Mjøsutvalgets innstilling, om «høgre utdanning og
forskning i Norge», er svært sammensatt, og til dels
motsetningsfylt, i beste fall sprikende. Norsk Tjenestemannslag
(NTL) er midt inne i et omfattende arbeid før vi skal avgi
vår høringsuttalelse. Men noe av det som slår
oss, er at innstillingen bærer preg av at alle får
sitt. Den lovpriser på en og samme tid høgre utdanning
som kultur og dannelse, og markedet som saliggjørende
mekanisme for å få dette til. Store deler av meldingen
og beskrivelsene er gode, andre deler mindre gode, og noen deler er
helt uakseptable.
I tillegg synes det å være noen underliggende
forestillinger i meldingen som aldri blir gjenstand for diskusjon,
men som synes tatt for gitt. Vi reagerer mest på utvalgets
tro på at:
- markedet i privat sektor fungerer, og er en garanti for
kvalitet - studenter legger kvalitet til grunn for sine valg
- det er de «beste» studentene som reiser utenlands
- det ikke finnes omstilling og omstillingsevne i sektoren i
dag
Dette er myter og innebærer at vesentlige endringsforslag
må diskuteres på sviktende premisser.
Lite troverdig
Innstillingen er full av
gode intensjoner og erklæringer. Men beskrivelsene av hvordan
disse skal oppnås og valg av modeller er ikke alltid like
gode. De er i stor grad hentet fra økonomisk teori (new
public management) og tar i liten grad høyde for de store
forskjellene som finnes mellom samfunnssektorene .
Et annet fremtredene trekk er at argumentasjonen i
innstillingene bærer preg av en svært kritisk holdning
til byråkratiet på de aller fleste områder. Dette
svekker i en del sammenhenger tilliten til argumentene, fordi mange
av forslagene innebærer oppbygging av et omfattende
kontrollapparat utenfor departementet og dermed ikke mindre, men
kanskje mer byråkrati.
Faktabeskrivelsene stemmer på flere områder godt med
terrenget. For eksempel er utviklingen til
masseutdanningsinstitusjoner godt beskrevet. Det samme gjelder
også beskrivelsen av de problemer som mange høgskoler
har med styrings- og ledelsesmodellen etter reformen i 1994. Men
fordi utvalget nøyer seg med å beskrive fakta uten
å foreta nærmere analyser av hvorfor det er som det er,
blir en del av forslagene til tiltak lite troverdige.
Statlig styring
Den statlige styringen har
vært høyst merkbar i universitets- og
høgskolesektoren. Utvalget ønsker mindre
detaljstyring, mer frihet og større mangfold. Staten skal
styre mye sterke gjennom økonomiske virkemidler. Etter NTLs
vurdering er det er snakk om frihet med «påholden penn».
Kravet om effektivisering, markeds- og brukertilpassing basert
på tradisjonell bedriftsøkonomisk tenkning, er lite
egnet til å ivareta mangfold, kritisk refleksjon og den
fruktbare kunnskapen. Nå skal det legges enda større
vekt på den produktive kunnskapen, den effektive studenten og
den mest brukertilpassede institusjonen. Dårlige resultat
fører til mindre penger og den som ikke er god nok, blir
ansvarlig for sin egen avvikling.
Vi er enige i at sektoren har mange utfordringer og at mye
bør gjøres, men vi er grunnleggende uenig i at
løsningen ligger i studentfabrikker og markedsbaserte
studietilbud i fristilte høgskoler og universiteter.
NTL går i mot flertallets forslag om å gjøre
universiteter og høgskoler om til særlovselskaper.
Hovedbegrunnelsen er at det fortsatt skal vær et offentlig
ansvar å fastsette utdanningspolitiske mål og at det
dermed også er behov for politisk styring og finansiering av
høgre utdanning og forskning. Veien fra særlovsselskap
til videre oppsplitting og fristilling (privatisering) er ikke
lang. Eksempler er Posten og NSB. Det overordnede ansvaret
forvitres. Opprettelse av særlovsselskap har vist seg å
være begynnelsen til en videre prosess, der det skjer en
utvikling som det i utgangspunktet ikke var en politisk vilje bak.
Det er viktig at vi ser faresignalene, og vi må sørge
for å være herre i eget hus i fornyelsesprosesser.
Også her er det viktig å bruke føre- var
prinsippet. Universitetene og høgskolene er en av viktigste
samfunnsinstitusjoner – og skal også være det i
fortsettelsen.
Forskningsfrihet
Forskningsfriheten har
vært et fremtredende trekk ved det den norske måten
å organisere universitets- og høgskolesektoren. Denne
friheten har en mye sterkere beskyttelse innenfor et offentlig
eierskap enn som fristilt og overlatt til markedskreftene. Markedet
krever avkastning og har en kortsiktig horisont. Forskning krever
langsiktige og forutsigbare rammer, og det er ikke forenlig med et
særlovselskap som må hente en vesentlig del av sin
inntekter i markedet.
Vi har forstått det slik at en av hovedbegrunnelsene for
denne organisasjonsformen er at det skal inngås kontrakter
mellom KUF og den enkelte institusjon, og at staten ikke kan sitte
på begge sider av bordet. Dette er et dårlig argument.
Det er en illusjon å snakke om juridisk bindende avtaler
så lenge det er staten som inngår en avtale med seg
selv. Viss den vil endre avtalen, kan staten opptre som eier og
reforhandle avtalen.
