Kanskje særlig på grunn av vår gunstige
utrustning fra naturens side, først og fremst våre
oljeressurser, samt at fagbevegelsen fortsatt opprettholder en
sterk posisjon i samfunnet, har noen av de negative virkningene av
denne utviklingen hittil vært svakere i vårt enn i
mange andre land. Dette hviler imidlertid på en skjør
maktbalanse, som raskt kan endre seg dersom betingelsene utvikler
seg ytterligere i negativ retning.
Etter en lang periode med relativt stabil økonomisk vekst
og utvikling etter andre verdenskrig opplevde
verdensøkonomien igjen omfattende økonomiske kriser
på 1970-tallet (oljekriser, valutakrise, råvarekriser –
og senere såkalt stagflasjon og gjeldskriser, sistnevnte
særlig i utviklingslandene). Den politiske styringen av
økonomi og markeder, som var etablert etter andre
verdenskrig og 1930-tallets dype depresjon, hadde altså ikke
skapt den krisefrie kapitalismen likevel, slik mange trodde.
Omfattende regulering av markedene, samt at en stor del av
økonomien ble tatt ut av markedet og lagt under direkte
politisk styring gjennom offentlig sektor, var altså ikke
tilstrekkelig til å unngå kapitalismens kriser og sikre
en demokratisk og human utvikling av arbeidslivet. Dette har gitt
nye utfordringer for fag- og arbeiderbevegelsen på i alle
fall følgende fem områder:
1. Markedsliberalismens offensiv
Redusert inntjening og profittkriser på 1970-tallet fikk
kapitalkreftene til å endre strategi. Fra omkring 1980 gikk
de på offensiven for å gjenvinne økonomisk makt
og politisk innflytelse. Markedsliberalismen ble den ideologiske
overbygningen over denne offensiven. I følge den skyldtes
krisa at politikerne og fagbevegelsen blandet seg alt for mye inn i
økonomien – at markedene derfor måtte
frigjøres fra detaljstyring og regulering. Slik
ville kapitalen strømme til de deler av økonomien som
ga høyest vekst, noe som ville gi større velstand til
oss alle. Liberalisering, avregulering og privatisering ble
gjenomgangsmelodien.
Politisk gikk regjeringene i Storbritannia (under Thatcher) og
USA (under Reagan) i spissen for den markedsliberalistiske
offensiven. Institusjoner som Verdensbanken, Det internasjonale
pengefond (IMF) og Verdens handelsorganisasjon (WTO) ble gjort til
viktige redskaper for å fremme markedets friheter
som den eneste sanne løsning på de økonomiske
utfordringene verden over. Et viktig resultat av denne utviklingen
var en omfattende forskyvning av maktforholdene i samfunns- og
arbeidsliv – fra fagbevegelse og folkevalgte organer til kapital og
markedskrefter. Regionale avtaler og institusjoner, som NAFTA i
Nord-Amerika og EU i Europa, tok farge av disse nye maktforholdene
og ble effektive instrumenter for den markedsliberalistiske
offensiven.
I løpet av et par tiår klarte kapitalinteressene
på denne måten å avvikle de viktigste
reguleringene – det internasjonale valutasamarbeidet,
kapitalkontrollen, etableringskontroll, konsesjonslover og andre
markedsreguleringer. Dette skjedde i allianse med politikere som i
overraskende stor grad, også innen arbeiderbevegelsen,
bøyde av for de markedsliberalistiske tendensene.
2. Økt makt til finanskapitalen
Den økonomiske utviklingen de siste 30 årene
representerer et dramatisk skifte fra industrikapitalisme til
finanskapitalisme. Mens kapitaleierne i tidligere tider
først og fremst satset på å skaffe avkastning av
sin kapital gjennom investeringer i produktiv virksomhet, er det
nå finansinvesteringer som har tatt fullstendig
overhånd i internasjonal økonomi.
