Asbjørn Wahl
Opprinnelig publisert i «Innsikt og Aktivisering», utgitt av Oslo
Bygningsarbeiderforening
Oktober 2005
Velferdsstaten er resultat av en samfunnsmessig kamp.
Industrikapitalismen bød på viktige samfunnsmessige
framsteg når det gjaldt teknologisk utvikling og
produktivitet, men representerte også brutal undertrykking og
utbytting. Den uregulerte markedsøkonomien var kjennetegnet
av opp- og nedturer, kriser og høykonjunkturer, og for hver
gang krisene slo til, skapte det massearbeidsløshet,
nød og elendighet for store deler av befolkningen.
Også i de «gode» økonomiske tidene var det
vanskelig for folk flest å få del i samfunnets
økende velstand, som samlet seg hos kapitaleierne og
samfunnets elite. Kollektive, offentlige velferdsordninger ble et
av svarene på denne sosiale utryggheten.
Kampen for velferdsstaten
Striden startet for fullt på slutten av 1800-tallet, da
industrikapitalisme og en uregulert markedsøkonomi var blitt
de dominerende former for økonomisk virksomhet. Kampen var
hard og ble ført over en lang periode, og den omfattet
så vel streiker som lock-out’er, konfrontasjoner mellom
streikende arbeidere på den ene siden og streikebrytere,
politi og militære på den andre. Dette førte til
at maktforholdene i samfunnet langsomt ble endret. Styrkeforholdet
mellom arbeid og kapital, mellom markedskreftene og det sivile
samfunn, ble endret. Makt ble overført fra markedet til
politiske beslutningsorganer, og en stadig mer velorganisert
fagbevegelse fikk gradvis større innflytelse på
arbeidsplassene.
På denne måten ble markedsøkonomien
tøylet. Kapitalkontroll ble innført – det vil si at
kapitaleierne ikke fritt kunne eksportere og importere kapital
eller investere hvor de ville. Konsesjonslover og etableringslover
begrenset ytterligere kapitaleiernes mulighet til å styre
samfunnsutviklingen. Spekulasjonsøkonomien ble i stor grad
avskaffet. Markedene ble regulert på område etter
område for å sikre at samfunnets verdier kom folk flest
til nytte. Finans- og rentepolitikken ble brukt til å
støtte opp om en velferdsøkonomi med tilnærmet
full sysselsetting.
Velferdsordninger ble bygd ut som offentlige tjenester nettopp
fordi de skulle sikre folks økonomiske trygghet som motvekt
mot den private markedsøkonomiens opp- og nedturer.
Et offentlig trygdesystem og offentlige helse-, omsorgs- og
utdanningstjenester resulterte nettopp i økt sosial
sikkerhet og økonomiske trygghet. Sterk samfunnsmessig
styring, kontroll og eierskap av grunnleggende infrastruktur i
samfunnet, slik som vannforsyning, renovasjon, energiforsyning,
post-, teletjenester og kollektivtrafikk bidro i tillegg til en
omfattende utjevning av samfunnets ressurser. Slik kunne flest
mulig ta del i et aktivt samfunns- og arbeidsliv, og titusener av
mennesker ble frigjort fra nød og fattigdom. Denne
omfattende samfunnsmessige styringen og omfordelingen av samfunnets
verdier virket dessuten stabiliserende på hele
samfunnsøkonomien
Den velferdsøkonomien som ble utviklet, gikk med andre
ord langt ut over de snevert definerte velferdstjenestene. Det
dreide seg om en maktforskyvning som preget hele samfunnet. Slik
hadde vi ikke bare et boligmarked, men også en sosial
boligpolitikk, vi hadde ikke bare et energimarked, men også
en sosial energipolitikk, osv. Markedet ble tøylet og
underlagt overordnede samfunnsmessige hensyn.
