Motmelding til høringsnotat fra Sosial- og
helsedepartementet om ”Statlig overtakelse av
spesialisthelsetjenesten og forslag til lov om helseforetak
(Ot.prp.nr. 66 (2000-2001). (2. utgave, 28.04.2001)
Denne 2. utgaven av motmeldingen refererer til slutt nye
opplysninger fra New Zealand, England, Skottland og Sverige som
hver på sin måte beveger seg i motsatt retning av den
norske regjering: Bort fra markedssystem i helsevesenet.
Motmeldingslegene bestod av:
Trude Arnesen, lege, MPH, stipendiat i helsetjenesteforskning,
Norges Forskningsråd, Oslo
Bjørn Bergsdahl, generell kirurg og ortoped, Lofoten
sykehus
Johannes Brattebø, generell kirurg og ortoped, Voss
sykehus
Martinus Bråten, overlege, 1.amanuensis, Ortopedisk avd.,
Regionsykehuset i Trondheim
Anette Fosse, spesialist i allmennmedisin, Rana
Mads Gilbert, prof. dr. med., seksjonsoverlege i anestesi,
RiTø og Universitetet i Tromsø
Dag Johansen, generell kirurg og ortoped, Rana sykehus
Eivind Smeland, dr.med., konst. overlege i onkologi,
Kreftavdelingen, RiTø, Tromsø
Steinar Westin, prof. dr. med., Institutt for samfunnsmedisinske
fag, Trondheim
Torben Wisborg, seksjonsoverlege i anestesi, Hammerfest sykehus
Sammendraget fra
rapporten:
Forslaget i regjeringens høringsnotat og
Odelstingsproposisjon nr. 66 (2000-2001) om å gjøre
offentlige sykehus til juridisk selvstendige helseforetak handler
om mye mer enn fylkeskommunalt eller statlig eierskap til
sykehusene. Det dreier seg om vi skal gjennomføre et
fundamentalt systemskifte i norsk helsepolitikk – fra et politisk
forvaltningsstyre med pasienten som uegennyttig mål – til et
bedriftsøkonomisk markedsstyre med pasienten som et middel
for økonomisk inntjening.
Helseministeren og regjeringen er klar over at de har
foreslått en ”gigantisk reform”. Likevel
planlegges den gjennomført på rekordtid. Det er ikke
utarbeidet noen offentlig utredning, og det foreligger ingen
gjennomgang eller debatt rundt medisinske, helsepolitiske,
samfunnsmessige eller økonomiske konsekvenser. En har ikke
tatt hensyn til erfaringer fra tilsvarende markedseksperimenter i
andre land. Høringsnotatet er heller ikke behandlet på
vanlig måte i Arbeiderpartiets organer. Saken presenteres med
en uvanlig kort høringsfrist. I en så viktig sak ville
det være naturlig å vente på at folket går
til urnene i september. Dersom et stortingsvedtak blir presset
gjennom før sommeren etter en høringsfrist på
vel 6 uker, er det nærliggende å karakterisere denne
prosessen som et politisk kupp.
Forslaget går ut på at alle landets sykehus fra 1.
januar 2002 skal overtas av staten, skilles ut fra den
politisk-demokratiske forvaltningen og bli juridisk selvstendige
helseforetak, styrt og eiet, ikke av staten, men av 5 regionale
helseforetak (§ 3). De regionale helseforetakene blir i
utgangspunktet et styre og et sekretariat som på statens
vegne skal forvalte sykehuspolitikken. Generalforsamling i de
regionale helseforetakene (”foretaksmøtet”) vil
være staten v/helseministeren. Men Sosial- og
Helsedepartementets styring av de regionale helseforetakene
beskrives i Odelstingsproposisjonen å skal bli av
”latent karakter”.
Styrene i de regionale helseforetakene omtales som
”konsernledelse”. De vil bli utnevnt av
helseministeren. Styremedlemmene trenger verken å være
folkevalgte eller ha helseprofesjonsbakgrunn. Tvert imot,
Odelstingsproposisjonen argumenterer imot at foretaksstyrene skal
ha folkevalgt eller annen representasjon (for eksempel brukere). De
regionale helseforetaksstyrene vil ikke stå til ansvar for
noen folkevalgte organ og står dessuten fritt til å
avholde sine styremøter i lukkede rom. På den
andre siden vil de stå ansvarlig for at driften følger
bedriftsøkonomiske prinsipper i en helseforetakslov, etter
modell fra aksjeloven.
Odeltingsproposisjonens forslag til regionale folkevalgte
rådsorganer (§ 35) viser at disse bare skal kunne uttale
seg om de regionale helseforetakenes planer, ikke om den konkrete
gjennomføringen av disse. Forslaget til folkevalgte
rådsorganer illustrerer at sykehusene grunnleggende skal ut
av offentlig forvaltning og demokratisk
kontroll.