Fire utviklingstrekk har bidratt til den enorme veksten i
finanstransaksjoner. For det første den omfattende
omfordeling av inntekt som har skjedd – nedenfor og opp. De rike
har blitt rikere og de fattige har blitt fattigere, og
lønnsandelen av produksjonen har gått ned både i
USA, EU og Japan – med henholdsvis fire, ti og vel 15 prosentpoeng
fra 1975 til 2006. For det andre gjennom oppbygging av enorme
pensjonsfond – ikke minst ved at offentlige, skattefinansierte
pensjoner (såkalte pay-as-you-go modeller) er
erstattet med fondsbaserte ordninger. Norge bidrar stort med sitt
pensjons(olje)fond, så vel som gjennom den obligatoriske
tjenestepensjonen, som ble gitt som gavepakke til de private
forsikringsselskapene. For det tredje gjennom avregulering av
kredittpolitikken. Dermed ble de fleste begrensninger i bankenes
utlån fjernet, noe som bidro til at utlånene
eksploderte og ga ytterligere vekst i finansinvesteringer og
spekulasjon. For det fjerde gjennom den internasjonale
liberaliseringen av kapitalbevegelser – ikke minst politikernes
avskaffing av kapitalkontrollen i land etter land (i Norge skjedde
dette på 1980-tallet).
Til sammen har dette skapt et enormt overskudd av finanskapital
på desperat jakt etter profitable investeringer. Dette har i
sin tur lagt grunnlaget for en spekulasjonsøkonomi uten
sidestykke i historien. Resultatet har blitt sterkt økende
ustabilitet i verdensøkonomien, omfattende finanskriser
(Mexico 1994/95, Sørøst-Asia 1997/98, Argentina
2001/02), finansbobler som har sprukket (IT-boblen i 2000,
boligboblen i USA i 2007) og framveksten av stadig mer sofistikerte
finansinstrumenter (derivater; futures, forwards, swaps – for ikke
å snakke om de fullstendig ugjennomtrengelige
spekulasjonspakker av den typen som Terra solgte til norske
kommunepolitikere og rådmenn, som åpenbart hadde latt
seg blende av finanskapitalismens løfter om billig
rikdom).
Denne utviklingen har en destruktiv virkning på
arbeidslivet, særlig gjennom den kortsiktighet og
hensynsløshet som preger den nye
spekulasjonsøkonomien. Investorene skal ha maksimal profitt
på kortest mulig tid. Det fører til krav om
nedbemanning, omstrukturering, oppsplitting, samt angrep på
arbeidsforhold og lønnsnivå i bedriftene – på
tross av at dette ikke er til fordel verken for bedrifter eller
samfunn på lengre sikt. Kvartalskapitalisme kaller noen
dette, der avkastningen i neste kvartal er viktigere enn
langsiktige strategier og perspektiver. Spekulasjonsbølgene
river også arbeidsplasser med seg. Bare i løpet av
finanskrisa i Sørøst-Asia i 1997/98 gikk i
følge Dagens Næringsliv 50 millioner arbeidsplasser
tapt – i spekulantenes kjølvann.
3. Internasjonalisering av produksjonen
Opphevingen av kapitalkontroll og andre reguleringer av
kapitalmarkedene åpnet for en omfattende global
omstrukturering av produksjonen. Store deler av
industriproduksjonen i de rike landene er blitt flyttet til land
med billigere arbeidskraft (ofte kalt off-shoring). De
multinasjonale selskapene har gått i spissen for denne
utviklingen, og et relativt lite antall selskaper dominerer
nå store deler av internasjonal økonomi. 2/3 av
verdenshandelen er i dag enten intern-handel i disse selskapene
eller handel mellom dem. Kampen om investeringer og mangelen
på politisk regulering gjør at disse selskapene langt
på veg kan diktere betingelsene for å investere i et
land. Det begrenser muligheten til å føre en nasjonal
industripolitikk. I mange utviklingsland fører konkurransen
om å tiltrekke seg investeringer til etablering av
såkalte økonomiske frisoner, der selskapene
unntas fra det meste av lov- og regelverk.
Storselskapene baserer seg i tillegg i stor grad på
kontraktarbeid (out-sourcing), noe som har bidratt til
å svekke fagbevegelsens styrke innad i disse selskapene.
Nedbygging av nasjonale reguleringer har dessuten ført til
skjerpet konkurranse – med omfattende nedbemanning og press
på lønnsnivået i mange land og sektorer.
