Velferdsstaten er et resultat av en samfunnsmessig kamp.
Velferdsstaten har utviklet seg lengst i land hvor fag- og
arbeiderbevegelsen og andre folkelige krefter klarte å
tilkjempe seg størst økonomisk og politisk makt, der
demokratiet med andre ord har stått sterkest.
Denne sammenhengen mellom velferd og makt underslås eller
forsvinner ofte i dagens samfunnsdebatt. Ikke sjelden skapes det et
inntrykk av at den offentlige velferden har vært et felles
prosjekt for alle politiske retninger, og at det er samfunnets
teknologiske og økonomiske nivå som avgjør hvor
langt de kollektive velferdsordninger er utviklet.
Hadde dette vært riktig, så ville vel USA vært
verdens mest utviklede velferdsstat, etter som landet lenge har
vært fremst i verden når det gjelder så vel
teknologisk utvikling som økonomisk vekst. Slik er det
imidlertid ikke. Snarere tvert i mot, USA er det av de rike
industrilandene som har den minst utviklede velferdsstat.
Vest-Europa har langt mer utviklede velferdsordninger, og de
nordiske velferdsstatene har av mange vært sett på som
de mest framskredne. Dette avspeiler ulike maktforhold i disse
landene.
Velferdsstaten er ikke utviklet ved at noen har konstruert den
på et tegnebrett og lagt den fram for folket i valg. De
offentlige, kollektive velferdsordninger oppsto som et resultat av
at store folkegrupper ville kjempe seg ut av sosial utrygghet og
nød. Kampen startet for fullt på slutten av
1800-tallet, da industrikapitalisme og en fri markedsøkonomi
var blitt de dominerende former for økonomisk
virksomhet.
Den frie markedsøkonomien var kjennetegnet av opp- og
nedturer, kriser og høykonjunkturer, og for hver gang
krisene slo til, skapte det massearbeidsløshet, nød
og elendighet for store deler av befolkningen. Til og med i de
«gode tidene» var det vanskelig for folk flest å få del
i samfunnets økende velstand, som samlet seg hos
kapitaleierne og samfunnets elite. Kampen for kollektive,
offentlige velferdsordninger ble svaret på denne sosiale
utryggheten. Fremst i kampen gikk den framvoksende fag- og
arbeiderbevegelsen, som organiserte dem som ble rammet hardest av
krisene, nedgangskonjunkturene og den systematisk skjeve
fordelingen av godene i den frie markedsøkonomien.
Kampen var hard og ble ført over en lang periode, og den
omfattet så vel streiker som lock-out’er, konfrontasjoner
mellom streikende arbeidere på den ene siden og
streikebrytere, politi og militære på den andre. Dette
førte til at maktforholdene i samfunnet langsomt ble endret.
Styrkeforholdet mellom arbeid og kapital, mellom markedskreftene og
det sivile samfunn, ble endret. Makt ble overført fra
markedet til politiske beslutningsorganer, og en stadig mer
velorganisert fagbevegelse fikk gradvis større innflytelse
på arbeidsplassene.
Over tid førte dette til at den frie
markedsøkonomien ble tøylet. Kapitalkontroll ble
innført – det vil si at kapitaleierne ikke fritt kunne
eksportere og importere kapital eller investere hvor de ville –
spekulasjonsøkonomien ble avskaffet, markedene ble regulert,
trygder og offentlige velferdstjenester ble utviklet for
å sikre folks økonomiske og sosiale interesser.
Velferdsordninger ble bygd ut som offentlige tjenester nettopp
fordi de skulle sikre folks økonomiske trygghet som motvekt
mot den private markedsøkonomiens opp- og nedturer.
Helse og utdanning, samt store deler av samfunnets infrastruktur
– post, tele, kollektivtrafikk, vann- og elektrisitetsforsyning –
ble etablert som offentlige tjenester, eller i det minste gjennom
sterk offentlig styring og regulering. Den velferdsøkonomien
som ble utviklet, gikk langt ut over de snevert definerte
velferdstjenestene. Slik hadde vi ikke bare et boligmarked, men
også en sosial boligpolitikk, vi hadde ikke bare et
energimarked, men også en sosial energipolitikk. Markedet ble
tøylet og underlagt overordnede samfunnsmessige hensyn.
