«Når det no ser ut til at privatisering skal verte
hovudsaka til Attac, bør det diskuterast grundig om ein
ikkje ofrar det globale for det nasjonale», skriv styremedlem i
Attac, Svein Tuastad, i Morgenbladet siste uke. Da skriver Tuastad
om en helt annen kamp mot privatisering enn den som er
foreslått av et nesten samlet styre i Attac.
Det ser ut som om Tuastad konstruerer seg noen nasjonale og
proteksjonistiske motstandere i Attac, som i realiteten ikke
eksisterer, men som blir svært så bekvemme å
føre polemikk mot. På dette helt feilaktige grunnlaget
prøver han også å skape en motsetning mellom det
å bekjempe privatisering i Nord og det å støtte
kampen til de fattige i Sør.
Det styret i Attac gjør, er nettopp det motsatte, nemlig
å vise til sammenhengen mellom privatiseringspolitikk,
avdemokratisering og økende forskjeller mellom rike og
fattige så vel i Nord som i Sør. Videre slår
styret i sitt forslag til uttalelse om privatisering fast at «etter
som den nyliberale offensiven mot offentlig sektor er så
omfattende og mangesidig, åpner den imidlertid også for
en allsidig motkampanje, der lokale og globale
spørsmål lett kan kjedes sammen, der solidaritet med
grupper og bevegelser i Sør kan gå hånd i
hånd med lokale aksjoner i våre egne
nærmiljøer. Det gir muligheter for alliansebygging og
bred mobilisering av motstand.»
Global solidaritet mot nyliberalismen
Kampen mot privatisering, slik styret legger opp til, skal med
andre ord brukes til å styrke solidariteten mellom grupper i
Nord og Sør som kjemper mot den nyliberale offensiven.
Sånn sett er dette en videreføring av en politikk vi
allerede har utviklet den siste tiden i Attac, og som ga oss en
viktig seier sist høst. Da trakk nemlig den norske
regjeringen tilbake sine krav om liberalisering og
kommersialisering av utdanningssektoren i Sør-Afrika. Dette
representerer et utmerket eksempel på hvordan press fra Attac
og GATS-kampanjen i Norge og motstand fra Sør-Afrika sammen
bidro til at regjeringen måtte bøye av.
Med fokus på privatiseringspolitikken åpnes det en
rekke slike muligheter for å kjede sammen det lokale og det
globale, internasjonal solidaritet med forsvar for egne rettigheter
og velferdstjenester. Dermed kommer innholdet i den nyliberale
politikken fram – som konkrete angrep på folks
livsbetingelser både i Sør og Nord. Kampen mot
privatisering kan med andre ord bidra effektivt til å
få fram de perspektiver og sammenhenger som er sentrale
kjennetegn ved Attacs politikk – samtidig som den legger
grunnlaget for en bred mobilisering som er basert så vel
på egen interessekamp som på solidaritet med grupper i
Sør. Er dette å ofre det globale for det
nasjonale?
Storselskapenes ekspansjon
Når privatiseringspolitikken kan bli et slikt samlende
utgangspunkt for mobilisering og alliansebygging, henger det
nettopp sammen med at privatisering av offentlige tjenester
utgjør en vesentlig del av den markedsliberale offensiven. I
dagens verdensøkonomi er mulighetene for å erobre
stadig nye geografiske områder ikke lenger så store,
etter som de multinasjonale selskapene allerede er til stede i alle
verdenshjørner. Offentlig sektor, som i mange land
representerer over 40 prosent av totaløkonomien,
framstår dermed som et enormt potensial for storselskaper med
sterk ekspansjonstrang.