Fag- og arbeiderbevegelsen i spissen
Fremst i kampen for velferdsøkonomien gikk den
framvoksende fag- og arbeiderbevegelsen, som gjennom sin kamp bidro
til en formidabel demokratisering av samfunnet. Velferdsstaten
utviklet seg derfor lengst i land hvor fag- og arbeiderbevegelsen
og andre folkelige krefter klarte å tilkjempe seg
størst økonomisk og politisk makt. Denne sammenhengen
mellom velferd, makt og demokrati underslås eller forsvinner
ofte i dagens samfunnsdebatt. Ikke sjelden skapes det et inntrykk
av at den offentlige velferden har vært et felles prosjekt
for alle politiske retninger, og at det er samfunnets teknologiske
og økonomiske nivå som avgjør hvor langt de
kollektive velferdsordninger er utviklet.
Hadde dette vært riktig, så ville USA vært
verdens mest utviklede velferdsstat, etter som landet lenge har
vært fremst i verden når det gjelder så vel
teknologisk utvikling som økonomisk vekst. Slik er det
imidlertid ikke. Snarere tvert i mot, USA er det av de rike
industrilandene som har den minst utviklede velferdsstat.
Vest-Europa har langt mer utviklede velferdsordninger, og de
nordiske velferdsstatene har av mange vært sett på som
de mest framskredne. Dette avspeiler ulike maktforhold i disse
landene.
En høyt utviklet velferdsstat er med andre ord resultat
av en samfunnsmessig kamp og – ikke minst – at en stor del av
økonomien ble tatt ut av markedet og underlagt folkelig,
politisk styring. Over halvparten av økonomien i de nordiske
velferdsstatene ble på denne måten tatt ut av markedet
og underlagt direkte demokratiske beslutninger, mens den
gjenværende private markedsøkonomien ble underlagt
omfattende styring og regulering. Så omfattende politisk
intervensjon måtte det altså til for å skape den
økonomiske trygghet for befolkningen som de nordiske
velferdsstatene bidro til.
Etter den andre verdenskrig ble dette den dominerende
utviklingsretning – først og fremst i Vest-Europa, men
også i land som New Zealand og Australia. Etter 15-20
år med økonomisk krise, massearbeidsløshet og
krig var det et massivt krav hos befolkningene og en sterk og
radikalisert arbeiderbevegelse om at de økonomiske kreftene
måtte tøyles. Derfor fikk vi den såkalte Bretton
Woods-politikken (som fikk sitt navn etter den byen i USA hvor
seiersmaktene møttes på slutten av den andre
verdenskrig for å drøfte hvordan
etterkrigsøkonomien skulle organiseres). Kapitalkontroll,
faste vekslingskurser mellom valutaene og omfattende inngrep i
markedene ble innholdet i denne velferdsøkonomien
(også kalt keynesianisme etter den britiske økonomen
John Maynard Keynes, som utviklet mye av teorien for denne
markedsintervensjonistiske økonomien).
Det politiske vendepunkt
Dette ble den rådende økonomiske utviklingstrenden
fram til ut på 1970-tallet. Da fikk vi den mest omfattende,
internasjonale økonomiske krisa i etterkrigstida –
oljekriser, råvarekriser og valutakrise. Profittratene ble
sterkt redusert, særlig i USAs økonomi, og
kapitalkreftene gikk på offensiven. Fag- og
arbeiderbevegelsen, som hadde blitt byråkratisert og langt
på veg avideologisert og avradikalisert i de rolige
etterkrigsårene, så ikke faren, og markedsliberalismen
og spekulasjonsøkonomien vant terreng verden over.
I markedsliberalismens verden er omfattende styring og
regulering av markedene en uting, en stor offentlig sektor er
negativt for økonomien og markedet bør overta stadig
større deler av samfunnsøkonomien. Globalisering og
modernisering blir det ofte kalt, som om det dreier seg om en
naturgitt, nødvendig og irreversibel fase i den
økonomiske utviklingen, mens det i realiteten altså
representerer en massiv offensiv fra de private kapitalinteressene.
Det er maktforholdene i samfunnet som har endret seg, ikke en
naturlov som har satt seg gjennom.