Sterkere integrasjon av produksjonskjedene har ført til
endret arbeidsorganisering og mer ytre styring av
produksjonsprosessen (gjennom såkalt just-in-time og
lean production). I følge Statistisk
Sentralbyrå har 14 prosent av norske bedrifter flyttet
aktiviteter utenlands i perioden 2001 til 2006.
I offentlig sektor har New Public Management (NPM) blitt
dominerende. Privatisering, etablering av kunstige markeder og
konkurranse, samt styringssystemer fra privat sektor har på
mange områder bidratt til å undergrave lønns- og
arbeidsvilkår, samt svekket tjenestenes kvalitet og
muligheten til å styre dem politisk. Innen akademiske
miljøer er NPM allerede avskrevet som mislykket, men hos
regjeringer og i offentlige forvaltninger lever den videre – slik
krisa i sykehussektoren er et illustrerende eksempel på her i
landet.
Denne avreguleringen og omstruktureringen blir av mange kalt
globalisering, og blir ofte framstilt som en
nødvendig ny fase i den økonomiske utviklingen, ja,
nærmest som en naturlov (‘globaliseringen har kommet for
å bli, vi må bare tilpasse oss’). Dette
underslår at globalisering er et resultat av bevisste
strategier fra storselskaper og markedsliberalister – i en
situasjon der den demokratiske kontrollen av kapitalen er sterkt
svekket.
4. Mer utrygt og atypisk arbeid
Gjennom out-sourcing, fleksibilisering, oppsplitting av
bedrifter, mer midlertidig arbeid, omgjøring av
arbeidstakere til kontraktører samt angrep på
arbeidslivets lov- og avtaleverk svekkes tryggheten for arbeid og
inntekt. Dette virker disiplinerende på arbeidsstokken, etter
som frykten for å miste jobben gjør dem mer
medgjørlige for arbeidsgiverne. Fagforeningene, i den grad
de finnes innenfor mange av de nye serviceyrkene, blir ytterligere
svekket.
I utviklingsland, dit mange storselskaper legger sine fabrikker,
eller skaffer sine underleverandører, har det vært en
eksplosjon i denne typen utrygge arbeidsforhold – samt vekst i
såkalt atypisk arbeid eller uformell sektor, som det heter
når folk opererer som selgere eller enkeltprodusenter utenfor
ethvert lov- og regelverk. Kvinner fyller ofte et stort flertall av
disse utrygge jobbene. I utviklingslandene utgjør denne
delen av arbeidsstyrken nå godt over 50 prosent (65 prosent i
Asia), men også i USA og Europa regnes nå mellom 25 og
30 prosent for å ha såkalt atypisk arbeid. Dermed
omgjøres lønnsarbeidere til selvstendig
næringsdrivende, mens arbeidsgiverne unndrar seg
arbeidsgiveransvaret, samtidig som hele utviklingen undergraver
selve fenomenet fagorganisering.
Nedbygging av den delen av arbeidslivet som i vår del av
verden historisk har hatt de sterkeste fagorganisasjonene
(tungindustrien, den industrielle masseproduksjonen), samtidig som
den tradisjonelt langt svakere organiserte tjenestesektoren har
vokst i omfang, bidrar til denne utviklingen. Det har også
ført til at store deler av dem som er i lønnet
arbeid, ikke er i stand til å forsørge seg og sin
familie. Over 15 prosent av arbeidstakerne i USA tilhører
nå de såkalte arbeidende fattige (working
poor). De faller under fattigdomsgrensa på tross av at
de jobber full tid – og vel så det (gjennom at de har to
eller tre jobber). I Europa (særlig i øst og
sør, samt i Storbritannia og Tyskland) ser vi nå samme
tendens. Utrygt arbeid (precarious work) har blitt et
fenomen i sterk utbredelse i det nye, markedsliberalistiske
arbeidsliv. Organisering av disse nye og voksende gruppene utenfor
det tradisjonelle arbeidsliv utgjør en av de viktigste
utfordringene for fagbevegelsen internasjonalt.
