Kampen om konkurranseutsetting


  1. Introduksjon

  2. Klargjøring av begreper

  3. Del av større kamp

  4. Monopolisering

  5. Lønnsomt for det offentlige?

  6. På helsa løs for arbeidstakerne

  7. Til brukernes beste?

1. Introduksjon

Konkurranseutsetting av offentlige tjenester har blitt et hett
stridstema omkring i kommuner og fylker. Det står mye
på spill, og det er sterke økonomiske interesser
involvert i kampen. Servicebedriftenes Landsforening (SBL) –
med støtte fra NHO – driver et kampanjepreget arbeid
for å fremme de økonomiske interessene til sine
medlemsbedrifter på dette området. Det overrasker oss
selvfølgelig ikke, etter som det er det de er betalt for,
men vi reagerer når de prøver å dekke over disse
snevre egeninteressene med at konkurranseutsetting er til beste for
samfunnet, brukerne og de ansatte.

Ofte bryter striden om konkurranseutsetting ut i forbindelse med
konkrete enkeltsaker, der kostnadsreduksjon for kommunen,
tjenestenes kvalitet for brukerne og arbeidsforholdene for de
ansatte står i sentrum. Dette er selvfølgelig viktig,
men saken har enda større dimensjoner. Hva vil skje med et
samfunn der utførelsen av offentlige tjenester i
økende grad overtas av private selskaper med høyest
mulig avkastning av investert kapital som sitt fremste
mål?

Mange av medlemsbedriftene i SBL, særlig de små og
mellomstore, vil nok også oppdage etter hvert at
konkurranseutsetting ikke er noen gylden vei til ekspansjon og
velstand. All erfaring tyder nemlig på at når et helt
område av offentlige tjenester legges ut på anbud i et
land, skjer det en usedvanlig rask omstrukturerings- og
konsolideringsprosess. Etter 5-7 år kontrolleres hele
markedet av 3-5 selskaper – i hovedsak multinasjonale
konserner.

2. Klargjøring av
begreper

Konkurranseutsetting er ikke privatisering, er et av
tilhengernes hovedbudskap. Privatisering skjer hvis det offentlige
sier fra seg hele ansvaret for en virksomhet, heter det, mens i
tilfellet konkurranseutsetting beholder jo det offentlige
ansvaret – så vel for at tjenestene blir utført
som at de blir finansiert, og det er jo riktig. Til tider raljeres
det over at vi som er motstandere av konkurranseutsetting av
offentlige tjenester, ikke «forstår» dette, men
fortsetter å kalle det privatisering.

Dette er først og fremst en taktisk kamp. Tilhengerne av
konkurranseutsetting vet godt at det ikke er noen entusiasme i det
norske folk for privatisering. Det blir derfor viktig å
unngå dette belastede begrepet. Slik har også
påstanden om at konkurranseutsetting ikke er privatisering
blitt fellesideologisk tankegods i den norske
konsulentverden – og langt inn i rekken av rådmenn og
lokalpolitikere.

Vi er selvfølgelig klar over at kommunene fortsatt har
ansvar for at tjenestene blir utført, også etter
konkurranseutsetting. At overføring av virksomhet fra det
offentlige til private, slik det som oftest skjer ved
konkurranseutsetting, ikke skal kalles privatisering, har vi
imidlertid større problemer med å fatte. Snarere tvert
imot, konkurranseutsetting har nettopp blitt den viktigste metoden
for å privatisere i våre kommuner og fylker. Og det
får store konsekvenser – for brukerne så vel som for de
ansatte.

Gjennom konkurranseutsetting gjennomføres det en
markedsorientering av den aktuelle tjenesten – det
innføres et nytt konkurranseforhold og viktige sider ved
virksomheten overføres fra et offentlig til et
privatrettslig forhold. Utførelsen av tjenesten
privatiseres, noe som blant annet innbefatter at de ansatte
overføres til privat sektor. Ofte gjelder det også
utstyr og bygninger.