De endringer i maktforholdene som vi har opplevd de siste par
tiårene, har vært formidable. Fra slutten av
1970-tallet endret hele den økonomiske og politiske
situasjonen seg dramatisk. Arbeidsløsheten begynte å
øke igjen. Det ble hevdet at skattenivået var blitt
for høyt, at offentlig drift var ressursødende, at
politiske reguleringer var ineffektive i forhold til markedets
rasjonelle egenregulering. Honnørord som politisk styring,
regulering, offentlig drift, utjevning og fordeling måtte
vike plassen for konkurranseevne, liberalisering, fristilling,
markedstilpasning og deregulering, og dette ble etter hvert det
rådende evangelium.
Markedsliberalismen som økonomisk og politisk retning slo
for fullt gjennom fra begynnelsen av 80-tallet, med USA (under
Ronald Reagan) og Storbritannia (under Margaret Thatcher) som
drivkrefter. Den medførte en omfattende deregulering av
markedene, avskaffing av kapitalkontrollen, privatisering av
offentlige virksomheter og et generelt frislipp av de
økonomiske krefter. Politiske inngrep i markedene, som
gjennom hele etterkrigstiden med stor suksess hadde blitt brukt til
å påvirke både fordelingen av den
økonomiske veksten og kanaliseringen av samfunnets ressurser
i ønsket retning, ble av de nye markedsfundamentalistene i
løpet av kort tid henvist til historiens skraphaug. Fri flyt
av varer, kapital og tjenester – uten statlig innblanding – ble det
nye ideal.
Kapitalkontrollen avskaffet
Markedsliberalismen har dermed blitt den dominerende politiske
ideologi verden over. De private kapitalinteressene har gått
til massive angrep på offentlig sektor, politisk styring og
regulering av markedene. To vesentlige endringer i den
internasjonale, kapitalistiske økonomien har vært
avgjørende for den situasjonen vi står overfor i dag –
sammenbruddet i det internasjonale valutasystemet (Bretton Woods) i
begynnelsen av 70-årene og opphevelsen av kapitalkontrollen i
land etter land. Dette har gitt kapitalkreftene et sterkt overtak i
den samfunnsmessige kampen. Resultatet er svekking og privatisering
av velferdsordninger, brutalisering av arbeidslivet og undergraving
av faglige rettigheter. Ingenting av dette er nødvendig
eller uimotståelig, det er resultater av de nye
maktforholdene i samfunnet.
Sentrale land som USA, Vest-Tyskland, Canada og Sveits var
først ut med å avskaffe kapitalkontrollen. Dermed var
demningen brutt, og finanskapitalens
«frigjøring» et faktum. Fra nå av var
finansinstitusjonene og de multinasjonale selskapene kvitt all
«brysom» statlig innblanding. Kjøp og salg av
valuta, aksjer, obligasjoner og andre verdipapirer på tvers
av landegrensene har dermed økt voldsomt etter 1980. Bare
siden 1985 er omsetningen av valuta og internasjonale verdipapirer
mer enn tidoblet, og det gjennomføres nå
internasjonale valutatransaksjoner på nesten 1800 milliarder
dollar pr. døgn, tilsvarende vel 16.000 milliarder kroner
(vel ti norske bruttonasjonalprodukt). Her i landet avskaffet
Syse-regjeringen de siste restene av valuta- og kapitalkontroll i
juli 1990, for øvrig uten protester fra opposisjonen.
Storparten av disse transaksjonene er knyttet til rene
valutaspekulasjoner, og store internasjonale spekulanter har flere
ganger skapt rystelser i hele verdensøkonomien (den
europeiske valutakrisa i 1992, Mexico-krisa i 1995, krisa i
Sørøst-Asia i 1998, den fullstendige nedsmeltingen av
Argentinas økonomi i 2001). Spekulasjonsbølgene
skaper dramatiske svingninger i valutakurser, som har liten eller
ingen sammenheng med realøkonomien i landene det
gjelder.
Penger i internasjonal sammenheng er nemlig ikke lenger
først og fremst et betalingsmiddel for varer og tjenester
som eksporteres og importeres over grensene. Dette utgjør
kun 2-3 prosent av transaksjonene. For hver krone som går med
til å betale for reelle varer og tjenester i verden, brukes
50 kroner i det som enkelte kaller kasino- eller
spekulasjons-økonomien. Finanssystemet har med andre ord
koplet seg fullstendig fri fra den produktive delen av
økonomien. Denne galskapens økonomi er resultatet vi
har fått av politikernes systematiske avregulering de siste
to tiårene.