Det er de sterke, multinasjonale selskapene, nyliberale
regjeringer i Nord og de internasjonale økonomiske
institusjonene som disse regjeringene kontrollerer, som
utgjør kjernetroppene i kampen for å privatisere
offentlige tjenester i Nord og Sør. Jo mer disse selskapene
og institusjonene tøyles og legges bånd på i
sine hjemland, i de rike landene, jo mer deres maktutøvelse
begrenses gjennom at folks demokratiske innflytelse styrkes, desto
mindre mulighet vil de også ha til å drive sin
aggressive privatiseringspolitikk i Sør. Sånn sett vil
en selvstendig kamp mot privatisering av offentlige tjenester i
Nord være et viktig bidrag i kampen mot storselskapenes, Det
internasjonale pengefondets (IMF) og Verdensbankens
økonomiske og sosiale herjinger i Sør – og vise
versa. Tuastads konstruksjon av en motsetning mellom disse
kamparenaene må altså basere seg på en helt annen
forståelse av sammenhengene i økonomien enn den Attacs
styre har lagt til grunn for sin analyse. Her er det med andre ord
Attac som er global i sin forståelse, mens Tuastad deler opp
etter isolerte, nasjonale kategorier.
Den nyliberale offensiven mot Sør
I sitt forslag til uttalelse om privatisering peker Attacs styre
på at kampen for å privatisere offentlige tjenester har
foregått over lang tid. I etterkrigstida finansierte
kapitalkreftene en rekke think-tank-er som beredte grunnen for en
nyliberal offensiv. På 1980-tallet ble IMF og Verdensbanken
omgjort til viktige instrumenter for å fremme den nyliberale
politikken i utviklingslandene. Støttet av en omfattende
gjeldskrise tvang disse institusjonene, i samarbeid med
storselskapene og sterke vestlige regjeringer, fram omfattende
nedskjæringer og privatiseringer i Sør – ikke
minst gjennom de såkalte strukturelle tilpasningsprogrammene,
som fortsatt videreføres under ulike etiketter.
I takt med at nyliberale markedsreformer ble presset gjennom i
Nord, utnyttet storselskapene sin nye makt til å føre
en mer aggressiv politikk for å underlegge seg en stadig
større del av det økonomiske liv både i Nord og
Sør. Den avdemokratisering som voksende markedsmakt
førte med seg, gjorde regjeringene i økende grad til
instrumenter for snevre kapitalinteresser. I 1986 sendte
eksempelvis USAID (USAs parallell til vårt NORAD) ut et brev
til 36 av sine kontorer i utviklingslandene om at de fra da av
måtte sørge for minst «to privatiseringer pr
år» i sine vertsland. Et av virkemidlene de benyttet
seg av var å finansiere arbeidsgiverorganisasjoner som kunne
drive heftig påvirkningsarbeid mot regjeringene for å
presse fram deregulering og privatisering. Denne
privatiseringspolitikken har møtt og møter omfattende
motstand og militante aksjoner fra lokalsamfunn, sosiale bevegelser
og fagorganisasjoner i mange land.
Avdemokratisering og utbytting
Med thatcherismen og reaganomics ble etter hvert offentlige
tjenester også i Nord offer for denne offensiven.
Først ble statlig eid industri og finansinstitusjoner
privatisert, deretter gikk de løs på den grunnleggende
infrastrukturen i samfunnet (tele, post, kollektivtrafikk, energi
osv.), for så å angripe de mest sentrale pilarene i den
offentlige velferden (helse, omsorg, utdanning og trygdeordninger).
Internasjonalt står for tida kontrollen med verdens
vannressurser under et enormt press fra sterke kapitalkrefter fra
Nord som ønsker å gjøre dette til et marked med
enorme profittmuligheter. Dette massive ran av fellesgoder, gjennom
omfordeling fra fellesskapet til private kapitaleiere, undergraver
mulighetene for sosial organisering og en solidarisk samfunnsorden
både i Nord og i Sør.
I følge OECD ble verdier for mer enn 150 milliarder
dollar overført fra offentlig til privat i verden i
1997 – en økning på ca. 50 prosent fra året
før. I årene deretter er det satt ytterligere nye
rekorder. Denne formidable overføring av verdier til private
kapitaleiere øker for tida så sterkt fordi en rekke
store industriland nå selger ut sin infrastruktur. Dermed
svekkes ytterligere demokratiet i Nord – til fordel for
markedskreftene – og med det legges grunnlaget for en enda
sterkere utbytting av de fattige massene i Sør.