Vi har ingen problemer med å se at konkurranseutsetting og
det privatiseringsbegrepet SBL med flere opererer med, er to ulike
former for privatisering, men det er også nettopp det det er.
Etter som storparten av de offentlige tjenestene det her er snakk
om, er lovpålagte tjenester, ville privatisering etter
tilhengernes begrep nærmest vært ikke-eksisterende og
umulig i norsk kommuner – selv om utførelsen av
tjenestene en for en skulle bli overtatt av private selskaper.
Konkurranseutsetting er med andre ord en viktig form for
privatisering.

At kommunene beholder styringen selv om private overtar
utførelsen av tjenestene, er for øvrig en sannhet med
store modifikasjoner. Erfaringer fra land som tidligere, og i
større grad enn oss, har tatt i bruk konkurranseutsetting,
har vist det. Som vi viser nedenfor, skjer det en rask
monopolisering i markedet, noe som gir de multinasjonale selskapene
en meget sterk posisjon. At kommuner gjennom konkurranseutsetting
kvitter seg med sine egne virksomheter på de aktuelle
områdene, og dermed også viktig kompetanse, bidrar i
tillegg til at avhengigheten av de samme selskapene øker.
Kommunene får dessuten en mindre fleksibel økonomi,
ettersom kostnadene knyttet til anbudskontraktene er bundet for
flere år framover. Oppstår det ekstraordinære
økonomiske problemer i en kommune, må det altså
skjæres på andre områder enn dem som er satt ut
på kontrakt, og det er langt fra sikkert at det er det
samfunnsmessig mest fornuftige.

3. Del av en større
kamp

Kampen om konkurranseutsetting gjelder altså noe langt mer
enn om et sykehjem skal legges ut på anbud i en kommune. Det
er heller ikke først og fremst et spørsmål om
svakheter i de offentlige tjenesteytelsene. Vi vet alle at slike
eksisterer – i form av byråkrati, dårlig
organisering og ledelse samt underfinansiering.
Spørsmålet er hvordan vi skal løse slike
problemer og videreutvikle de offentlige tjenestene. I siste
instans gjelder det hvilket samfunn vi vil ha.

Det var viktige grunner til at store deler av økonomien
ble tatt ut av markedet og underlagt demokratisk styring, da
velferdsstaten ble kjempet fram. Den frie markedsøkonomiens
opp- og nedturer, kriser og sammenbrudd, skapte utrygghet og
nød i store folkegrupper. Det var ønsket om og
behovet for større sosial sikkerhet og økonomisk
trygghet som lå bak kampen om en velferdsstat og en sterk
offentlig sektor. Grunnleggende samfunnsmessige tjenester skulle
være en tilgjengelig og lik rettighet for alle –
frikoplet fra markedets fluktuasjoner og selskapenes evige jakt
etter profitt.

Slik har det da også fungert. Velferdsstaten og den sterke
satsingen på at det offentlige skulle stå ansvarlig for
så vel finansiering som utførelse av sentrale
samfunnsoppgaver, bidro til å øke stabiliteten i hele
økonomien. Samtidig skapte den på kort tid en sosial
utjevning og økonomisk trygghet for folk som er uten
sidestykke i historien. Sånn sett har denne kampen for
kollektive løsninger bidratt mer enn noe annet til
enkeltindividets frigjøring i moderne tid. Dette skjedde
ikke bare fordi velferdsordninger ble bygd ut, men også fordi
en omfattende offentlig sektor bidro til å begrense
markedskreftenes maktutøvelse i samfunnet.

Også for arbeidstakerne hadde dette stor betydning, blant
annet fordi det i enkelte sammenhenger var lettere å
oppnå anstendige arbeidsvilkår innen det offentlige enn
i det private arbeidsliv. Ikke minst gjaldt dette pensjonsordninger
og andre sosiale velferdsordninger – først og fremst
for de lavest lønnede, noe som også dempet presset
på tilsvarende grupper i det private næringsliv. Det er
altså ikke noe overraskende at sterke eierinteresser nå
så sterkt ønsker å privatisere de ansatte i
offentlig sektor.