De multinasjonale selskapene
Et annet sentralt trekk i den globale økonomien er
ekspansjonen og den økende dominans av de multinasjonale
konsernene. I 1995 ble det anslått at de 200 største
multinasjonale selskapene sto for over 25% av all produksjon av
varer og tjenester i verden.
Gjennom privatiseringspolitikken og bruken av anbudssystemet tar
de multinasjonale selskapene over en økende andel av
offentlig virksomhet. Et knippe av multinasjonale selskaper –
særlig med utgangspunkt i Frankrike og Storbritannia – driver
i dag og bygger seg opp på profitable offentlige kontrakter.
De opererer i alle verdenshjørner og over hele spekteret av
offentlige tjenester, og de fører til en stadig sterkere
monopolisering av økonomien. Både innen vannforsyning,
energi og renovasjon er det i dag 4-6 multinasjonale selskaper som
dominerer markedene.
I det oppskrudde, internasjonale konkurransejaget som
følger av denne utviklingen, settes de private bedriftene
under et massivt konkurransepress. De prøver derfor å
kvitte seg med utgifter de anser som unødvendige,
samt presse ned alle øvrige utgifter. Internt i bedriftene
betyr dette å effektivisere og rasjonalisere – samt å
holde lønnsutviklingen nede. Eksternt betyr det å
øke presset mot offentlig sektor i en kamp for å
redusere skatter og avgifter. Derfor angripes
kommuneøkonomien, trygdeordningene, lønns- og
arbeidsvilkår så sterkt for tiden, både i privat
og offentlig sektor, de framstilles som trusler mot landets
konkurranseevne. Og får ikke kapitalkreftene det som de vil,
trues det med kapitalflukt.
Det er jo nettopp opphevelsen av kapitalkontrollen som har gitt
de multinasjonale selskapene mulighet til den såkalte
utflaggingsstrategien; å flytte eller true med å flytte
produksjon og investeringer til andre land. Den brukes nå det
den er godt for så vel overfor arbeidstakerne som overfor
staten. Kampen for å bedre den nasjonale konkurranseevnen
slår ut i konkrete krav om mer fleksible
arbeidstidsordninger, nedbemanning osv., eller bedre
rammebetingelser, det vil si lavere skatter og avgifter, billigere
energi, mer lempelige utslippsbestemmelser etc.
WTO og EU/EØS
Internasjonale økonomiske og politiske institusjoner tar
selvfølgelig farge av de rådende maktforhold i
samfunnet. Så vel Verdensbanken som Det internasjonale
valutafondet (IMF), Verdens handelsorganisasjon (WTO) og
EU/EØS utvikler seg derfor til viktige instrumenter for
å fremme og institusjonalisere en markedsliberalistisk
politikk. For tiden angripes offentlige velferdstjenester over hele
verden gjennom de såkalte GATS-forhandlingene i WTO
(forhandlinger om handel med tjenester). På område
etter område i samfunnet åpner politikerne for
«fjernstyring» gjennom internasjonale direktiver og
avtaler. I dagens politiske klima bidrar disse direktiver og
avtaler systematisk til at så vel fagbevegelsens som
folkevalgte organers makt og myndighet reduseres til fordel for
markedskreftene.
I Europa har dette markedsliberalistiske prosjektet blitt
befestet gjennom etableringen av det indre marked og
Maastricht-traktaten om gjennomføringen av EUs valutaunion.
EU har blitt det viktigste instrument for en institusjonalisering
av markedsliberalismen i Europa. Drivkreftene i dette prosjektet er
den kamp om markeder og hegemoni som utkjempes mellom de tre sentra
i den internasjonale kapitalistiske økonomien – USA, Japan
og EU. Gjennom EØS-avtalen blir også Norge en del av
dette prosjektet. EUs omfattende lovgivning, sammen med det
såkalte demokratiske underskudd innen EU, har skapt nye
problemer både for demokratisk styring og for fagbevegelsens
innflytelse. Slik befestes og forsterkes den maktforskyvningen som
den globale økonomien hviler på.