Motmeldingen dokumenterer med en rekke sitater fra
høringsnotatet og fra Odelstingsproposisjonen at regjeringen
foreslår et markedssystem i sykehusvesenet. Landets
helseoppgaver vil i stor grad bli konkurranseutsatt og fordelt
mellom de regionale helseforetakene, helseforetakene og private
sykehus i hele EØS-området etter anbudsprinsipper, i
tro på at dette vil løse dagens problemer og gi et mer
effektivt sykehusvesen. Erfaringer med tilsvarende endringer i
andre land, bl.a. England og New Zealand, viser imidlertid for at
markedsprinsipper i helsesektoren fører til økte
administrasjonskostnader, svekket behandlingskvalitet,
ineffektivitet, større ulikheter og
sentralisering.
Odelstingsproposisjonens forslag til høring av brukerne
(§ 36) er i utgangspunktet positivt. Vi ser imidlertid
små muligheter for reell innflytelse når de harde
realitetene i helseforetakenes markedskonkurranse tar
kommandoen. Kjernespørsmålet med enhver
markedsreform er at gode ønsker, menneskelige hensyn og
faglig fornuft oftest må vike for kortsiktighet i
kostnadeffektivitetens, konkurransens og økonomiens
navn.
Høringsnotatets forslag til § 39 åpnet for at
helseforetaksstyrene skulle kunne eierprivatisere norske sykehus.
I Odelstingsproposisjon nr. 66 er denne paragrafen splittet
opp i to, § 32 og
§ 43. Foretaksstyrene gis fortsatt myndighet til å
selge ut ikke-medisinske funksjoner som kjøkken, vaskeri,
IT-avdelinger og lignende. Medisinske funksjoner, dvs.
kjernevirksomheten ved et sykehus, kan etter forslaget til §
32 selges dersom et flertall på Stortinget vedtar dette.
Denne paragrafen gir lite vern mot eierprivatisering av norske
sykehus med den nåværende ledelsen ved roret i
Arbeiderpartiet. På dette punkt vil Arbeiderpartiregjeringen
velge en motsatt utvikling enn den svenske sosialdemokratiske
regjeringen som 15. desember i fjor gikk i spissen for og fikk
vedtatt et generelt forbud mot privatisering av sykehus med
akuttberedskap. Også forslaget til § 31 overfører
myndigheten til å selge og pantsette sykehusenes tomter og
bygninger til helseministeren eller til helseforetaksstyrene
når vedtektene gir rom for det.
Konsekvenser
Med utgangspunkt i regjeringens høringsnotat,
Odelstingsproposisjon, uttalelser fra helseminister Tønne og
internasjonale erfaringer fra England, New Zealand og USA , er det
naturlig å forvente følgende konsekvenser av
regjeringens forslag:
- Sykehusene vil bli spesialiserte, akuttberedskapen vil bli
sentralisert og sengetallet redusert - Bedriftsøkonomi vil bestemme sykehusenes
pasienttilbud - De friskeste pasientene vil få enda høyere
prioritet, på bekostning av de mest syke - Overbehandling og feilbehandling vil øke
- Byråkratiet vil vokse og dominere fagmiljøene i
sykehusene - Som resultat av 4) og 5) vil effektiviteten reduseres
- Fagutvikling vil hemmes pga. konkurranse mellom sykehusene og
fordi opplæring blir ”ulønnsom”
aktivitet - Arbeidsmiljøet vil bli svekket av ytterligere tidspress
og ”resultatlønn” - Over tid vil Norge få et todelt sykehusvesen: Ett i
offentlig eie og ett i privat eieI et markedssystem vil ikke folket
i valg eller Stortinget ha noen reell innflytelse over
prioriteringene i sykehusvesenet.
Legegruppen som har skrevet denne Motmeldingen, mener at Norge
må bygge sitt framtidige sykehusvesen på andre verdier
og erfaringer enn de negative lærdommene tilsvarende
markedseksperimenter gav befolkningen og helsearbeidere i England
og New Zealand. Det betyr at Norge må satse på
fagprofesjonenes etiske og faglige utvikling. Reversering av
markedsreformen ISF og utvikling av samarbeid isteden for
konkurranse mellom sykehusene er nøkkelen for å
få i gang slike prosesser. I den foreliggende situasjonen er
det viktigste enkelttiltaket å beholde sykehusene som en del
av den offentlige forvaltningen. Bare slik kan folket og
helsearbeiderne beholde demokratisk kontroll over retningen
på helsepolitikken gjennom samfunnsdebatt og valg. En
eventuell statlig forvaltningsmodell står ikke på
dagsorden. Dette må først utredes og deretter legges
fram til vanlig demokratisk behandling.