De siste par tiårene har denne utviklingstrenden tatt
slutt. Av grunner det ikke er mulig å komme inn på her,
ble etterkrigstidas økonomiske modell med sterk politisk
styring og markedsregulering nedkjempet politisk og ideologisk. Med
USAs Ronald Reagan og Storbritannias Margaret Thatcher i spissen
ble det satt i gang en massiv nyliberal offensiv. Kapitalkontroll
og faste vekslingskurser ble avviklet, en voldsom
spekulasjonsøkonomi vokste fram, multinasjonale selskaper
fikk grønt lys og velferdsordninger og offentlige tjenester
ble satt under et formidabelt press. Kampen for privatisering og
konkurranseutsetting er en viktig del av denne markedsliberale
offensiven.

Fra omkring 1980 ble dette ført som en sterk ideologisk
og politisk kamp – den såkalte
«høyre-bølgen». Etter hvert som
markedsliberalismen vant fram og – i alle fall
midlertidig – har blitt den dominerende ideologien i
samfunnet, verden over, ønsker «seierherrene»
åpenbart å avpolitisere kampen. Den markedsliberale
ideologien blir dermed forsøkt omgjort til
«modernisering» i vår alles interesse, til
pragmatiske løsninger på aktuelle samfunnsmessige
problemer, mens vi som bekjemper denne markedsorienteringen av
samfunnet anklages for å drive en ideologisk motstandkamp.
Det er seierherrenes privilegium å prøve å
omdefinere dette, men deres kamp for markedsorientering,
privatisering og konkurranseutsetting blir ikke mindre politisk og
ideologisk av den grunn.

4. Monopolisering

At konkurranseutsetting er en del av den markedsliberale
omstruktureringen av verdensøkonomien, ser vi klarest
når vi studerer konsekvensene av konkurranseutsetting i land
som har drevet det lenger enn oss. Der ser vi at når
anbudssystemet tas i bruk i stort omfang innenfor et område,
skjer det en bemerkelsesverdig rask monopoliseringsprosess på
privat side. I Storbritannia viste en undersøkelse i 1994 at
fem selskaper kontrollerte 60 prosent av alle anbudskontraktene
innen renovasjon. Det tilsvarende tall innen
hjemmehjelpsområdet var 65 prosent. Konsentrasjonen er enda
sterkere i dag. Å tro at «dette vil ikke skje her i
landet» er en illusjonspolitikk som mangler grunnlag i
virkeligheten.

Da anbud ble innført i kollektivtrafikken i Sverige, tok
det 6-7 år å omstrukturere bransjen fra en skog av
små, lokale selskaper (mellom 250 og 300) til dagens
situasjon med tre dominerende konserner, som kontrollerer over 2/3
av markedet. To av selskapene, Swebus og Linjebuss, ble raskt
overtatt av multinasjonale selskaper. I Danmark har vi sett den
samme utviklingen de siste få årene, og i Frankrike
utenom Paris er kollektivtrafikken for nesten 100 prosents
vedkommende i hendene på fire store og pengesterke
holdingselskaper.

Også på internasjonalt nivå får vi denne
massive konsentrasjonen. Vannforsyning er et godt eksempel. Der
dominerer nå seks multinasjonale selskaper hele det markedet
som er privatisert og lagt ut på anbud – redusert fra 11
selskaper for bare noen få år siden. De to franske
gigantene Vivendi og Suez-Lyonnaise leder an – ikke bare innen
vannforsyning, de er blant verdens fremste multinasjonale selskaper
som jakter på offentlige virksomheter over et bredt spekter.
Innen renovasjon domineres verdensmarkedet av kun fire
selskaper – inkludert de to nevnte franske, henholdsvis
gjennom datterselskapene Onyx og Sita. Det var åtte selskaper
for noen få år siden, men de fire andre har blitt spist
av de gjenværende giganter. Både innen kollektivtrafikk
og energi foregår den samme konsentrasjonen.