5. Det historiske kompromissets sammenbrudd
Det historiske kompromisset mellom arbeid og kapital, som vokste
fram i første halvdel av forrige århundre, er
avgjørende for å forstå utviklingen i
arbeidslivet i etterkrigstida. Kompromisset vokste fram i en helt
spesiell historisk sammenheng, der den kalde krigen mellom
øst og vest, fag- og arbeiderbevegelsens styrke og
diskrediteringen av den frie markedsøkonomien etter
den omfattende krisa på 1930-tallet spilte avgjørende
rolle.
Kompromisset la grunnlaget for institusjonaliseringen av
trepartssamarbeidet og et omfattende lov- og avtaleverk som
regulerte forholdene i arbeidslivet og ga fagbevegelsen
medinnflytelse. På den andre sida bidro kompromissets
samarbeidsideologi til en avideologisering, en avpolitisering og en
avradikalisering av fag- og arbeiderbevegelsen. Da krisa igjen slo
inn i verdensøkonomien på 1970-tallet, og
kapitaleierne gikk på offensiven, var derfor
arbeiderbevegelsen dårlig forberedt. Den var fortsatt dypt
rotfestet i etterkrigstidas konsensusmodell og ble tatt på
senga av kapitalens nye, mer aggressive linje. Markedsliberalismen
vant da også en verdensomspennende ideologisk seier i
løpet av et tiår.
Kampen for økt profitabilitet har dermed ført til
at arbeidsgiverne har begynt å angripe lover og avtaleverk
som de i klassekompromissets mer stabile periode aksepterte.
Gradvis trekker de seg ut av det historiske kompromisset – noe som
svekker fagbevegelsens mulighet til å bruke
trepartssamarbeidet til å fremme økt innflytelse og
sosiale reformer. Dette skjer i ulik takt og på ulike
måter i forskjellige land, men tendensen er den samme. Her i
landet bidro arbeidsgivernes nederlag i lockouten mot fagbevegelsen
i 1986, og fagbevegelsens politiske mobilisering for blant annet
å slå tilbake Bondevik II-regjeringens sanering av
arbeidsmiljøloven i 2005, til å dempe de mest
aggressive arbeidsgiverne. Deres pågående arbeid for
å svekke det nasjonale avtaleverket og underminere loven om
allmenngjøring av tariffavtaler, som pr. dato er det
viktigste middel mot sosial dumping, viser imidlertid at
arbeidsgiverne er på veg fra konsensus til konfrontasjon
også her.
Konsekvenser
Disse utviklingstrekkene fra omkring 1980 har presset
fagbevegelsen på defensiven. I nesten hele den
industrialiserte verden forsvant millioner av medlemmer (med Norden
som eneste unntak inntil de siste par årene, hvor også
dansk og svensk fagbevegelse har begynt å tape terreng).
Både i USA og i Frankrike er organisasjonsprosenten blant
ansatte i privat sektor nå under 10.
Massearbeidsløshetens tilbakevending som en trussel for
mange arbeidstakere har bidratt sterkt til det.
Mange av de multinasjonale selskapene preges av aggressive
anti-faglige holdninger. De fleste opptrer som kameleoner. De
skifter farge etter omgivelsene. Der fagbevegelsen og arbeidslivets
lover fortsatt er relativt sterke, føyer de seg ofte etter
det, mens de samtidig driver fagforeningsknusing (union
busting) der fagorganisasjoner og lovverk er tilsvarende
svake. Det viser oss nok en gang at det er fagbevegelsens styrke
som er avgjørende, ikke selskapenes proklamasjoner om
samfunnsansvar (såkalt corporate social
responsibility) og etiske retningslinjer, som er så
populære i mange kretser i dag. En av verstingene blant de
multinasjonale selskapene er den amerikanske supermarkedkjeden
Wal-Mart, med nær 3 millioner ansatte over hele verden – og
til nå fullstendig uten fagorganiserte.
Avreguleringen har skjerpet kampen om markedene, noe som bidrar
til både å presse fram nedbemanninger og stadig raskere
omstillinger, samtidig som presset på store deler av de
ansatte øker. Et av resultatene av denne utviklingen er en
massiv utstøting av arbeidskraft. Arbeidsgiverne
ønsker ikke å beholde ansatte som ikke kan yte fullt –
og vel så det. Dette har ført til at andelen av
arbeidsstyrken som er presset over på uføretrygd i
vårt land har økt fra 6 til 11 prosent fra 1980 til i
dag. I stedet for å bekjempe dette som det samfunnsproblem
det er, lanseres ulike former for arbeidslinje-politikk
der problemet individualiseres og ofrene for utstøtingen
mistenkeliggjøres og stigmatiseres.