GATS som privatiserings-instrument
For tida utgjør tjenesteavtalen i Verdens
handelsorganisasjon (GATS-avtalen) et av de mest omfattende og
koordinerte forsøk på å svekke offentlig sektor
verden over. Den legger opp til en institusjonalisering av en
nyliberal samfunnsmodell med dramatiske konsekvenser for
demokratiet – blant annet gjennom å gjøre
privatisering og markedsorientering av de offentlige tjenester
så godt som irreversibel. Nyliberale politikere bidrar til
å legge forholdene til rette for denne utviklingen, eller,
som det heter i Attacs plattform, «brutale tiltak for privatisering
og denasjonalisering blir stadig vanligere for å
frigjøre de ressursene som investorene gjør krav
på».
Den norske regjeringen er en av de aggressive partene i
GATS-forhandlingene, med krav overfor flere land om å
liberalisere og dermed privatisere og kommersialisere sine
tjenestesektorer – blant annet innen utdanning, energi og
telekommunikasjon, hvor norske næringsinteresser presser
på for å få bedret sin markedsadgang. Fra EU er
det i de pågående GATS-forhandlingene lansert et
massivt angrep på verdens vannressurser, gjennom at de krever
at over 70 land – i hovedsak utviklingsland – åpner
sin vannforsyning for private interesser. Det vil være helt
avgjørende for utfallet av denne kampen at det mobiliseres
mot privatiseringspolitikken også her i Nord. Tuastads
motsetning mellom kamp mot privatisering i Nord og det å
støtte kampen til de fattige i Sør, er med andre ord
også her en meningsløs konstruksjon.
Nei til privatisering er Ja til demokrati!
På den internasjonale Attac-samlingen under World Social
Forum i Mumbai nylig ble det klart at de aller fleste Attac-lag
nå har kampen mot privatisering som en helt sentral oppgave.
Ikke minst har nettopp kampen mot GATS-avtalen bidratt til det.
Dermed plasserer Attac Norge seg godt i den internasjonale
Attac-bevegelsen dersom det på landsmøtet denne helga
vedtar kamp mot privatisering som prioritert hovedsak. Debatten vil
nok også vise at de nasjonale proteksjonistene i Attac ikke
eksisterer andre steder enn i Tuastads politiske
forestillingsverden.
Da kan vi, i allianse med bevegelser i andre land –
både i Nord og Sør – mobilisere mot at det
gigantiske, franske multinasjonale selskapet Vivendi/Veolia skal
overta en raskt voksende del av kollektivtrafikk (Connex) og
renovasjon (Norsk Gjenvinning/Onyx) her i landet. Da kan vi
aksjonere mot den norske regjering og Statoil for deres press mot
Angola for å liberalisere og privatisere sin energisektor. Da
kan vi arbeide mot privatisering innen helse- og utdanning og
dermed bidra til å hindre at gigantiske konserner vokser fram
innen disse sektorene – med glupsk appetitt på
utviklingslandenes markeder. Og da kan vi kjempe mot at norsk
utviklingshjelp (NORAD) setter samme betingelser til privatisering
og liberalisering som Verdensbanken/IMF for sine prosjekter i
utviklingsland.
Er dette så en nei- eller en ja-sak, som Tuastad fokuserer
så sterkt på? Det er en defensiv kamp i en defensiv
situasjon ingen tvil om det, men Nei til privatisering
må samtidig også bli et Ja til demokrati! Kamp
mot privatisering er kamp mot nyliberalismen. Alternativet til
nyliberalistisk markedstvang er demokratisk styring av samfunn og
økonomi, og her får vi god støtte fra andre av
Attacs viktige politiske hovedkrav, som eksempelvis Tobin-skatten,
som ingen har tenkt å legge vekk.