På mange områder foregår det en stilltiende
fordeling av markedene mellom slike multinasjonale konserner. De er
flinke til å redusere konkurransen seg imellom, legge inn
underbud for å konkurrere ut de små selskapene –
og blir etter hvert mektige motparter til kommuner og fylker som
har gjort seg avhengige av disse selskapene fordi de har solgt ut
sine egne virksomheter og kvittet seg med egenkompetansen.

Erfaringene med Vivendis renovasjonsselskap Onyx i Storbritannia
i midten av 1990-åra illustrerer dette fenomenet. Onyx hadde
stor suksess med å vinne kontrakter innen renovasjon i
Sør-England, men hvert eneste år gikk det med
dundrende underskudd. Til forskjell fra andre selskaper i samme
situasjon, gikk det imidlertid ikke konkurs. Årlig mottok det
en sjekk fra morselskapet i Frankrike, og alle forsto
selvfølgelig hva som foregikk. Onyx hadde lagt inn en rekke
underbud med sikte på å fjerne konkurrenter. Kort etter
kjøpte selskapet ganske enkelt sin fremste britiske
konkurrent, og kunne dermed redusere konkurransen ytterligere. Det
er for øvrig Onyx som nå eier Norges største
renovasjonsselskap, Norsk Gjenvinning, i tillegg til busselskapet
Connex.

Resultatet av anbudssystemet på sikt er med andre ord ikke
økt konkurranse, men økt monopolisering. Offentlige
monopoler blir erstattet av private monopoler – og med langt
større makt og innflytelse verden over. Presset mot
arbeidstakerne reduseres imidlertid ikke selv om
monopoliseringstendensen svekker konkurransen på markedene,
fordi de mektige multinasjonale gigantene opererer med
avkastningskrav hinsides alt man tidligere var vant til.

Det bildet som søkes skapt av enkelte norske
anbudstilhengere, at det gir oppdrag for et lokalt privat
næringsliv, men under betryggende folkevalgt styring, har
altså ingen rot i den virkelige verden. Her viser erfaringene
at små, lokale firmaer i beste fall spiller en rolle i en
innledningsfase på enkelte områder, men at omfattende
nasjonale og internasjonale konserner etter kort tid skaffer seg
avgjørende posisjoner. Det burde være et tankekors for
SBLs små og mellomstore bedrifter.

5. Lønnsomt for det
offentlige?

Fra SBLs side propaganderes det nå landet over – i
alle medier – at norske kommuner og fylker kan spare fra 10
til 30(!) prosent på konkurranseutsetting. Sjenerøst
regner de ut innsparingspotensialene for kommune etter kommune.
Denne lettvinte omgangen med økonomien i anbudsprosjekter
minner mer enn noe annet om «tenk på et
tall»-leken.

At man i enkelte situasjoner kan spare penger gjennom
konkurranseutsetting, er ikke umulig, slik lønns- og
arbeidsforholdene settes under press, antall ansatte kuttes ned og
arbeidsintensiteten økes. Vi har imidlertid svært
få dokumenterte eksempler på det. Eksempler på
kreativ bokføring, der de politikere og byråkrater som
står bak konkurranseutsettingen skal «bevise» sin
suksess, har vi imidlertid sett en del av. Likedan har vi
fått en del overflatiske, oppdragsfinansierte rapporter med
lignende, lettvinte konklusjoner. Alle de kostnader som er bundet
til selve anbudsprosessen (transaksjonskostnader), selve
anbudsapparatet (bestillerrenheten), omstillingskostnader og det
kontrollapparat som det er nødvendig å bygge opp
på kommunalt hold etter anbudstildeling, holdes nærmest
konsekvent utenfor disse regnestykkene.

