Av Asbjørn Wahl
Publisert i Dagbladet 23.04.2010
Regjeringa mangler ”sprut”, innrømmer
SV-lederen. Dagbladets politiske kommentator John Olav Egeland
konstaterer at det ikke er ”mulig å få øye
på noen overordnet politisk strategi i det
rød-grønne prosjektet” (19.12.09). I Dagsavisen
holder redaktør Arne Strand jevnlig dommedag over regjeringa
– nå sist med utgangspunkt i den pågående
sykehusstriden. Landet over er det ikke lenger entusiasmen over de
rødgrønnes kursendring som kommer til uttrykk, men
mishagsytringer over politikken og trusler om utmelding av Ap. Er
det 2001 i reprise vi er i ferd med å se begynnelsen
på?
Stortingsvalget i 2001 var Aps katastrofevalg. Tilbakegangen fra
36 til 24 prosent ble partiets dårligste resultat siden 1924.
Med dette kulminerte Aps mest markedsliberale fase. Under
Stoltenberg I-regjeringa fra 2000 til 2001 ble Statoil og Telenor
delprivatisert og den markedsorienterte sykehusreformen
gjennomført. I kommunesektoren het det at det ikke spilte
noen rolle om det var private eller offentlige som utførte
oppgavene, så lenge det offentlige hadde ansvaret.
Aps høyredreining på 1980- og 90-tallet var
medvirkende til at det politiske tyngdepunktet i Norge ble flyttet
i markedsliberal retning. Sammen med privatiseringspolitikken under
Stoltenberg I var dette med på å åpne for den
mest offensive høyrepolitikken i nyere tid her i landet
– gjennom høyresidas valgseier og Bondevik
II-regjeringa fra 2001 til 2005.
Katastrofevalget i 2001 var velgernes dom over Aps
høyredreining. Det formidable valgnederlaget ga imidlertid
store deler av partiets grunnplan, men særlig fagbevegelsen,
en gyllen anledning til å presse partiet til venstre. SVs
vekst på meningsmålingene, der partiet var helt oppe og
luktet på 20-tallet, sammen med et massivt press fra
fagbevegelsen, resulterte i en kursendring fram mot stortingsvalget
i 2005. Aps ledelse ble presset både til venstre i
velferdspolitikken og inn i en forpliktende allianse med SV og Sp.
Dermed fikk vi oppleve at partiet som på 1990-tallet, og
under Stoltenberg I, hadde stått for en lang rekke
markedsliberale reformer, i 2005 førte valgkamp på en
anti-privatiseringsplattform – med offensive løfter om
en ny politisk kurs.
Valgkampen i 2005 var en spesiell opplevelse.
Folkemøtenes tid var tilbake. Entusiasmen var stor over at
privatiseringspolitikken endelig ble avvist, og at en ny
kurs med styrking av velferden og sterkere politisk styring av
økonomi og næringsliv ble proklamert. Fagbevegelsen
mobiliserte massivt, i den grad at vi trygt kan si at det var den
som vant valget.
Soria Moria I og den nye regjeringas tidlige tiltak innfridde
mange av de forventninger som var skapt. Gjennom regjeringas
morgengave til det norske folk ble Arbeidsmiljøloven
gjenopprettet, Clemets privatskolelov trukket tilbake og
privatiseringen av jernbanens persontrafikk stanset. Kommunene fikk
noen kjærkomne milliarder mer og en massiv barnehageutbygging
ble satt i gang. En ny kurs var i ferd med å bli skapt.
Etter kort tid begynte imidlertid energien å gå ut
av regjeringa. Den falt mer og mer tilbake til å administrere
systemet innenfor rammene av det rådende styrkeforhold,
heller enn å benytte valgkampens mobilisering til å
gjenerobre politisk styring. Etter hvert kom det også saker
som brøt med løftene om en ny politisk kurs
(skattelette til de rike, nyliberal styreleder i Statoil,
bilinnkjøp til statsråder og – ikke minst
– sykelønnssaken). Dette skapte konfrontasjoner med et
offensivt LO under Gerd-Liv Vallas ledelse. Mens Valla ville
forsvare Ny kurs, startet regjeringa sin glideflukt
tilbake til tradisjonen fra Gro Harlem Brundtlands Stø
kurs!
Vi så det også under valgkampen i fjor. Den
entusiastiske og offensive mobiliseringen i 2005 var da omgjort til
en defensiv kamp for å holde Høyre og FrP utenfor
regjeringskontorene. Fagbevegelsen mobiliserte nok en gang, men
entusiasmen var borte. Stoltenberg-fløyens gjenerobring av
initiativet førte til at Soria Moria II ble et politisk
svakere dokument enn forløperen, mens den skattepolitiske
tvangstrøya ble beholdt på.
Fortsatt kommer det utspill i tråd med ånden fra
Soria Moria I. Tiltakene mot sosial dumping utgjør de
viktigste. Slike eksempler blir imidlertid stadig færre og
sjeldnere. I stedet legger regjeringa seg i økende grad ut
med store deler av den velgermasse som mobiliserte så massivt
for en ny politisk kurs i 2005 (skremselspropagandaen om
sykefraværet, angrep på pensjoner,
maktesløsheten i kampen mot fattigdom, fortsatt privat
inspirert New Public Management-reformer i offentlig sektor,
sykehusstriden osv.). Mange utviklingstrekk likner nå
faretruende på utviklingen fram mot katastrofevalget i 2001.
Den pågående sykehusnedbyggingen vekker minner om de
markedsliberale reformene til Stoltenberg I.
Det er to viktige forskjeller fra 2001 til i dag. For det
første at regjeringa har flertall i Stortinget bak seg.
Dermed kan den ikke skylde på andre. For det andre at Sp og
SV også er i regjering. Etableringen av denne koalisjonen var
nettopp en viktig del av den nye politiske kursen i 2005.
Utviklingen etterpå bekrefter imidlertid at det var det
økte presset utenfra – fra fagbevegelse og andre
folkelige organisasjoner, som førte til radikaliseringen som
kom til uttrykk i Soria Moria I. Når dette presset avtok,
så begynte også glideflukten tilbake til stø
kurs-politikken. Til tider kan det nå snarere virke som
om Stoltenberg vinner på å ha SV i regjering, ettersom
en potensiell venstreopposisjon på denne måten lar seg
nøytralisere.
Et annet velkjent fenomen er også på vei tilbake
igjen, nemlig kravet om lojalitet. På 1980- og 90-tallet lot
store deler av fagbevegelsen og grunnplanet i Ap seg disiplinere og
nøytralisere – for ikke å skade sin egen
regjering. Det endte med katastrofevalget i 2001. Nå er
argumentene i sirkulasjon igjen. Sitt stille i båten.
Ikke ødelegg for regjeringa. Alternativet er verre. Mye
tyder på at det også denne gangen har en viss
virkning.
Lærdommene fra 2001 og 2005 tilsier imidlertid at det kun
er gjennom at den rødgrønne regjeringa presses til
venstre igjen, at vi kan ha noen mulighet til å gjenerobre
politisk initiativ, entusiasme og en virkelig ny kurs. Det
er derfor grunn til å kreditere Sps ledelse for at de
så offensivt støtter det folkelige opprøret som
nå utvikler seg mot regjeringas sykehuspolitikk. Det er den
pågående høyredreiningen som kan spre så
mye maktesløshet og politisk apati, at landet legges
åpent for Høyre/FrP-flertall i 2013. Sånn sett
bærer regjeringa et tungt politisk ansvar. Fagbevegelsen
sitter med nøkkelen til å hindre dette.