USA er på mange måter motoren i denne
økonomiske utviklingen. Her har forskjellene økt
mest, her har de fleste multinasjonale selskapene sitt utgangspunkt
og her har angrepene på fagorganisasjoner, arbeidsforhold og
velferdsordninger vært sterkest. Svekkingen av fagbevegelsen,
deregulering og globalisering av økonomien har forvandlet
USA fra et høytlønnsland fram til slutten av
1980-årene til et lavtlønnsland i 1990-årene.
Gjennom såkalt fleksibilisering av arbeidsmarkedet er det
skapt en hær av arbeidstakere som ikke tjener nok til å
opprettholde et normalt liv. 15 millioner arbeidstakere (18% av
arbeidsstyrken) falt under den offisielle fattigdomsgrensa i USA i
1990, selv om de arbeidet minst 40 timers uke femti uker i
året.
I Europa er massearbeidsløshet uten sidestykke siden
1930-årene et av resultatene av denne utviklingen, samt en
massiv omstrukturering og omlokalisering særlig av
industriproduksjonen. Globaliseringen har med andre ord så
langt skapt en hær av arbeidende fattige i USA og en
hær med arbeidsløse fattige i Vest-Europa. Et annet
utviklingstrekk er at faste jobber i økende grad erstattes
av midlertidige, heltids- erstattes av deltidsjobber.
Markedsliberalisme på norsk
De dominerende politiske miljøene i Norge fulgte raskt
opp de nye politiske signaler – om enn med en mer gradvis
gjennomføring enn den sjokkterapien som Thatcher benyttet i
Storbritannia. Snuoperasjonen i norsk politikk – fra keynesianisme
til markedsliberalisme – ble gjennomført av regjeringene
Willoch (1981) og Brundtland (1986). Gradvis ble
inflasjonsbekjempelse overordnet kampen for den fulle sysselsetting
i finans- og valutapolitikken. Det var i denne sammenhengen at det
uhyrlige begrepet likevektsledighet ble lansert for
å legitimere eller tilsløre at man forlot den fulle
sysselsetting som uttalt mål – altså den ledighet som
er nødvendig(!) for å holde inflasjonen nede.
På tross av skiftende regjeringer (borgerlig,
sosialdemokratisk og sentrum) de siste to tiårene, har
omleggingen av politikken i retning markedsliberalisme vært
ganske stabil.
Dermed har vi opplevd en jevn reduksjon av det offentliges andel
av brutto nasjonalprodukt (fra 52 til rundt 43 prosent),
avregulering, oppsplitting og delprivatisering av offentlige
forvaltningsbedrifter innen tele, post og jernbane. Bolig- og
energimarkedene er avregulert. Kommunene, som forvalter storparten
av våre velferdstjenester, har vært i kontinuerlig
økonomisk skvis – noe som har hatt stor betydning for
utviklingen innen helse, omsorg og utdanning. Privatisering og
konkurranseutsetting har vært lansert som
«løsninger» på de økende problemene
som har oppstått på denne bakgrunnen. Statoil er
delprivatisert og en rekke industripolitiske virkemidler er
avskaffet («verktøykassa er tom», som tidligere
næringsminister Ansgar Gabrielsen uttrykte det).
Den omfordeling av samfunnets ressurser som ble
gjennomført i velferdsøkonomiens periode – fra privat
til offentlig, fra kapital til arbeid og fra rike til fattige – har
snudd på alle disse områdene. Gjennom skattepolitikken
er massive verdier omfordelt – først og fremst til dem som
har mest fra før. Brundtland-regjeringens skattereform av
1991 representerte en formidabel skattelette for næringslivet
og de rikeste. Under den sittende Bondevik II-regjeringen, den mest
høyreorienterte etter den andre verdenkrig, er det hittil
delt ut omkring 20 milliarder kroner i skattelette. Det
representerer tre ganger det kommune-Norge selv mener vil
være tilstrekkelig for å få de lokale
velferdsordningene opp på et akseptabelt nivå. Samtidig
vokser den såkalte nyfattigdommen i verdens nest
rikeste land. Om lag 50.000 barn her i landet lever nå i
familier som befinner seg under den relative fattigdomsgrensen.