En svensk undersøkelse for noen år siden
påviste at dette kunne dreie seg om alt fra 6 til 20 prosent
av kontraktsummen. Når det private selskapet i tillegg skal
ha minst 5 prosent avkastning på sin kapital, skal det
altså en formidabel kostnadsreduksjon til for at det skal bli
billigere for det offentlige. Vi kan jo bare gjette oss til hvor
kostnadsreduksjonene skal tas i disse i all hovedsak
arbeidsintensive virksomheter. Et av de mest ekstreme eksempler i
så måte er den ene millionen de påsto de hadde
spart i Oslos renovasjon ved forrige anbudsrunde. Det ble lite i
forhold til de 60 millioner i omstillings- og transaksjonskostnader
som en LO-økonom senere dokumenterte at kommunen hadde
brukt.

Vi bør selvfølgelig også reise
spørsmål ved hva det koster en kommune å overta
virksomheter som private selskaper trekker seg fra i
kontraktperioden, dersom de ikke klarer å oppnå
lønnsomhet, slik vi har sett flere eksempler på i inn-
og utland – senest når det gjelder Vinderen sykehjem i
Oslo.

6. På helsa løs
for arbeidstakerne

At innsparinger på et sted i budsjettet kan komme som
økte utgifter et annet sted i samfunnsregnskapet, er en
annen konsekvens av at konkurranse innføres på stadig
flere områder i arbeidslivet. Tidligere direktør i
Oslo kommunes renovasjonsselskap, Miljøtransport, Ole
Skytterholm, uttrykte dette slik i bladet Kretsløpet 5/98:
«Jeg tror på konkurranse, men medaljen har en bakside.
(…) Mer generelt vil jeg si at innsatskravene nå er blitt
slik at husrenovasjon bare er en jobb for yngre mennesker. (…)
Det er jo ingen vits i å spare noen kroner på
renovasjonen dersom utgiftene kommer dobbelt tilbake på
trygdebudsjettet.»

I en evaluering som ECON nylig gjorde for Trondheim kommune
etter at store deler av renovasjonen i kommunen ble
konkurranseutsatt for noen år siden, konkluderes det med at
«Innføring av kildesortering og anbudskonkurranse
innen renovasjon har vært god forretning for Trondheim
kommune, men renovatørene har betalt med dårligere
arbeidsmiljø og høyere sykefravær.»
(Adresseavisen 15.10.02.)

Dette er en helt entydig erfaring fra arbeidstakernes side. Mens
politikere og byråkrater har lært seg klisjeen om at
det dreier seg om å «jobbe smartere – ikke
hardere», er det nettopp intensivering av arbeidet
arbeidstakerne rapporterer tilbake. Særlig innenfor renhold,
som sannsynligvis er det området i samfunnet som er mest
konkurranseutsatt, og som i denne sammenhengen er svært lett
å kontrollere, skjer det rutinemessig at folk etter
konkurranseutsetting får større areal å holde
rent på kortere tid – og oftest til lavere lønn
(når pensjonsordninger regnes inn), og det i et yrke hvor
uføretrygding allerede på forhånd er den mest
vanlige måten å avslutte yrkeskarrieren på.

Så har vi da også fått en brutalisering av
arbeidslivet som støter stadig større grupper ut av
arbeidsmarkedet og over på uføretrygd og andre
trygdeordninger. En slik rå og kynisk bruk-og-kast holdning
til arbeidsfolk møter de ansattes organisasjoner i
økende grad – ikke minst etter som konkurranseutsetting
brer om seg i kommune-Norge.

7. Til brukernes
beste?

Det heter også at konkurranseutsetting skal være til
brukernes beste. Grunnen til at et privat selskap uten videre skal
kunne yte bedre tjenester enn en vel innarbeidet offentlig
virksomhet, virker ikke særlig overbevisende i
utgangspunktet. Særlig blir dette vanskelig å
forstå etter som det hele skal bli billigere enn tidligere,
anbudsrunden bidrar til et massivt press på
kostnadssiden – og dette at et privat selskap i tillegg
også skal ha sin profittmargin. Igjen spriker mer eller
mindre overflatiske og oppdragsfinansierte undersøkelser i
mange retninger.