Dette førte til en omfattende utjevning av samfunnets
ressurser, slik at flest mulig kunne ta del i et aktivt samfunns-
og arbeidsliv, og det virket stabiliserende på hele
samfunnsøkonomien.
Etter den andre verdenskrig ble dette den dominerende
utviklingsretning – først og fremst i Vest-Europa, men
også i land som New Zealand og Australia. Etter 15-20
år med økonomisk krise, massearbeidsløshet og
krig var det et massivt krav hos befolkningene om at de
økonomiske kreftene måtte tøyles. Derfor fikk
vi den såkalte Bretton Woods-politikken (som har fått
sitt navn etter den byen i USA hvor seiersmaktene møttes
på slutten av den andre verdenskrig for å drøfte
hvordan etterkrigsøkonomien skulle organiseres).
Kapitalkontroll, faste vekslingskurser mellom valutaene og
omfattende inngrep i markedene ble innholdet i denne
velferdsøkonomien.
En høyt utviklet velferdsstat er med andre ord resultat
av en samfunnsmessig kamp, en kamp basert på folkelig
mobilisering, konfrontasjon med motkreftene og – ikke minst – at en
stor del av økonomien ble tatt ut av markedet og underlagt
folkelig, politisk styring. Over halvparten av økonomien i
de nordiske velferdsstatene ble på denne måten tatt ut
av markedet og underlagt direkte politisk styring, mens den
gjenværende private markedsøkonomien ble underlagt
omfattende styring og regulering. Så omfattende politisk
intervensjon måtte det altså til for å skape den
økonomiske trygghet for befolkningen som de nordiske
velferdsstatene bidro til.
Dette ble den rådende økonomiske utviklingstrenden
fram til ut på 1970-tallet. Da fikk vi den mest omfattende,
internasjonale økonomiske krisa i etterkrigstida –
oljekriser, råvarekriser og valutakrise. Kapitalkreftene
benyttet denne situasjonen til å gå på
offensiven. Fag- og arbeiderbevegelsen, som hadde blitt delvis
avideologisert og avradikalisert i de rolige etterkrigsårene,
så ikke faren, og markedsliberalismen og
spekulasjonsøkonomien vant terreng verden over.
I markedsliberalismens verden er omfattende styring og
regulering av markedene en uting, en stor offentlig sektor er
negativt for økonomien og markedet bør overta stadig
større deler av samfunnsøkonomien. Globalisering og
modernisering blir det ofte kalt, som om det dreier seg om en
naturgitt, nødvendig og irreversibel fase i den
økonomiske utviklingen, mens det i realiteten altså
representerer en massiv offensiv fra de private kapitalinteressene.
Det er maktforholdene i samfunnet som har endret seg, ikke en
naturlov som har satt seg gjennom.
Som et resultat av denne maktforskyvningen blir det ikke bare et
økt press på utviklingslandenes ressurser, men
også på den kollektive velferden i den rike del av
verden. De sosiale og økonomiske forskjellene øker
for tida på alle nivåer i verdenssamfunnet – mellom
rike og fattige land, mellom de rike og de fattige i de rike
landene, så vel som mellom de rike og de fattige i de fattige
landene. Ingenting av dette er nødvendig eller
uimotståelig, det er resultater av de nye maktforholdene i
samfunnet.
Liberalisering av økonomien, avregulering av markedene og
privatisering av offentlige tjenester truer med å undergrave
hele fundamentet for velferdsstatens eksistens. Den
økonomiske trygghet som ble oppnådd ved at
velferdsordninger ble koplet fri fra markedsøkonomiens opp-
og nedturer, er i ferd med å svekkes etter hvert som folks
grunnleggende behov igjen knyttes opp til markedet.
Strømprisenes mangedobling vinteren 2002/03 er vel det
ferskeste eksempl på denne utviklingen. Neste i rekken er
våre pensjoner, som nå foreslås privatisert og
individualisert og knyttet direkte opp mot børsens opp- og
nedturer.
Bak står altså sterke økonomiske interesser,
nå som før i historien, og det er faktisk mulig
å gjøre noe med det – hvis vi vil.