe konkurranseutsettingen – hvis opposisjonen virkelig vil.

Politisk risiko, muligheten for politiske endringer, er noe en tilbyder må ta i betraktning i sin kommersielle vurdering av et anbud. Litt avhengig av hvor i prosessen man er, kan politiske beslutninger omgjøres. Dersom opposisjonen allerede nå gjør det de kan for å stoppe den varslede konkurranseutsettingen, og vil avlyse anbud og ta tilbake i offentlig drift når det er mulig, etablerer de en tydelig og forutsigbar «politisk risiko» for alle tilbydere. Dermed gjøres det nemlig klart, at private tilbydere ikke kan regne med langsiktig profitt på norsk togdrift. Det er også viktig å gjøre klart at det vil bli etablert et strengt kontrollregime på kontrakten. For opposisjonen er det viktig å sette seg detaljert inn i de ulike mulighetene for å ta togdriften tilbake til det offentlige, med trygghet for at det er mulig. Da er tidligere erfaringer, og tidligere rettspraksis, gode å ha.

Å reversere politiske vedtak har skjedd før. Endring er en del av politikkens natur. Et kjent eksempel er den rødgrønne regjeringens reversering av Kristin Clemets friskolelov. Saken var sentral i valgkampen 2005. Da den rødgrønne regjeringen tiltrådde, innførte den først en fryslov som stoppet etablering av nye friskoler. Deretter trakk man tilbake alle tillatelser til skoler som ikke hadde startet sin virksomhet, og til slutt gjennomførte de endringer i Friskoleloven (16.12.2005). Selv om skoledrift ikke var satt ut på anbud, er det likevel paralleller her som er mulig utforske videre

Dersom anbud er gjennomført, men kontrakt ennå ikke er inngått, kan et anbud annulleres etter et valg. En slik beslutning kan gjennomføres lettere dersom opposisjonen har vært tydelig i sin motstand mot anbud, og varslet omgjøring. Relevant rettspraksis her finner vi i saken fra Moss rundt lokalvalget i 2003, om konkurranseutsetting av Orkerød sykehjem. Den viser at Klageorganet for offentlige anskaffelser (KOFA) vurderte det slik, at Norlandia-konsernet måtte regne med at prosessen ville blitt avsluttet, dersom Arbeiderpartiet kom til makta. Det er liten grunn til at KOFA skal vurdere saken ulikt i en nasjonal sak.  I KOFA-saken Norlandia mot Moss kommune – annullering av anbud begrunner klageorganet sin avgjørelse:

«I perioden mellom kunngjøringen av en åpen anbudskonkurranse og beslutningen om valg av leverandør i byrådet, var det kommunevalg som resulterte i politisk skifte. Det nye byrådet besluttet å avlyse anbudskonkurransen av politiske og økonomiske grunner. Klagenemnda kom til at det ikke forelå brudd på forskriftens § 17-1 (1).»

Skal dette kunne gjøres for toganbudene, må man allerede nå arbeide for en utsettelse av kontraktsignering.

Dersom anbud er innført og kontrakt undertegnet, er situasjon en annen. Er det skrevet kontrakt med tilbydere, må en forhandle og eventuelt betalt seg ut av avtalen. Det skjedde eksempelvis i Tromsø etter lokalvalget i 2015. Der hasteprivatiserte Høyrebyrådet 25 % av det kommunale renholdet rett etter valget, men før det nye byrådet tok over. Det nye byrådet fikk gjennomført en lovlighetskontroll av saken, men måtte forhandle med anbudsvinneren ISS. Det resulterte i et forlik (på 1,45 mill. kr). Som en del av forliket betalte Tromsø i dette tilfellet også for deler av anbudskostnadene.

Dersom kontrakt er underskrevet og de kommersielle har igangsatt driften eller har gjort store investeringsbeslutninger, kan returen bli krevende, men ikke umulig. Da gjenstår tre muligheter:

  • Å ta tilbake driften når kontrakten går ut.
  • Å avslutte kontrakt etter kontraktbrudd.
  • Å kjøpe seg ut av kontrakten.

Innen konkurranseutsetting av sykehjem har vi norske eksempler på begge de to første løsningene. Både Oslo og Bergen er nå i gang med rekommunalisering etter kontraktsutløp. Skjer det alvorlige kontrakts- eller lovbrudd, for eksempel knyttet til sikkerhet og ansattes arbeidsbetingelser, kan en kontrakt annulleres. Et norsk eksempel på dette er Adecco-skandalen.

Hvis en ny regjering vurderer at kostnadene øker eller at det offentlige kan drive billigere, mere sikkert og til beste for forbrukerne, er det mulig å kjøpe tilbake. Dette skjedde blant annet da England tok jernbanens infrastruktur tilbake. I slike tilfellener knytter kontraktavslutning seg til både politiske valg, dårlig kvalitet og manglende investering i infrastruktur. I slike tilfeller bør grunnene være gode. Man kan følge tilsvarende prosedyrer som ved ekspropriasjon av fast eiendom i andre sammenhenger.

I alle tilfeller er det viktig at opposisjonen på Stortinget er tydelig allerede nå om at jernbanen skal tas tilbake til offentlig drift. Det gir et klart signal til markedet og eventuelle tilbydere, og det skaper en politisk og økonomisk risiko for dem. Jernbanen må fortsatt være folkets jernbane, og den beskjeden må gis klart og tydelig!

 

Tips andre om artikkelen

Send til flere mottakere med komma mellom adressene


smartedit