dr.philos.
Innlegget stod på trykk i Aftenposten 04.02.2011, og kan
også leses på aftenposten.no (her) Ved å kjenne hverandres historie kan vi ha gode
relasjoner til hverandre. Derfor er kunnskap om hverandres historie
viktig for å ivareta humanitet. Uten slik kunnskap blir vi
fremmede for hverandre. Å utvikle slik kunnskap forutsetter
relasjoner som er varige, og som bygges opp over tid. Denne
oppbyggingen av det vi kan kalle humanitetskapital går tapt
hvis vi fratas muligheten for å ha stabile og varige
relasjoner til hverandre. Da skapes dyp
fremmedgjøring.
Disse helt enkle poengene blir aktuelle i forbindelse med
viktige hverdagseksempler for mange mennesker. . La meg nevne tre
aktuelle eksempler.
Kjenner ikke barna
I den aktuelle og utskjelte TT-reformen i Oslo, der man
organiserer transport for brukerne fra Sverige, blir nå all
kunnskap som tidligere sjåfører hadde om brukernes
behov nullstilt. Brukerne risikerer hver dag å møte
nye sjåfører som ikke kjenner deres behov. Datteren
til en kollega har opplevd dette. Hun vet ikke hvem som kommer for
å hente henne eller når hun blir hentet. Kunnskapen
hennes tidligere faste sjåfør hadde om hva hun og
andre trengte og hvem som kan sitte sammen med andre og ikke av
barna som reiser sammen, finnes ikke lenger. Denne kunnskapen
forutsetter kjennskap, varige relasjoner og hukommelse fra en dag
til den neste, kan nå ikke bygge seg opp, fordi selskapet
ikke tenker på dette når de tildeler
sjåfører.
Byrådet har neppe heller tenkt på det. Barna som
kjøres er ikke lenger individer med egne historier, men
ansiktsløse pakker som fraktes mest mulig effektivt fra ett
sted til et annet. I tillegg til utryggheten dette skaper, har det
også omkostninger for familie, skole og andre som befinner
seg på punktene mellom transporten. Men de har ikke plass i
noen regnskaper.
Mangler kompetanse
En kvinnelig bekjent har vært bruker hos Nav i en
årrekke. Hun er kronisk syk med en vanskelig diagnose.
Før reformen hadde hun en saksbehandler som kjente henne, og
som ga råd om hva hun skulle foreta seg. Nå
møter hun hver gang en ny saksbehandler som ikke kjenner
hennes historie. Utskiftingen av saksbehandlere har utvilsomt
sammenheng med at reformen genererer kompetansemangel, gir
større press på dem som arbeider i Nav og fratar dem
sjansen til å forberede seg tilstrekkelig.
Hver gang hun er hos Nav må hun repetere sin historie, og
bygge ned mistenksomheten som hver ny saksbehandler møter
henne med og fortelle henne at alle de tiltak som foreslås av
saksbehandler, ikke passer for henne (selv om dette står i
sakspapirene). Møtene med Nav tapper langt mer krefter enn
nødvendig. Utskiftingen av personell fører til et
konstant underskudd på kompetanse som er forankret i kunnskap
om individuelle klienters historie. Resultatet er at min bekjente
møtes av press for å komme seg ut i jobb snarest
mulig. For en som er kronisk syk og helt ute av stand til det, men
som ikke har noe annet ønske enn å jobbe, legger dette
tunge stein til byrden. Budskapet fra Nav blir bokstavelig talt
hensynsløst, fordi hennes historie ikke er kjent. Du er en
belastning og vi vil ha flest mulig ut i jobb snarest. Noe annet er
vi egentlig ikke interessert i. Vi bryr oss ikke om å kjenne
deg og din historie.
Et siste eksempel er saken med nedleggelsen av Oslo Hospital.
Slike institusjoner fungerer godt når man har bygd opp lange
og gode relasjoner mellom pasienter og stab, og sikret en effektiv
og trygg behandling. Oslo Hospital er nok ikke det eneste
psykiatriske sykehus der man opplever det frustrerende å
måtte bli konkurranseutsatt.
Alle taper
Men igjen er relasjoner og historie i bakgrunnen. Det tas ikke
hensyn til verdien av dem i forbindelse med konkurranseutsetting.
Kunnskapen om hvem pasientene er, kan forsvinne.
Alle som har arbeidet med, eller hatt en relasjon til
psykiatriske pasienter, vet hvor viktig dette er. Men hvordan kan
det komme til uttrykk hvis alt bare måles i tall, budsjetter
og regnskap?
Poenget skulle være tydelig. Vi mister sjansen til å
praktisere og ivareta humanitet der vi mister sjansen til å
utvikle forståelse for, eller ha, en historie. Det gjelder
imidlertid ikke bare for klienter, pasienter og brukere, men det
gjelder også for profesjonelle og fagfolk som vil
gjøre en god jobb. Da blir alle tapere. Men taperne lar seg
altså ikke avlese i budsjetter og regnskap. Den kan effektivt
skjules fordi de som blir skadelidende hele tiden forblir
ansiktsløse. Humaniteten kan ikke måles. Det gjelder
for den som for den individuelle historie: den telles ikke i
regnskapet. Tapet er der altså like fullt.