Har økonomistyringen tatt over?
Velkomsthilsen til For velferdsstatens sykehuskonferanse 8. september 2003 av daglig leder i For velferdsstaten, Asbjørn Wahl.
Velkommen til For velferdsstatens erfaringskonferanse om sykehusreformen. Gjennom et tettpakket program vil vi i dag foreta en grundig gjennomgang av en av de mest omstridte og omfattende reformer som er gjennomført innen den norske velferdsstaten på flere tiår. Da reformen ble satt i verk fra 1. januar i fjor, var den også en av de raskest gjennomførte reformer av sitt slag i vår moderne historie. Den ble gjennomført etter den såkalte Gudmund Hernes-metoden, som tidligere altså hadde vært benyttet av den gang utdanningsminister Hernes, og som går ut på å holde et så høyt gjennomføringstempo på reformen at motstanden ikke får tid til å organisere seg og bygge forsvarsverker. Man kan selvfølgelig reise spørsmål ved det demokratiske sinnelag bak en slik tenking, men fort gikk det - og de som ville ha nettopp denne typen omfattende endring av sykehusenes organisering og drift her i landet, ja, de fikk det nøyaktig som de ville.
Så får vi se da, om reformen har vært til nytte og glede for land og folk, om det er samsvar mellom mål og erfaringer, om resultatene står i stil med de ambisiøse målsettingene som ble proklamert av reformens eksekutører. Skal vi foreta en slik evaluering, så har i alle fall jeg lært gjennom noen tiår i arbeids- og samfunnsliv, at vi ikke først og fremst spør dem som bar reformen fram, og som dermed har en usedvanlig sterk interesse av at konklusjonen blir entydig positive. Det hører vi da også mye om i dagens debatt. Fra alle de politikere og partier som kjempet reformen gjennom, lyder et unisont kor om den store suksess som har vederfart vårt land gjennom den store sykehusreformen. I den grad det likevel avdekkes svakheter og problemer, ja, så skyldes det ikke reformen, men andre, utenforliggende årsaker, må vite.
Reformens mødre, fedre og faddere av alle slag skal selvfølgelig få komme til orde i denne foreløpige evalueringsdebatten. På dagens konferanse ønsker vi imidlertid å gå dypere til verks enn som så. Vi skal se på konsekvensene fra å gå fra fylke til stat som eier av sykehusene og - kanskje enda viktigere - fra politisk forvaltningsstyre til bedriftsøkonomisk markedsstyre. Vi ønsker å komme oss under den massive overflaten av billige retoriske poenger - inn til substans og kjerne, og er det en løk uten kjerne vi står overfor, så skal vi i det minste plukke av lag for lag for å avdekke at det faktisk forholder seg slik.
Derfor legges det på denne konferansen fram en evalueringsrapport om sykehusreformen - utført av forsknings- og utredningsinstitusjonen De Facto på oppdrag fra Fagforbundet. Derfor henter vi inn ekspertise fra alle sider av sykehusenes virksomhet - ansatte på alle nivåer, representanter for ledere så vel som for arbeidstakernes ulike organisasjoner. Derfor har vi invitert representanter fra brukerne, inkludert de som gjennom det siste året har organisert de mest omfattende og samordnede lokale sykehusaksjonene som noen gang har sett dagens lys her i landet, og som er blitt organisert - ikke for å danne velkomstkomiteer for de nyslåtte sykehusstyrenes beslutninger, men for å bekjempe dem, særlig når de vil legge ned og sentralisere føde- og akuttavdelinger.
Sist, men ikke minst, har vi invitert sentrale representanter og aktører fra sykehuskamper og omfattende omstruktureringer i andre land. Foretaksorganisering, markedsorientering, økt kjøp av private sykehustjenester, overgang fra demokratiske styringsstrukturer til såkalt profesjonelle bedriftsstyrer - ingenting av dette er særnorsk. De er alle velkjente trekk i den nyliberale offensiven som feier over land og folk, over kontinenter og ned til den minste geografiske avkrok. Dermed blir erfaringene fra dem som har gjennomført lignende prosjekter som oss her hjemme på berget, umåtelig viktige. Det er derfor med stor forventning vi ser fram til hva våre venner fra Canada og New Zealand har å berette for oss litt senere i dag - ikke minst etter som vår egen omstridte sykehusreform er en nær kopi av den newzealandske reformen som ble innført en del år tidligere, og som de derfor har noe lengre erfaringer med.
Da maktutredningen la fram sin sluttrapport for et par uker siden, merket i alle fall jeg meg noen grunnleggende utviklingstrekk i vurderingen av rikets tilstand - svekking av demokratiet, økt makt til markedet, til jussen og til overnasjonale avtaler som politikerne forhandler fram til fremme av sin egen, økende avmakt. Åtte av ti av oss har ingen tillit til politikerne - jeg gjentar, åtte av ti har ingen tillit til politikerne. Det er med andre ord en djup og fundamental politisk krise i fedrelandet.
Den likegyldighet eller mangel på reaksjon som våre toppolitikere møtte denne konklusjonen med, bekrefter vel på mange måter alvoret i den politiske krisa. Hadde jeg vært toppolitiker i denne dramatiske situasjonen, hadde jeg kalt inn til krisemøte for å diskutere umiddelbare tiltak for å gjenreise det politisk-demokratiske system før det går aldeles galt. Da ville jeg ha stilt spørsmål ved om Hernes-metoden, om enn aldri så effektiv, er den beste måten å kjempe gjennom reformer på, dersom demokrati og medvirkning er målestokken. Da ville jeg også ha stilt spørsmål ved om såkalt profesjonelle foretaksstyrer til fordel for politisk oppnevnte beslutningsorganer er vegen å gå, og om sterkere markedskonkurranse, privatisering og konkurranseutsetting er svaret på avdemokratisering og politisk avmakt.
Disse spørsmålene ligger under det meste av det som skal foregå på dagens erfaringskonferanse, der vi stiller spørsmål ved om økonomistyringen nå har tatt over innen sykehussektoren her i landet. Vi har usedvanlig mange sentrale og viktige aktører med. Dessuten er vi enormt fornøyd med at konferansen ble fulltegnet med sine nær 300 deltakere. Akkurat det viser vel mer enn noe annet at temaet fenger, at diskusjonen om sykehusreformen og veien videre langt fra er over. Snarere tvert i mot, med økende erfaringer og kunnskapsbaserte standpunkter tyder vel alt på at vi bare så vidt er i begynnelsen av denne debatten.
Det blir ikke all verdens tid til at alle kan få være med og debattere her i dag, men noe skal det bli, og det blir mange innspill - forhåpentligvis så vel provoserende som tankevekkende. Midt på dagen kjører vi fem parallellseminarer, der vi håper at flest mulig av dere får mulighet til å komme til orde - i tillegg til plenumsdebatten på slutten av konferansen.
Med dette vil jeg ønske dere alle velkommen til en erfaringsrik, kunnskapsrik, meningsfull og konstruktiv konferanse. Det er mye god helse i en frisk og avklarende debatt. Lykke til!