Nå er det imidlertid slik at brukerne faktisk har uttrykt
seg i mange sammenhenger om konkurranseutsetting og privatisering
av kommunale tjenester. Meningsmålinger har aldri vist noe
massivt krav fra befolkningen om privatisering eller
konkurranseutsetting – snarere tvert imot. Mange eksempler fra
virkeligheten underbygger dette. Ved overfor nevnte
konkurranseutsetting av renovasjonen i Trondheim var det til og med
en omfattende underskriftsaksjon fra brukernes side med krav om
å få beholde den gode kommunale tjenesten de hadde. De
ble ikke hørt – andre hensyn var åpenbart
viktigere! Etter at storparten av renovasjonen i Oslo ble
konkurranseutsatt, økte klagene fra brukerne formidabelt.
Det tyder i alle fall ikke på at hovedsiktemålet er
å sette brukerne i sentrum.

For å veie opp noe av SBLs solskinnshistorier om
konkurranseutsettingens velsignelser, kan vi også minne om
Ullevål sykehus, der ISS for noen år siden ble kastet
ut på grunn av for dårlig utført arbeid. Av
samme grunn måtte selskapet trekke seg fra en kontrakt om
vasking av over 70 skoler i Oslo. Klagene ble for mange, og
kommunen måtte igjen overta. Det skyldes selvfølgelig
ikke de ansatte i ISS, men den måten ISS driver sin
virksomhet på og den måten de økonomiske
marginene presses.

I følge den rådende ideologen skal skoler drive med
undervisning. Sideordnede aktiviteter bør derfor legges ut
på anbud slik at skolens ledelse slipper å sløse
vekk kostbar tid på den slags. Da striden sto på i
Oslo, så vi imidlertid at rektor etter rektor sto fram i
avisene og fortalte at de aldri har måttet bruke så mye
tid på å kontrollere og krangle om renholdet som etter
at ISS overtok. De krevde å få gjenetablert ordningen
med eget renholdspersonale, nettopp for å spare tid og
ergrelse.

Ved Risenga eldresenter, som ISS drev på kontrakt fra
Asker kommune, begynt de å krangle med kommunen om hvor syke
de eldre hadde lov til å være for å kunne tas inn
der. Syke pasienter er som kjent dyrere og reduserer dermed den
økonomiske avkastningen. I Solna utenfor Stockholm
«glemte» ISS at de eldre skulle vaskes regelmessig, og
kommunen måtte ta over sykehjemmet igjen. I
Lyngby-Taarbæk utenfor København skar ISS ned
matrasjonene til de eldre og ble kastet ut av catering-kontrakten.
Ikke rart at ISS har trukket seg helt ut av sykehjem-sektoren i
Danmark – etter en rekke negative erfaringer.

Eksemplene på dårlige erfaringer fra bruk av
konkurranseutsetting – både fra inn- og utland –
kunne fylt mange sider, men dette kretsmesterskapet i gode og
dårlige erfaringer har i seg selv begrenset betydning.
Dessuten har dårlige erfaringer ikke vist seg å ha
synderlig innflytelse på tilhengerne av konkurranseutsetting.
Det er heller ikke slik at det blir krise og problemer straks
anbudssystemet fører til at et privat selskap overtar
offentlige tjenester – det skulle nå bare mangle. Det er
imidlertid skremmende mange skandaler og negative erfaringer
forbundet med konkurranseutsetting av offentlige tjenester –
verden over. Dette har selvsagt ikke noe med forskjeller mellom
ansatte i privat og offentlig sektor å gjøre. Det er
selve anbudsmodellen brukt på de offentlige tjenestene, og
det nedadgående presset denne fører med seg, som er
problemet. Vi kan ikke eksperimentere med folks grunnleggende
rettigheter og behov på denne måten. Når
lønnsomhet er det avgjørende, blir det fort
problemer. Det har sine konsekvenser å innføre
profitt-motivet i de offentlige velferdstjenestene.