Den økende konkurransen på de internasjonale
markedene øker også faren for at enkelte
fagorganisasjoner kan alliere seg med sine egne arbeidsgivere
på nasjonalt plan for å vinne i konkurransen (det som
blir kalt business unionism). Dermed kommer de i
konkurranse med sine arbeidskamerater i andre land – i stedet for
å utvikle gjensidig solidaritet i kampen for felles
interesser, blant annet i en felles kamp for å fremme
økt politisk styring og regulering av økonomi og
arbeidsplasser. Denne tendensen har lenge vært sterk i
enkelte industrier i USA, men vi har også sett den vokse fram
i Europa de siste årene.
Fleksibilisering har vært arbeidsgivernes hovedstrategi
for å undergrave det lov- og avtaleverk som beskytter
arbeidstakerne i det daglige arbeid, inkludert det som skjuler seg
under det nye flexicurity-begrepet i EU. Svekking av
arbeidstidsbestemmelser, åpning for utstrakt utleie av
arbeidskraft, gjennomsnittsberegning av arbeidstid, flere
midlertidige ansettelser og svekking av oppsigelsesvernet er
velkjente krav fra arbeidsgivernes side. Samtidig har de utnyttet
situasjonen med et mer åpent europeisk arbeidsmarked til
å etablere et massiv press på lønns- og
arbeidsvilkår, ved at arbeidstakere fra land med de laveste
lønnsnivå systematisk utnyttes til sosial
dumping – også i strid med gjeldende lov- som
avtaleverk.
Parallelt med disse angrepene på arbeiderklassen og de
faglige rettighetene skjer det imidlertid en massiv vekst i
arbeiderklassen globalt. Bare i Kina har den raskt voksende
arbeiderklassen nådd et antall som allerede er større
enn antallet arbeidere i de sju største landene i
Nord-Amerika og Europa til sammen. I tillegg foregår det en
omfattende proletarisering av grupper som ofte regnet seg til
middelklassen i de industrialiserte landene (eks. lærere og
sykepleiere). Framvoksende økonomier i land som Kina, India,
Brasil og Sør-Afrika bidrar dessuten til viktige
forskyvninger i de globale maktforholdene. I dette ligger det store
framtidige muligheter for en organisert fag- og arbeiderbevegelse
til å gjenerobre makt og demokratisere samfunn og
arbeidsliv.
Vårt svar?
Den maktforskyvning, de omstruktureringer og de endringer i
arbeidets organisering vi har opplevd i arbeidslivet internasjonalt
de siste 30 årene har skapt enorme utfordringer for
fagbevegelsen. Den må omstruktureres og reorienteres for
å kunne møte de nye utfordringene. I alle fall
på de følgende seks områdene er det
nødvendig å ta nye grep for å begynne å
demme opp for markedsliberalismen og erobre nye maktposisjoner i
arbeidslivet.
1. Fagorganisering
Et høyt organisasjonsnivå er forutsetning for det
meste av fagbevegelsens virksomhet. Internasjonalt er det en enorm
oppgave. Det samme gjelder organiseringen av de voksende gruppene
som står utenfor det ordinære arbeidsliv – såkalt
atypisk arbeid og uformell sektor, og ofte et flertall av kvinner.
Fagorganisering av det økende antall arbeidstakere i privat
tjenesteyting må samordnes og styrkes som et felles prosjekt
for hele fagbevegelsen – også her i landet.
2. Politisk/ideologisk kamp
Den avideologiseringen, avpolitiseringen og avradikaliseringen som
skjedde med arbeiderbevegelsen under konsensus-politikkens periode
bidro sterkt til fagbevegelsens tilbakeslag på 1980-tallet.
Derfor må vi på nytt få fram og klargjøre
de reelle interessemotsetningene i samfunnet. Fagbevegelsens
mobilisering både for å endre Arbeiderpartiets kurs og
slå tilbake Bondevik II-regjeringens angrep på
arbeidsmiljølov og velferd ved valget i 2005 viste oss at vi
har alt å vinne på en skjerpet politisk/ideologisk
kamp.