Alternativ til velferdsstaten?
Med den politikken som er ført de siste par tiårene
her i landet, ser vi konturene av hva alternativet til
velferdsstaten vil bli. For det første består den av
en omfordeling av verdier fra offentlig til privat. For det andre
medfører den omfattende privatisering og
konkurranseutsetting av offentlige tjenester. For det tredje vil vi
også måtte betale en økende andel av kostnadene
ved disse tjenestene gjennom stadig høyere gebyrer og
egenandeler (om lag 35 milliarder kroner tas nå årlig
inn i kommunale egenandeler – mot 13 milliarder i 1990). For det
fjerde blir vekst i privat forbruk prioritert foran vekst i
offentlig forbruk (7 ganger så høy vekst i privat som
i offentlig forbruk i statsbudsjettet for 2003). For de femte blir
det lettere å etablere private alternativer til de offentlige
(så vel den såkalte friskoleloven som sykehusreformen
bidrar effektivt til denne utviklingen). For det sjette opplever vi
en glidende overgang fra universelle rettigheter til
behovsprøving (som riktig nok ikke lenger opererer under det
litt belastende begrepet behovsprøving, men
skreddersøm og målretting – uten at realitetene i
denne tilbakevendingen til forsorgsstatens metoder endres av den
grunn). Kort sagt, under markedsliberalismens regime blir velferd i
økende grad en privatsak.
Denne markedsliberalistiske økonomiske utviklingen truer
med andre ord med å undergrave hele fundamentet for
velferdsstatens eksistens. Den økonomiske trygghet som ble
oppnådd ved at velferdsordninger ble koplet fri fra
markedsøkonomiens opp- og nedturer, er i ferd med å
svekkes etter hvert som folks grunnleggende behov igjen knyttes opp
til markedet. Strømprisenes mangedobling vinteren 2002/03 er
vel det ferskeste eksempel på denne utviklingen. Neste i
rekken er våre pensjoner, som nå foreslås
privatisert og individualisert og knyttet direkte opp mot
børsens opp- og nedturer.
I sin ytterste konsekvens vil en slik utvikling
selvfølgelig føre til velferdsstatens fall. Slik vi
har opplevd den markedsliberale vendingen til de dominerende
politiske alternativene her i landet de siste to tiårene, er
det dermed klart at velferdsstatens framtid vil stå og falle
med fagbevegelsens og andre folkelige krefters evne til å
reise motstand mot denne utviklingen. Kun en omfattende
mobilisering nedenfra, i en bred allianse først og fremst
mellom en vitalisert fagbevegelse og den nye globale bevegelsen mot
markedsliberalisme, som har vokst fram siden de vellykkede
demonstrasjonene mot WTO-toppmøtet i Seattle i 1999 og World
Social Forum-bevegelsen fra 2001, kan bidra til å gjenerobre
demokratisk kontroll over økonomien.
En omfattende moderasjons- og ettergivenhetspolitikk, slik den
har vært ført av fagbevegelsen så vel i
vårt som i de fleste andre europeiske land, representerer
selvfølgelig ikke noe svar på disse utfordringene. Den
svekker etterspørselen i samfunnet, underbygger troen
på at arbeidsfolk må underby hverandre for å
få jobb og svekker den faglige og politiske kampen.
Fagbevegelsen må derfor møte denne situasjonen med
å presse kapitalkreftenes maktutøvelse i samfunnet
tilbake. I stedet for å konkurrere med våre
arbeidskamerater i andre land, må vi legge opp til en
koordinert lønnskamp over grensene. Vi må presse
politikerne til å slutte å gi fra seg makt til
markedskreftene, og heller gjenerobre politisk kontroll over
områder som rente- og valutapolitikken. Ulike former for
kapitalkontroll, en økende demokratisk kontroll over
økonomien, vil være nødvendig dersom vi ikke
skal bli offer for kapitalens stadige trusler om utflagging.
