Velkommen til For velferdsstatens erfaringskonferanse om
sykehusreformen. Gjennom et tettpakket program vil vi i dag foreta
en grundig gjennomgang av en av de mest omstridte og omfattende
reformer som er gjennomført innen den norske velferdsstaten
på flere tiår. Da reformen ble satt i verk fra 1.
januar i fjor, var den også en av de raskest
gjennomførte reformer av sitt slag i vår moderne
historie. Den ble gjennomført etter den såkalte
Gudmund Hernes-metoden, som tidligere altså hadde vært
benyttet av den gang utdanningsminister Hernes, og som går ut
på å holde et så høyt
gjennomføringstempo på reformen at motstanden ikke
får tid til å organisere seg og bygge forsvarsverker.
Man kan selvfølgelig reise spørsmål ved det
demokratiske sinnelag bak en slik tenking, men fort gikk det –
og de som ville ha nettopp denne typen omfattende endring av
sykehusenes organisering og drift her i landet, ja, de fikk det
nøyaktig som de ville.
Så får vi se da, om reformen har vært til
nytte og glede for land og folk, om det er samsvar mellom mål
og erfaringer, om resultatene står i stil med de
ambisiøse målsettingene som ble proklamert av
reformens eksekutører. Skal vi foreta en slik evaluering,
så har i alle fall jeg lært gjennom noen tiår i
arbeids- og samfunnsliv, at vi ikke først og fremst
spør dem som bar reformen fram, og som dermed har en
usedvanlig sterk interesse av at konklusjonen blir entydig
positive. Det hører vi da også mye om i dagens debatt.
Fra alle de politikere og partier som kjempet reformen gjennom,
lyder et unisont kor om den store suksess som har vederfart
vårt land gjennom den store sykehusreformen. I den grad det
likevel avdekkes svakheter og problemer, ja, så skyldes det
ikke reformen, men andre, utenforliggende årsaker, må
vite.
Reformens mødre, fedre og faddere av alle slag skal
selvfølgelig få komme til orde i denne
foreløpige evalueringsdebatten. På dagens konferanse
ønsker vi imidlertid å gå dypere til verks enn
som så. Vi skal se på konsekvensene fra å
gå fra fylke til stat som eier av sykehusene og –
kanskje enda viktigere – fra politisk forvaltningsstyre til
bedriftsøkonomisk markedsstyre. Vi ønsker å
komme oss under den massive overflaten av billige retoriske
poenger – inn til substans og kjerne, og er det en løk
uten kjerne vi står overfor, så skal vi i det minste
plukke av lag for lag for å avdekke at det faktisk forholder
seg slik.
Derfor legges det på denne konferansen fram en
evalueringsrapport om sykehusreformen – utført av
forsknings- og utredningsinstitusjonen De Facto på oppdrag
fra Fagforbundet. Derfor henter vi inn ekspertise fra alle sider av
sykehusenes virksomhet – ansatte på alle nivåer,
representanter for ledere så vel som for arbeidstakernes
ulike organisasjoner. Derfor har vi invitert representanter fra
brukerne, inkludert de som gjennom det siste året har
organisert de mest omfattende og samordnede lokale sykehusaksjonene
som noen gang har sett dagens lys her i landet, og som er blitt
organisert – ikke for å danne velkomstkomiteer for de
nyslåtte sykehusstyrenes beslutninger, men for å
bekjempe dem, særlig når de vil legge ned og
sentralisere føde- og akuttavdelinger.
Sist, men ikke minst, har vi invitert sentrale representanter og
aktører fra sykehuskamper og omfattende omstruktureringer i
andre land. Foretaksorganisering, markedsorientering, økt
kjøp av private sykehustjenester, overgang fra demokratiske
styringsstrukturer til såkalt profesjonelle
bedriftsstyrer – ingenting av dette er særnorsk. De er
alle velkjente trekk i den nyliberale offensiven som feier over
land og folk, over kontinenter og ned til den minste geografiske
avkrok. Dermed blir erfaringene fra dem som har gjennomført
lignende prosjekter som oss her hjemme på berget,
umåtelig viktige. Det er derfor med stor forventning vi ser
fram til hva våre venner fra Canada og New Zealand har
å berette for oss litt senere i dag – ikke minst etter
som vår egen omstridte sykehusreform er en nær kopi av
den newzealandske reformen som ble innført en del år
tidligere, og som de derfor har noe lengre erfaringer med.
Da maktutredningen la fram sin sluttrapport for et par uker
siden, merket i alle fall jeg meg noen grunnleggende
utviklingstrekk i vurderingen av rikets tilstand – svekking av
demokratiet, økt makt til markedet, til jussen og til
overnasjonale avtaler som politikerne forhandler fram til fremme av
sin egen, økende avmakt. Åtte av ti av oss har ingen
tillit til politikerne – jeg gjentar, åtte av ti har
ingen tillit til politikerne. Det er med andre ord en djup og
fundamental politisk krise i fedrelandet.
Den likegyldighet eller mangel på reaksjon som våre
toppolitikere møtte denne konklusjonen med, bekrefter vel
på mange måter alvoret i den politiske krisa. Hadde jeg
vært toppolitiker i denne dramatiske situasjonen, hadde jeg
kalt inn til krisemøte for å diskutere umiddelbare
tiltak for å gjenreise det politisk-demokratiske system
før det går aldeles galt. Da ville jeg ha stilt
spørsmål ved om Hernes-metoden, om enn aldri så
effektiv, er den beste måten å kjempe gjennom reformer
på, dersom demokrati og medvirkning er målestokken. Da
ville jeg også ha stilt spørsmål ved om
såkalt profesjonelle foretaksstyrer til fordel for politisk
oppnevnte beslutningsorganer er vegen å gå, og om
sterkere markedskonkurranse, privatisering og konkurranseutsetting
er svaret på avdemokratisering og politisk avmakt.
Disse spørsmålene ligger under det meste av det som
skal foregå på dagens erfaringskonferanse, der vi
stiller spørsmål ved om økonomistyringen
nå har tatt over innen sykehussektoren her i landet. Vi har
usedvanlig mange sentrale og viktige aktører med. Dessuten
er vi enormt fornøyd med at konferansen ble fulltegnet med
sine nær 300 deltakere. Akkurat det viser vel mer enn noe
annet at temaet fenger, at diskusjonen om sykehusreformen og veien
videre langt fra er over. Snarere tvert i mot, med økende
erfaringer og kunnskapsbaserte standpunkter tyder vel alt på
at vi bare så vidt er i begynnelsen av denne debatten.
Det blir ikke all verdens tid til at alle kan få
være med og debattere her i dag, men noe skal det bli, og det
blir mange innspill – forhåpentligvis så vel
provoserende som tankevekkende. Midt på dagen kjører
vi fem parallellseminarer, der vi håper at flest mulig av
dere får mulighet til å komme til orde – i tillegg
til plenumsdebatten på slutten av konferansen.
Med dette vil jeg ønske dere alle velkommen til en
erfaringsrik, kunnskapsrik, meningsfull og konstruktiv konferanse.
Det er mye god helse i en frisk og avklarende debatt. Lykke
til!