3. Bygging av nye og utradisjonelle allianser
For å kunne slå tilbake de massive økonomiske
kreftene som nå er på offensiven internasjonalt, trengs
det brede sosiale allianser. Først og fremst må
alliansene innad i fagbevegelsen styrkes, mellom offentlig og
privat sektor, mellom industri og tjenesteytende sektorer, mellom
de som arbeider i den formelle og i den uformelle delen av
økonomien, mellom kvinner og menn. Det vil imidlertid
også være nødvendig å bygge allianser med
sosiale bevegelser utenfor fagbevegelsen – enten det gjelder innen
landbruk og fiske, på miljøområdet, i
lokalsamfunn og på områder som boligpolitikk, sosiale
velferdsordninger, utvikling og menneskerettigheter – ikke minst
innenfor de sosiale fora som har vokst fram på alle
nivåer de siste årene (World/European Social
Forum).
4. Utvikling av alternativer
Fagbevegelsen er på defensiven. For på sikt å
komme over på offensiven igjen, men også for å gi
inspirasjon og retning på den defensive kampen, trengs det
visjoner og framtidsperspektiver. Hva slags samfunn er det vi
ønsker, hvordan skal vi styrke demokratisk styring og
innflytelse – også på arbeidsplassene. Hvordan skal vi
videreutvikle velferdstjenester og lokalsamfunn? Hvilket
næringsliv og hvilke arbeidsplasser er det vi har behov for?
Det trengs konkrete forslag til slike alternative løsninger
– forslag som klart viser hvordan dagliglivets problemer og
utfordringer kan løses.
5. Politisk/organisatorisk selvstendiggjøring
Fagbevegelsen må bli mer selvstendig i sin politiske
orientering. Ikke minst har høyredreiningen av mange
partier, også innen arbeiderbevegelsen, gjort dette
nødvendig. Erfaringene fra den såkalte
Trondheims-modellen, og fra fagbevegelsens mobilisering foran
valget i 2005, var viktige spirer til en slik
selvstendiggjøring. Der la fagbevegelsen sine egne
prinsipper og krav til grunn for mobiliseringen. Det bidro så
vel til å presse partier til venstre, som til å skape
entusiasme blant medlemmene – samt troen på at det igjen er
mulig å være med og forme politikken.
6. Styrke den internasjonal solidariteten
Den internasjonale solidariteten må igjen bli mer enn å
drive utviklingshjelp til fagorganisasjoner i sør. Konkret
gjensidig støtte, moralsk og økonomisk, samt gjennom
sympatiaksjoner innen samme konsern eller bransje over
landegrensene blir i økende grad nødvendig for
å møte splitt-og-hersk- og kameleon-politikken fra de
multinasjonale selskapenes side. Det er også et viktig bidrag
for å hindre at utviklingen går i retning av snevre
nasjonale allianser med arbeidsgiverne for å styrke
konkurranseevnen – noe som bare bidrar til å splitte
arbeidsfolk på hver sin side av landegrensene.
Internasjonalt er fagbevegelsens situasjon alvorlig, men
også her i landet kan situasjon fort slå om, på
tross av fagorganisasjonenes tallmessige styrke. Det skal neppe mer
til enn en internasjonal konjunkturnedgang, med
påfølgende voksende arbeidsløshet, kombinert
med en eller annen konstellasjon med Høyre/FrP i regjering,
før mye kan rakne også i norsk arbeidsliv.
Styrkebalansen er skjør, og det er vel verdt for
fagbevegelsen å forberede seg til å møte mer
aggressive arbeidsgivere og markedsliberalistiske politikere. Da
holder det ikke med uttalelser, protester og appeller til et
trepartssamarbeid som stadig tappes for innhold. Det er makt det
dreier seg om – økonomisk og politisk makt. Da må det
mer omfattende mobilisering til – slik fagbevegelsen bygde opp sin
styrke for å erobre makt og innflytelse i begynnelsen av det
forrige århundret. Er vi beredt til det?
(Opprinnelig skrevet for LOs studiehefte for ungdom,
2009.)