Hva skal man så gjøre med de mange svakhetene som
finnes i måten de offentlige tjenestene utføres
på? Jo, selvfølgelig, man må arbeide systematisk
for å fjerne dem, for å gjøre tjenestene bedre,
for å fjerne unødvendig byråkrati og endre
stivnede organisasjonsformer, for å trekke brukerne av
tjenestene sterkere inn i prosessen, for å utvikle
lederkompetanse og engasjere arbeidstakernes kunnskap, innsikt og
kreativitet – ikke bare i bordtalene, men også i
praksis. Der underfinansiering skaper kriser og problemer, og det
skjer i økende grad i dagens situasjon, der
kommuneøkonomien bevisst strammes inn for å tjene
andre hensyn, må også det problemet angripes.
Omstilling og utvikling av offentlig sektor er høyst
nødvendig.

I vårt samfunn, med et høyt utviklet
kunnskapsnivå om organisasjoner, ledelsesmodeller,
incitamenter og demokratisk medvirkning, kan det umulig skorte
på innsikt og kompetanse. Konkurranseutsetting er ikke noe
nødvendig alternativ, men resultat av endrede maktforhold i
samfunnet. Norsk Kommuneforbund har inngått avtaler med tre
såkalte «modellkommuner» med sikte på
å styrke og forbedre de kommunale tjenestene, bidra til mer
effektiv ressursanvendelse og sikre kvalitet og standard på
tjenestene gjennom internt utviklings- og omstillingsarbeid. Det er
et nedenfra-og-opp prosjekt, der medarbeidernes kunnskap, innsikt
og erfaringer mobiliseres.

Foreløpige evalueringer viser entydige, positive
resultat – en vinn-vinn-vinn situasjon for kommune så
vel som for brukere og ansatte. Det er ikke mindre enn
oppsiktsvekkende hvordan tilhengerne av konkurranseutsetting og
privatisering både avviser og neglisjerer disse erfaringene.
Det bekrefter mer enn mye annet at det er et politisk-ideologisk
korstog de er ute i – og en økonomisk kamp,
selvfølgelig, der gigantiske, multinasjonale selskaper
kjemper om å få et sugerør inn i de offentlige
pengebingene.

Både fagbevegelsen og andre organisasjoner som motarbeider
konkurranseutsetting av offentlige tjenester, er samtidig sterke
tilhengere av nødvendig omstilling og utvikling av offentlig
sektor. Det har imidlertid aldri slått oss at vi skal
være for enhver forandring for forandringens egen del. Vi vet
fra våre historiske erfaringer – og det er i mange
tilfeller dyrekjøpte erfaringer – at det aldri bare har
vært et spørsmål om hvorvidt vi skal endre,
utvikle og omstille samfunnet eller ikke. Nei, det har alltid
vært en kamp om i hvilken retning vi skal utvikle og
omstille. Hva slags samfunn er det vi vil ha? Hvem sine interesser
er det vi skal forsvare?

Vi er for endringer som fører samfunnet framover –
og ikke tilbake. Vi er for endringer som skaper utjevning, mens vi
vil bekjempe endringer som skaper nyfattigdom og økende
sosiale og økonomiske forskjeller. Vi er for endringer der
samfunnets ressurser, dets teknologi og kompetanse tas i bruk for
å gjøre livet bedre for folk, mens vi vil bekjempe
endringer der ny teknikk og arbeidsorganisasjon fører til en
brutalisering av arbeidsliv og samfunn. Vi er for endringer som gir
enkeltindividet økt frihet og innflytelse over sitt eget
liv, mens vi vil bekjempe at markedskreftene erobrer stadig nye
områder av våre samfunn og våre liv. Derfor er vi
mot at utførelsen av våre grunnleggende offentlige
tjenester overføres til profittorienterte selskaper gjennom
konkurranseutsetting.

Bla i arkiv

Forfatter: <a href="https://velferdsstaten.no/author/for-velferdsstaten/" target="_self">For Velferdsstaten</a>

Forfatter: For Velferdsstaten

Alliansen For velferdsstaten kjemper for å opprettholde og videreutvikle de velferdsgoder og rettigheter som er vunnet gjennom lang tids faglig og politisk kamp her i landet. Vi avviser undergraving, kommersialisering og markedsorientering av våre velferdsordninger.